Paper Mario er et ømt punkt for mange rollespillentusiaster. Serien har endret kurs flere ganger og ikke alltid til det bedre.
Super Mario i rollespillform begynte med Super Mario RPG: Legend of The Seven Stars fra 1996, utviklet av Squaresoft. I 2000 plukket Intelligent Systems – mest kjent for Fire Emblem- og WarioWare-seriene – opp tråden med Paper Mario, et typisk japansk rollespill. I 2004 kom publikumsfavoritten The Thousand-Year Door, før utviklerne snudde på flisen og gjorde Super Paper Mario til et slags eventyr-plattformspill hvor oppdaging sto i fokus. Dette spillet var verken fugl eller fisk, men om ikke annet var leken med perspektiver i det minste litt underholdende. Da Paper Mario: Sticker Star kom til Nintendo 3DS var den klassiske, turbaserte kampmekanikken tilbake, men ellers var det fint lite som minnet om de to første spillene i serien.
Paper Mario: Color Splash tar ikke serien tilbake til sine røtter (det ansvaret hviler nå på skuldrene til Mario & Luigi-serien). I stedet ser det fremover og til siden, og finner sin helt særegne identitet i Nintendo-universet.
Etter alt å dømme er Color Splash det siste store, eksklusive spillet til Wii U – denne rare, lille konsollen som tapte konsollkrigen, men som vant hjertene til dem som klarte anerkjenne hva den faktisk fikk til. På mange måter oppsummerer Color Splash Wii U-ens historie. Ikke alt fungerer like bra, men når alle puslespillbrikkene faller på plass, skjer det noe helt spesielt.
Har du hørt den før?
Historien begynner med at Mario, Peach og Toad får et brev fra innbyggerne på Prism Island. Når de ankommer ferieparadiset, viser det seg at noen skurker har stjålet nesten alle fargene på øyen. Temmelig råttent gjort, men Mario kan redde dagen. Utstyrt med et magisk, snakkende malingsspann og sin trofaste malehammer (!) må Mario delje fargene tilbake på både folk og fe, slik alle profesjonelle malere i Mushroom Kingdom sikkert gjør.
SPOILER ALERT: Etter en liten stund dukker en gammel kjenning opp og kidnapper et kjent og kjært medlem av kongefamilien. Du så ikke den komme, eller?
Jakten på fargene blir lang og kronglete, men aldri kjedelig. Color Splash gjør nemlig flere viktige grep for å lede deg stadig videre i spillet. Dessuten er Prism Island den mest fargerike og karakteristiske spillverdenen Mario har besøkt til nå.
Color Splash er som Paper Mario-spillene før det et selvbevisst spill. Referansene til Nintendos historie er mange, og spillet går ikke av veien for å harselere både med seg selv og sjangeren på en lett og naturlig måte.
Denne typen selvrefererende humor kan vanligvis bli litt slitsom i lengden, men Color Splash fordeler det jevnt ut. Det eneste irritasjonsmomentet er din følgesvenn Huey, det magiske malingsspannet. Som følgesvenner flest har han lite praktisk informasjon å komme med og vitsene hans er litt for bløte for sitt eget beste.
Kortene på bordet
De som har spilt Paper Mario-spillene før, vil nikke anerkjennende til det turbaserte kampsystemet. Du kjemper mot fiendene ved å spille forskjellige kort, som alle har sine styrker og svakheter. En sko er perfekt til å hoppe på en Goomba med, mens en Shy Guy utstyrt med hjelm bør takles med en hammer. Senere får du bruke flere kort i samme runde, men etter hvert som du må bryne deg på flere fiender i samme runde, må du planlegge hvilken rekkefølge du skal spille kortene dine i. Du kan styrke kortene med farger, men dette går på bekostning av malingsspannet ditt. De kortene du velger ut, men som ikke brukes, er tapt for alltid.
I tillegg til de vanlige kortene kan du også bruke såkalte Ting-kort (vifte, lykkekatt, sugekopp, og så videre).
Underveis vil du også møte sjefsfiender som alle krever en spesiell strategi. Kanskje nettopp det å tape en runde er helt nødvendig for å få siste stikk? Her spiller også Ting-kortene en avgjørende rolle.
Erfaringspoengene glimrer nok en gang med sitt fravær. I stedet kan Mario bære mer maling jo flere fiender han gjør kål på. Et stadig voksende malingsspann er kanskje det beste insentivet Paper Mario-serien har gitt spilleren til å utforske verdenen noensinne.
