Uansett hvilke problemer man måtte befinne seg i er det én ting man alltid kan gjøre: Samle all frustrasjon, redsel og sinne i et desperat skrik om hjelp. Skal vi tro Elite Beat Agents er det stor sjanse for at en stilfull gjeng i dress er klar til å hjelpe deg, med kule dansemoves som våpen.
Musikkspill er i vinden som aldri før. Med SingStar og Guitar Hero har spillene nådd ut til massene, men vi har sett lite til fenomenet på håndholdte konsoller. Elite Beat Agents er et rytmisk musikkspill til Nintendo DS som virkelig svinger. Med gameplay i samme gate som Amplitude og Guitar Hero, og et variert utvalg engasjerende sanger, byr spillet på en rik og underholdende spillopplevelse. I tillegg kommer spillet med en original vri på sjangeren, som i mine øyne gir spillet umiddelbar klassikerstatus.
Groove Feel Flow
I Elite Beat Agents bruker man pekepennen som en slags trommestikke til å dra, trykke og spinne seg gjennom sanger. Sirkler merket med stigende tall dukker opp på den trykkfølsomme skjermen, og det er din oppgave å trykke på dem i rett rekkefølge til rett øyeblikk. I taktens hete dukker det opp en større hjelpesirkel utenfor den opprinnelige. Denne yttersirkelen minsker gradvis, og du må berøre hovedsirkelen når begge sirklene er like store. Er du for sent ute forsvinner sirkelen før du får trykket. Noen ganger må du dra pekepinnen videre over skjermen i en bestemt bane. Systemet er intuitivt, lettfattelig, og ikke minst veldig gøy.
Notene – om man kan kalle det det – er godt plassert i sangen, og følger rytmen og melodien svært godt. Noen ganger følger man gitaren, andre ganger vokalen eller trommene. Fokuset ligger gjerne på det instrumentet som er mest karakteristisk for øyeblikket, og det er deilig tilfredstillende å fullføre en feilfri gitarsolo eller et heftig trommebrekk.
Men tro for all del ikke at spillet er enkelt. Bommer du på for mange av notene blir du tvunget til å starte på nytt, og i mange tilfeller trenger man litt innkjøring før sangene sitter som de skal. Innsatsen vurderes på en skala fra A til E, og hver sang har en egen poengliste for de beste poengsummene. Poengene dine vokser ettersom kombinasjoner bygger seg opp, og det er lett å bli anspent der man sitter med en voksende kombo på over 100 noter. Spesielt når man er nær ved å fullføre til karakter A til stående applaus.
Spillet kommer med fire forskjellige vanskelighetsgrader, så det er alltid nye utfordringer å ta fatt på. De vanskeligste sangene har noter som gir den mest garvede sekretær senebetennelse i pennehånden. Men selv om nivået blir ekstremt glir gleden aldri over i frustrasjon.
Fortellerglede
Det unike med Elite Beat Agens er at hver sang har sin egen sjarmerende historie å fortelle. Vi møter Lenardo Da Vinci som sliter med inspirasjonen, en taxisjåfør med en gravid kvinne i baksetet og en konkurs oljesjeik på jakt etter ny olje. Vi møter ei mor som har lovet sønnen sin godt vær, en hund på avveie og en lubben gutt i ninjakostyme som bryter seg inn i et foretningskompleks. Flåsete? Kanskje, men det er fornøyelig med stor f.
Ta Da Vinci for eksempel, som bruker tiden sin på å male tilfeldige kvinner han møter på gaten. Han er svært populær, men er ikke videre tilfreds med tilværelsen. En dag kommer det en galant dame spaserende forbi, og han ser en mening, han ser et mål. Damen, med det velklingende navnet Mona Lisa, vil ikke la seg male uansett hvor mye Leonardo trygler og ber. Så hva gjør han? Roper på hjelp, selvfølgelig. Agentene fra organisasjonen «Elite Beat Agents» tropper opp i sine nystrøkne dresser, spiller opp til dans, og redder dagen – om DU er presis nok med pekepinnen vel og merke.
Manga på syre
Hver sang er delt opp i tre passasjer, og for hver unnagjorte passasje får du en ny bit av historien servert. På toppen av skjermen finner du et ja/nei-meter, og det er dette som bestemmer utfallet av mellomsekvensene. Holder du koken mens du spiller, slik at meteret holder seg på ja-siden, ender mellomsekvensen godt, og vår hovedperson er et skritt nærmere målet. Er du ikke helt med på notene ender mellomsekvensen i tragedie, og du kan se langt etter en god karakter.
Om historiene i seg selv ikke alltid er like orginale, er måten de blir fortalt på som manga på syre. Sære og svulstige replikker, fortalt av typisk overdrevne japanske tegneseriefigurer, gjør det vanskelig å ikke la seg rive med. Med store øyne, små munner, fine farger og sterke følelser hopper karakterene ut av skjermen. Tenk Phoenix Wright, bare enda sprøere. Det er vittig, sjarmerende og fikk meg til å smile igjen og igjen. Det hele vitner om en solid skaperglede fra utviklernes side, noe som smitter kraftig over på den som spiller.
For få sanger
Sangutvalget er variert og godt, med fart og lekenhet som gjeldende fellesnevnere. Vi får danse oss gjennom en god blanding gamle slagere og nyere listepop, og musikken passer i de fleste tilfeller meget bra til historiene som blir fortalt. Dessverre er sangutvalget så begrenset at du kan «fullføre» spillet på én eneste intens spilløkt. Skuffelsen var stor da jeg etter fire timer skjønte at siste historie var fortalt. Jeg var sulten på mer japansk galskap!
Heldigvis er gjenspillingspotensialet enormt. Selv om jeg har hørt sangene og historiene minst trettiåtte ganger er det fortsatt morsomt å spille dem på nytt, av den enkle grunn at spillmekanikken er så utrolig gjennomarbeidet. Trangen er fortsatt stor til å forbedre poengsummene på mange av sangene, og spillegleden blir ekstra stor når heder og ære står på spill i en forfriskende flerspillerdel. Man kan spille mot opp til 3 venner samtidig, med det mål å fullføre sangene med best poengusm. Det er et stort pluss at flerspiller er tilgjengelig selv mot folk som ikke eier spillet, selv om man da kun har tilgang på et begrenset antall sanger.
Konklusjon
Elite Beat Agents beviser at det fortsatt er mulig å snu på flisa og utvikle gamle konsepter til nye høyder. I utgangspunktet er det et godt gjennomarbeidet rytmespill med et morsomt og avhengighetsskapende gameplay. Ved å tilføye egne historier til hver sang blir det hele tatt flere skritt videre og sukssessen er et umiddelbart faktum. Historiene er sære og fortellerstilen akkurat passe gal, men det blir aldri for mye av det gode. Det hele er gjort med et så stort glimt i øyet at det er umulig å ikke la seg sjarmere. Selv om det er for få sanger har spillet god levetid, og jeg vet jeg kommer til å spille det igjen og igjen i lang tid framover.
