Nintendo har alltid hatt en egen evne til å få morsomme spill som gjerne går litt utenfor «boksen» til sine konsoller. Mye av raritetene kommer som de fleste har sett fra spillnasjonen i øst, Japan, og er ofte friske pust inn i en noe ensrettet spillinstitusjon i vest. Eledees er et slikt spill. Men som flere andre titler til Wii er tanken god, men utførelsen heller laber.
Med Eledees tilbyr Konami en ny vinkling og teori på hva elektrisitet egentlig er. Gjennom en mager historie berettes det om at elektriske artikler virker som en følge av at små dyr, Eledees, får dem til å virke. Disse små knøttene har begynt å oppføre seg merkelig, og som en følge av dette er hele byen uten strøm. Som en neglisjert forskersønn skal du ved hjelp av pappas strålepistol samle inn de små trollene og få tilbake strømmen i huset mens mor og far er opptatt på kontoret.
Hvor mange watt er du?
Eledee-ene kommer i forskjellige farger og fasonger, men felles for dem alle er at de liker å gjemme seg. Til høyre i skjermen har du en wattmåler, og for hver Eledee du klarer å fange med strålepistolen, øker denne verdien. Watt er spillets sentrale økonomidel, og bestemmer de mest fundamentale ting. For det første er de forskjellige brettene lagt opp slik at du klarer dem ved å oppnå en viss wattstyrke. Den andre funksjonen wattene har, er å gjøre det mulig for deg å slå på ulike elektriske artikler du finner i hjemmet. Hver artikkel krever en viss wattstyrke. Når disse blir slått på, popper det rosa og gule Eledees ut av dem, og når du igjen fanger disse, blir strålepistolen sterkere og du kan løfte tyngre ting i letingen etter gjemte Eledees.
Kontrollmessig minner spillet mye på førstepersonsskytere som allerede har funnet veien til Wii (eksempeivis Red Steel), men på grunn av at Eledees ikke stiller like store krav til hurtighet, føles det langt mer responsivt og presist. Kontrolleren er i praksis strålepistolen din, og i tillegg til å «zappe» Eledees, brukes denne til å løfte på objekter, dra ut skuffer og rote rundt i jakten på de små krabatene.
Noe av det morsomste med spillet er å rote rundt på de forskjellige brettene, som for øvrig representerer forskjellige rom i huset du bor i. Tallerkener, vaser, lamper og til og med store seksjoner flyr veggimellom når det står igjen ti sekunder av tiden og du mangler én stakkarslig Eledee for å få nok watt til å klarere brettet.
Ingen hjemme alene-fest
Dessverre oppfordrer ikke spillet til å rote noe særlig, og tenker i stedet på hva pappa vil si hvis han kommer hjem og ser at du har snudd huset på hodet. For det første avgir Eledee-ene ulik wattstyrke avhengig av hvilket humør du «zapper» dem i. Rolige Eledees gir mest watt, og disse må tas på senga. Hvis du roter mye rundt, og de klarer å smyge seg under noe før du får fanget dem, blir de sure og gir færre watt.
På senere brett er det også lagt inn sperrer på hvor mye du kan bråke og hvor mange objekter du kan knuse. Tro meg, det er mye morsommere å slenge mammas porselensservise ut av skapet, enn å stable det så stille og fint som mulig på gulvet, bare for å fakke et par sovende Eledees.
Spillets aller største problem er at det blir gruelig gjentakende over tid. For det første er det ikke satset på veldig mange brett, men snarere flere moduser som alle føles svært like. Et eget brettdesigningsverktøy klarer heller ikke å skape merkbar entusiasme. En andre faktor, som stiller seg svært godt til skue i dette spillet, er den gnagende følelsen av at du egentlig gjør det samme om og om igjen. Greit nok, det er morsomt første gang du går inn på rommet og løfter noen ting, men dette holder ikke. En spade er fremdeles en spade, og hvis du har prøvd å dra ut én skuff, har du prøvd dem alle.
Det er litt synd at Konami ikke fant på en måte å gjøre dette litt mer krevende, slik at vi kunne fått satt de små grå på prøve. Det blir på mange måter like utfordrende som å klikke på ikoner på skrivebordet i Windows. Jeg synes spillet mangler en del på sjarmkvoten, og til tross for at grafikken sammenlignet med andre Wii-spill er helt grei, er miljøene kalde og til dels kjedelige. De ulike spillmodusene er ei heller noe å skryte av. En forvirrende og lite gjennomtenkt flerspillermodus gjør at dette spillet ikke har sjans mot spill som evigunge Wii Sports eller Rayman Raving Rabbids, om du tenker å spille sammen med noen.
Konklusjon
Konsepter som går utenfor vanlige standarder er alltid velkommen, og jeg håper hver gang at det blir bra. Dessverre er ikke alt som glimrer gull, og til tross for et stort potensiale, faller Eledees noe igjennom på grunn av et repeterende og lite utfordrende spilldesign. Nå som den innledende fascinasjonen med Wii-kontrolleren har avtatt, er utviklere nødt til å servere mer. Et godt kontrollsystem er en viktig ingrediens i et godt spill, men det kan ikke gjøre spillet godt kun i kraft av seg selv.