Det er morsomt å klæsje maling i ansiktene på fargeløse, datastyrte figurer og den allerede tiltalende verdenen blir enda vakrere jo mer maling du kliner ut over den. Dessuten tvinger dette deg til å stadig jakte på mer maling, slik at du kan fortsette å fargelegge. Nå er ikke maling akkurat noen mangelvare på Prism Island, men det tvinger deg til å ubevisst interagere med alt og alle på øya, uten at du tenker noe særlig over det. Belønninger får du dobbelt opp, både i form av mer maling og flust av artige situasjoner.
Elefanten i rommet
La oss snakke om elefanten i rommet, nemlig Paper Mario: Sticker Star. En del fans har nemlig vært bekymret for hvordan det tilsynelatende identiske kampsystemet i Color Splash vil påvirke spillopplevelsen. Sticker Star var et i utgangspunktet helt greit Paper Mario-spill, hadde det ikke vært for at spilleren måtte jage frem og tilbake for å skaffe de rette klistremerkene. En konsekvens av dette var at man ble fryktelig gnien med klistremerkene, noe som igjen gjorde at spillopplevelsen ble svært lite lystbetont. Dette har utviklerne løst ved å gi deg et eget område hvor du både kan få tips om hva slags kort du vil trenge mot sjefsmonstrene, hvor du kan finne dem og ikke minst en lyssky korthandler som alltids kan hjelpe deg med det du måtte trenge – forutsatt at prisen er rett, selvfølgelig. Dette gjør at spillet føles mer organisk og sømløst enn tidligere; du kan tillate deg å eksperimentere med kortspillet ditt, uten at du straffes for det med dørgende kjedelig kortjakt.
De første timene står kampene i fokus, men etter hvert som du oppdager mer av øyen, endrer spillet karakter. Da handler det mer om å utforske og å løse puslespill, som å klippe ut bakgrunner for å skape nye veier mot målet. Det blir også enklere å unngå de kampene du ikke ønsker å kjempe.
Dårlige kort på hånden
Til tider kan mengden med kamper bli litt overveldende. Spredt utover en hel bane fungerer de helt fint, men når du må stokke kortstokken for tiende gang på relativt kort tid, blir det frustrerende. På dette tidspunktet begynner man å unngå så mange kamper som mulig. Da må man spørre seg: hva sier det egentlig om et spill hvor det etter hvert blir fristende å unngå spillets grunnleggende spillmekanikk?
Enkelte viktige detaljer, som akkurat det ene treet du må slå ned med hammeren din for å finne løsningen på oppgaven du kanskje har stresset med i en liten time, kan være lett å overse.
En viktig innvending er spillets lengde. Color Splash er gigantisk: det tar gjerne mellom 30 og 40 timer å spille gjennom hele spillet før du er i mål, avhengig av hvor mye du knoter og roter rundt. Da har du sannsynligvis heller ikke fått med deg alt som er å se og å gjøre. Som regel er brettene varierte nok til at det ikke gjør særlig mye, men innimellom føles det som om du går og går, uten at du kommer nærmere slutten. Særlig spillets andre halvdel lider under dette.
Musikk i mine ører
Musikken i Color Splash er fantastisk. Som vanlig i nyere Nintendo-spill er det et ordentlig orkester som står for musikken. De string swing-aktige temaene går selvfølgelig i loop, men musikken er så rund, varm og organisk, full av fine aksentueringer og smarte detaljer at det går mange, mange timer før du går lei. Som regel merker du ikke at den er der i det hele tatt; noen ganger er det fristende å bli stående bare for å høre om igjen et spesielt fengende parti.
Musikken er også svært variert. Foruten storbandmusikk, swing og jazz serveres det også hardrock, blues, progrock og, kremt, easy listening.
Wii U har aldri vært noen kraftpakke å snakke om. Likevel har Nintendo gang etter gang klart å skvise ut nok kraft til å lage noen av de vakreste spillene i denne konsollgenerasjonen. Color Splash er intet unntak; de papp- og papirbaserte brettene holder på å briste av sjarm, intrikate teksturer og personlighet. Hvert enkelt brett har sin unike identitet, noe som gjennomsyrer både bakgrunner, «materialvalg» og oppgavene du må løse.
For store og små
Color Splash forsøker aldri å være et dypt rollespill. Fans av de første spillene vil altså nok en gang bli skuffet, men det er rimelig poengløst å skulle bedømme et spill ut ifra forgjengerne når det helt åpenbart forsøker å være noe helt annet. Color Splash forsøker å være et inkluderende, tilgjengelig eventyrspill som kan appellere til både unge og voksne spillere – og det klarer det helt utmerket.
