Siden Destruction Derby og Twisted Metal gjorde det stort på 90- og begynnelsen av 2000-tallet, har det gått lenge mellom de virkelig store bilkampspillene på PlayStation. Spill som Blur, Split/Second: Velocity og en ny utgave av Twisted Metal gjorde sitt for å sprite opp PlayStation 3-eraen, men det ble liksom aldri det helt store.
Dette forsøker de britiske utviklerne i Lucid Games nå å endre på. Destruction AllStars ble tidlig hauset opp som et eksplosivt og spennende bilspill som skulle spille en sentral rolle i PlayStation 5s lanseringsvindu – så kom beskjeden om at spillet ble utsatt og senere skulle bli lansert som et gratisspill via PlayStation Plus. Det var antagelig en lur avgjørelse, for jeg kan ikke se for meg at noen ville vært fornøyd om de måtte betale fullpris for denne smørjen av et bilspill.
Variasjon, variasjon, hvor har du gjort av deg?
Det er ikke det at Destruction AllStars er et regelrett dårlig spill – tvert imot. Faktisk merker man øyeblikkelig at det er meget kompetente utviklere som står bak: Opplevelsen er tidvis nøyaktig så spennende og actionfylt som lovet, mye takket være spillets kjernemekanikker.
I rollen som en av mange forskjellige våghalser, kaster man seg ut i bilkamper hvor målet er å krasje, skade og sprenge motstanderne og deres doninger til himmels. Det som skiller dette fra mange lignende spill, er muligheten til å hoppe inn og ut av biler.
En liten del av Destruction AllStars tilbringer man nemlig også til fots, og da kan man både løpe langs vegger, dobbelthoppe og kaste seg på taket av fiendens biler for å forsøke å krasje eller stjele dem. Det er et system som egentlig fungerer ganske godt, og det er meget intuitivt å slenge seg fra bil til bil, gjerne uten å berøre bakken i mellomtiden.
Mer og mer av det samme.
Problemet er bare at dette egentlig er alt spillet har å by på. Sammenstøt som tidlig i spillet oppleves som kraftfulle og artige, blir etter hvert mer og mer av det samme. Intetsigende kjøretøy og spesialegenskaper gjør lite for å hjelpe på stagnasjonen, og jeg merker fort at dette er noe jeg ikke kan spille for lenge av gangen før det mister en del av piffen.
Spillets utvalg av moduser er heller ikke all verden å skryte av. «Mayhem» er en alle-mot-alle-løsning; «Gridfall» begrenser antall liv man har og handler om å overleve lengst mulig; mens de to lagbaserte modusene «Carnado» og «Stockpile» går ut på å sanke og kassere inn poeng før man mister dem. Alt fungerer liksom helt greit, men jeg skulle gjerne sett enda større kreativitet og bedre samspill mellom det man gjør til fots og det man gjør bak rattet.
Man får i tillegg en håndfull utfordringer man kan bryne seg på hvis man vil spille alene – disse er løst knyttet til et par mellomsekvenser som forteller om forholdet mellom to av spillets figurer, men er dessverre ganske korte. Noen av utfordringene er riktignok veldig spennende og har noen kule varianter av det typiske gameplayet, men alle utenom den aller første ser ut til å komme til å koste ekte penger. Og så spennende og variert er det faktisk ikke.
Fenomenale figurer
Figurene er en helt annen sak, for her har utviklerne virkelig ikke spart på det kreative kruttet. Hver figur kommer med to spesialegenskaper og ett unikt kjøretøy de kan påkalle etter en viss tid i arenaen. Rollegalleriet er stort og variert, med en håndfull virkelig flotte figurer å velge mellom.
Den latinamerikanske bryteren Ultimo Barricado er brautende, jovial og tåler en støyt; Harmony spiller cello på fritiden og denger løs på fiender med lydbølger; mens Genesis løper rundt med doble benproteser og kan nå høyere hastighet enn noen av de andre kamphanene. Jeg setter stor pris på flere av designvalgene som er gjort, og de som har tegnet og animert disse personene skal ha mye skryt.
Det kunne lett vært gjort mye bedre.
Det samme kan dessverre ikke sies for hverken bilene eller arenaene man kjører rundt i. Disse aspektene av spillet er for så vidt fargerike og fine de også, men har samtidig ingen av de særpregene figurene stiller med. Jeg ser knapt forskjell på en bane satt til London og et nivå i Las Vegas – selv om en grunn til dette kan være at ting går for fort til at man rekker å ta detaljer inn over seg, kunne det lett vært gjort mye bedre.
Konklusjon
Og det er på en måte litt av greia med alt Destruction AllStars prøver seg på. Det er flott, fargerik og tidvis meget spennende action, men utviklerne klarer ikke å utnytte dette på en måte som får meg til å ville spille videre.
I stedet for å by på engasjerende egenskaper, unike moduser og kreative kart, har spillet satset alt på én sentral «gameplay-loop». Her går det i høyoktan krasjing, lett løping og hopping inn og ut av biler – det er tøft nok, men ingenting av det spillet gjør har dybde eller raffinement nok til å holde på spenningen i mer enn en håndfull runder av gangen.
Opplevelsen har som sagt mange fargerike og flotte figurer, solid spillbarhet og enkeltøyeblikk hvor alt klaffer og man føler seg som en skikkelig råtass, men et stivt progresjonssystem og grunne gjøremål fører til at Destruction AllStars kjører rett inn i glemmeboka.
Lovnader om gratisoppdateringer med nye moduser, figurer og arenaer gir meg et svakt håp for spillets fremtid, men jeg ser likevel ikke for meg at dette er noe jeg kommer til å gidde å bruke så veldig mye mer tid på.
Destruction AllStars er eksklusivt tilgjengelig på PlayStation 5. PlayStation Plus-medlemmer kan laste ned spillet gratis fram til 5. april.
