TOKYO (Gamer.no): Hva har Dante fra Devil May Cry, heksa Bayonetta, og Enoch – Guds utsending i El Shaddai: Ascension of the Metatron – til felles? De har alle en ganske stor torn i sida til engler. Og der noen bekjemper de hellige kreaturene med pistoler og sverd, andre med forbannet hår, tar enkelte den litt uvanlige veien med å daske englerumpe med, ehm, svært tettsittende jeans.
Få spill satte like stort preg på Tokyo Game Show 2010 som Ignition Entertainments kvasi-religiøse actionspill, med mulig unntak av Level 5s Ni No Kuni og Capcoms Monster Hunter Portable 3rd.
Men sporene som Sawaki Takeyasus nye spill setter på årets japanske spillmesse mener jeg har mer å gjøre med størrelsen på selve testområdet deres enn inntrykkene en kunne sitte igjen med fra selve spilltestingen.
Bibelske proporsjoner
Historien i spillet er (svært) løst basert på gammeljødiske Enochs bok, og du inntar rollen til den superblonde kjekkaspresten i trang olabukse for å stoppe syv falne engler fra å bedrive helvete på jord. Med seg på ferden får han hjelp – og mulig trøbbel – fra vokteren Lucifel (nei, det er ikke en stavefeil). Denne erkeengelen eksisterer utenfor tidens gang og opptrer som historiens rammeforteller. Lucifel er dog ikke til å stole på, siden han allerede i begynnelsen ikke klarer å bestemme seg for om historien skal ha skjedd for 14000 år siden eller om 500 år fra nå av.
Åpningsscenen startet med en episk slåsskamp inni ei gigantisk steinhåndflate som falt ned gjennom skyene, satt til et kirkekor med dissonans opphøyd i tiende potens. Etterpå landet jeg på en gigantisk isbre, eller noe som lignet en isbre, som hang i lufta midt mellom himmel og jord. Jeg vet ikke hvilke metaforer det her spilles på – noe religiøst, mest sannsynlig – men det var en god måte til å introdusere meg til spillmekanismene på.
Jeg møtte på to fiendetyper – jeg valgte å kalle dem Helan og Halvan basert på størrelsen og oppførselen deres – og fikk beskjed av ei overgeskjeftig boothbabe om å bruke X-knappen når fienden ble svimeslått for å stjele våpnene deres og bruke det mot dem selv. Disse fremstod enten som en slags sverdbue, eller et energiskjold. Animasjonssekvensene som oppstod ved våpentakningen ble kortet ned ettersom jeg gjennomførte dem et par ganger, slik at jeg ikke ble forpestet med samme, eviglange syklus hver eneste gang motstanderens fordel ble rappet.
På slutten av demonstrasjonen fikk jeg se en mørkere del av Enochs verden, der han ble angrepet av to griseaktige monstre i regnskyld, og Lucifel dukket opp i egen person med paraply og begynte å preike om at dette – paraplyen – er menneskets største oppfinnelse. Og så blir alt helt David Lynch- og Stanley Kubrick-skrullete (jeg fikk alt dette oversatt på ganske laber engrish, så det kan godt hende at et poeng eller tre gikk meg hus forbi).
Vakkert som et akvarellmaleri
Det første som imidlertid dasket all sans og samling ut av meg når jeg fikk hendene på kontrollstikka og øynene på skjermen, er spillets grafikk. El Shaddai skilter med en vært artistisk, fargerik og fantasifull visuell stil – kanskje ikke så rart i og med at den grafiske designeren Takeyasu tidligere stod bak kultklassikeren Okami, som tok i bruk utseende til japansk kalligrafikunst.
Her har inspirasjonen tydeligvis vært mer en fusjonering av vestlig billedkunst som miniatyrmaling, glassmalerier, og abstrakte, fauvistiske eller impresjonistiske landskap i blyantstrek, akvareller og akryl. For kunstkjennere er det derfor mye vakkert å bivåne i El Shaddai. For folk som er mer interessert i selve spillingen ser bildet likevel ikke like bra ut.
Greit nok at brukergrensesnittet er rent og minimalistisk (at vi ikke får styre kamera selv sier kanskje noe om hvor mye kontroll Takeyasu vil ha over hva vi skal se). Det er også fint at du må bedømme hvor mye helse englefiendene har igjen basert på om utseende deres skifter fra hvitt til sort – fjærene deres faller tydelig av etter som Enoch hamrer løs på dem. Ikke minst applauderer jeg at spillkontrollene er sømløse og intuitive, selv når instruksjonene jeg fikk var på japansk.
Devil May Cry-light
Det hjelper dessverre ikke så mye når spillmekanismene som serveres ligner mest en kombo-lett knappemoserversjon av Devil May Cry. Jakten på det minimalistiske særpreget har gjort at den kjente Devil May Cry-aktige spillstrukturen nesten synes å være tilstede bare for å forsvare at dette er et spill, ikke et maleri eller en film – noe det lyser igjennom at Takeyasu synes å aspirere nærmere mot.
Dette blir iblant oppstykket av noen svært simple, sidescroller-aktige sekvenser, der Enoch skal hoppe opp plattformer i forgrunnen av et gigantisk glassmaleri (som i seg selv forteller en historie, men uforståelig siden det i testversjonen er tatt ut av sin sammenheng), eller der vår platinablonde helt skal seile på vakre vindkast fra ene kanten av skjermen til den andre uten noe form for fanfare.
Hvis det noensinne skulle nevnes et eksempel på spill der stil tar overhånd for innholdet, ville El Shaddai passet beskrivelsen temmelig bra. Muligens er det noe urettferdig å forhåndsdømme hele spillet basert på det lille jeg har fått testet, men den gnagende følelsen av at El Shaddai sannsynligvis er penere å se på enn å spille klarer jeg ikke slå fra meg.
Hva jeg prøver å si er at El Shaddai er flink til å sette deg i en (visuell) sinnsstemning, lik for eksempel Flower eller Limbo, men da passer det seg kanskje heller bedre som en videoinstallasjon enn et spill?
Konklusjon
Spillets PR-avdeling har tydelig sett sitt snitt til å ta en helt uventet og surrealistisk tilnærming til promotering av El Shaddai, til tross for de religiøse og visuelle aspektene ved spillet som det normalt ville vært et poeng å satse på: Hvis du mot all formodning vil kjøpe samme jeansbukse som både Enoch og Lucifel bruker i El Shaddai, kan du det. De har nemlig blitt belønnet med et egne jeansmerker i virkeligheten, og olabuksene var utstilt på selve messeområdet på lik linje med spillet selv. Prislappen på de tettsittende klesplaggene kan imidlertid ikke regnes som mye engleaktig.
For meg er dette ganske talende for nivået av seriøsitet som står bak spillet El Shaddai, i forhold til nivået bak den visuelle opplevelsen El Shaddai. Akkurat nå fremstår spillet som verken fugl eller fisk, og verken de dedikerte hardcore-spillerne eller de mer underholdningssøkende casual-spillerne synes å kunne finne noe håndfast her.
Inntil nylig hadde Iginiton Entertainment fastsatt en snarlig høstlansering for dette bisarre actionspillet. Under Tokyo Game Show ble det likevel klart at lanseringsvinduet er dyttet fremover til våren 2011. Kanskje den ekstra tiden trengs for å pusse på selve spilldelen. Rent grafisk ser El Shaddai helt sprekkeferdig ut, men noen ganger er det bare ikke nok.