Spillere som har liten kjennskap til turbaserte kampsystemer vil ha få problemer med å takle Color Splash. De som ønsker seg en større utfordring kan heller fokusere mer på alle de valgfrie ekstraoppdragene – belønningen kommer i form av en rikere og mer fascinerende spillverden. Store deler av dialogen og de humoristiske innslagene har også en umiddelbar appell for særlig yngre spillere, samtidig som dybden i historiene som fortelles som gjør at det også vil gå rett hjem hos de eldre.
Jammen, jeg skal bare …
Det skorter ikke akkurat på ting å gjøre i Color Splash. Ikke nok med at det er vanedannende å fargelegge hver lille, hvite flekk på Prism Island; du blir etter hvert bedt om å hjelpe til med å fylle et kort-museum til randen med kort fra din egen, private samling. I tillegg får du også et banner på allmenningen i startområdet Port Prisma når du fullfører en av flere oppgaver valgfrie oppgaver. Noen ganger dukker det også opp unike fiender på kartet som du må hanskes med. I tillegg til de overnevnte store maling-stjernene kan du også spore opp mindre stjerner som ikke gjør stort annet enn å åpne nye veier for deg på kartet.
Du også kan delta i stein-saks-papir-turneringer, i tilfelle du mot all formodning skulle trenge en avveksling.
Alt dette er ting du fint kan klare deg uten, men det er vanskelig å la være. Det spiller ingen rolle at belønningene er så som så; oppgavene er jevnt over så underholdende at du fort glemmer hva det er du egentlig burde fokusere på. I mange andre spill ville dette vært drepen for alt som heter fremdrift, men fordi det er så kjapt og enkelt å komme seg tilbake på rett spor, blir det bare underholdende.
Typisk Nintendo
Hva er det som gjør et Nintendo-spill til et typisk Nintendo-spill, sånn bortsett fra at rundt 80 prosent av dem har noen fra Mario-franchisen i en bærende rolle? Noen vil hevde at det er humoren; særlig nyere Nintendo-spill slår ofte godlynte spøker på bekostning av både spiller og spillutviklerne selv. Andre mener at det er fokuset på spillmekanikk fremfor grafikk. Enkelte mener at det er de mange lagene i spillene som er typisk Nintendo; de er kanskje enkle å lære, men de er ekstremt vanskelige å mestre.
De har på sett og vis rett alle sammen. Alt dette er viktig deler av hva et ekte Nintendo-spill er, men ingen av dem treffer helt blink.
Et ordentlig Nintendo-spill gjør én ting: Det får deg til å stoppe opp og spørre hva i alle dager er det utviklerne tenker med? Det gjør Color Splash så til de grader. Flere ganger måtte jeg faktisk legge fra meg kontrolleren for å ta inn over meg alle de elleville ideene som utviklerne har kommet opp med, særlig når det gjelder humorinnslag, dialoger og brettdesign.
Color Splash er smart. Og det får deg til å føle deg smart når du er med på notene. Det er kanskje enda viktigere.
Konklusjon
Paper Mario: Color Splash er kanskje ikke det rollespillet du hadde håpet på. Ikke har det et intrikat kampsystem eller erfaringspoeng som i seriens spede begynnelse. Ikke oppdager Mario spennende verdener bortenfor Mushroom Kingdom heller.
Men vet du hva?
Det går faktisk helt greit.
Color Splash er noe annerledes. Det er et uhyre tilgjengelig action-rollespill med et fornøyelig kampsystem og en enorm, spennende verden å utforske. Å fargelegge verdenen og å løse alle de ulike sideoppdragene er så morsomt at du risikerer å gå for å fullføre spillet 100 prosent, selv om du aldri ellers orker slikt.
Den største innsigelsen er at det er litt for mye spill for pengene; utviklerne kunne med fordel kuttet en tredjedel av innholdet og sittet igjen med en langt mer fokusert opplevelse. På den andre siden har spillet lang levetid og drøssevis av utfordringer, særlig om du vil ha med deg alt.
En liten anbefaling helt til slutt: Hvis du ikke allerede har oppgradert batteriet i gamepaden din til et som holder i syv til ti timer, er det på høy tid nå. Color Splash er nemlig så vanskelig å legge fra seg at du vil få bruk for det rimelig fort.
Nintendo avduket nettopp sin nye konsoll.
Her er Nintendo Switch »
