I en skog som trues av et miljømessig hensynsløst kongedømme, er det ville tilstander. Flatlagte og tørrlagte områder, forgrumsede elver og søppelpregede lysninger. Mana Woods er heldig som har skogmonsteret Dorian på sin side – den mindre sjarmerende kongleskapningen som skal sette en stopper for menneskets forvridde miljøsyn. Med pek og klikk og flerfasetterte ekorn skal vi redde skogen på Nintendo DS.
Med miljøet – for miljøet
Tittelen får meg først og fremst til å tenke på kjøttbakterien som herjet det norske land for et par år tilbake. I Amerika har spillet identisk ettertittel, men er stemplet Eco-Creatures. Jeg mistenker for all del ikke lugubre motiver bak navneendringen, men den amerikanske versjonen beskriver i hvert fall konseptet noenlunde greit. Med slappe sleivspark til miljøproblemer og uinspirert innpakning er Ecolis: Save the Forest en slags blek Pikmin-kopi som irriterer mer enn det underholder.
Du får kontrollen over Dorian; en ganske treg og brautende skogkongle. Til tross for sin truende fremtoning er Dorian godhjertet og naiv, med et brennende engasjement for Mana Woods. Med kloke ord fra sin mester, som passende nok heter Master, bestemmer han seg for å redde skogen. Ikke helt på egenhånd, men ved hjelp av det spillet omtaler som «Wood Spirits» eller Ecolis. Dette er i all hovedsak kampklare ekorn med forskjellige egenskaper. Den første typen ekorn man får kommandere er rosafargede «dyrkere». Disse ekornene kan dyrke frem trær ved å danse, trær som, basert på underlaget, gir Dorian muligheten til å mane frem flere ekorn fra mana-treet sitt. Dette treet er hovedkvarteret, det er treet der Dorian blir gjenfødt hvis han dør. Og blir mana-treet ødelagt, da er spillet tapt.
Halvhjertet affære
Utviklerne føler kanskje at de slår et slag for miljøet, men det er i realiteten et større slag mot spilleren. Der Nintendos Pikmin-serie er sjarmerende og byr på en fungerende kontroll av de mange skapningene, kommer Ecolis: Save the Forest til kort på begge områder. Det kan være gøy i begynnelsen, når din personlige ekorn-hær ikke er på mer enn et ensifret antall, men etterhvert heller vekten over til frustrasjon.
Taktikken jeg har brukt gjennom hele spillet er den mest effektive og velfungerende vinnerformelen som er kjent, men det er også den som har sådd flest irritasjonsfrø i løpet av spillets gang. Man har nemlig meget lite kontroll over ekornene sine. Og når jeg peiser på med en hær på tre siffer, da begynner ting å skje. Først maner jeg frem Ecolis fra mana-treet. Deretter markerer jeg alle Ecolis som skal kjempe (og det er selvfølgelig alle). Jeg prikker med pekepinnen på destinasjonen deres. Og her begynner alt å rakne.
Ecolis er programmert til å angripe så fort fienden er innen rekkevidde. Og når hele hæren begynner å spre seg i tilfeldige retninger, da blir kommandøren litt oppgitt. Ekstra oppgitt blir han når samtlige Ecolis setter seg fast i gjerder og løper inn i den usynlige veggen.
Man prøver å tilkalle sine undersåtter ved hjelp av tilkallingsfunksjonen, akkurat som Olimar plystrer i Pikmin, men det er nytteløst. Tre til fire Ecolis returnerer villig, mens resten fortsetter å paradere hele brettet på måfå. Det er meget frustrerende og ødelegger et spill som ellers kunne markert seg som helt grei underholdning. I tillegg er det kun mulig å sende Ecolis avsted til et område som er innen Dorians øyesyn; det vil si, selv om man har et stort og fint oversiktskart på den øvre skjermen, så må man gå dit man vil stasjonere Ecolis. Og det kunne vært akseptabelt hvis ikke Dorian beveget seg i samme tempo som en gjennomsnitts snegle, for selv om man får tilgang på litt fartsmagi ut i spillet, så krever denne trylleformelen betraktelige mengder mana. Mana som ellers skal brukes på Ecolis.
Slagplan?
Jeg har nevnt at det finnes tre forskjellige typer Ecolis. De rosa kan dyrke trær, de blå kan transportere saker og ting, de brune kan bygge broer. I tillegg kan man samle inn krystaller på de forskjellige brettene for å øke nivået på kjæledyrene. Desto høyere nivå, desto mer skade utdeles. Med disse to faktorene skal det da vitterlig være åpent for litt strategisk tenkning; for eksempel noen velregisserte innfallsvinkler. Men den muligheten streifet meg aldri.
Den eneste taktikken jeg har benyttet i spillet er å dyrke trær med de rosa ekornene, og derav bygget meg opp en stor hær. Dermed stormet jeg bare på fiendene og beviste at kvantitet er bedre enn kvalitet. Det blå ekornets transporteringsevne brukte jeg bare én gang i løpet av hele spillet, det samme med det brune, beverlignende ekornet. Det kan bygge broer, men det har aldri vært nødvendig med noen bro. For problemet er ikke at jeg har brukt den mest generelle strategien, problemet er at den mest generelle strategien så og si er den eneste strategien som fungerer.
Hvert område av skogen inneholder diverse brett. Et gitt utsnitt av skog som skal beskyttes. På dette arealet er målet, for mesteparten av tiden, å ødelegge eller utslette alle miljøtrusler. Knus alle fiendene, ødelegg søppelmaskinene og så videre. Det er aldri mer variert enn å bygge seg opp en hær av Ecolis og storme på. La meg korrigere: forsøke å storme på. Det er høyst ensformig og man blir mest sannsynlig lei etter den første timen, om ikke allerede bortskremt av de pregløse figurene og gjentagelsen av Dorians småerotiske grynt.
Konklusjon
Det er en god idé å fronte miljøet i form av et nusselig lite spill på DS. Hadde kontrollen vært presis og Ecolis gått dit spilleren ønsket, ville dette ha klart seg helt fint som lett sommerunderholdning. Det er imidlertidig akkurat disse faktorene som trekker Ecolis: Save the Forest ned på skalaen. Med håpløs intelligens på din disponible hær blir det heller en svett tidtrøyte, og man føler seg i all betydning ikke som noen kommandant, men på det beste som en gjeter. En veldig treg gjeter. Dette toppet med håpløst barnlige miljøreferanser og repetitive oppgaver, så er Ecolis: Save the Forest et spill man får veldig lite ut av, til tross for potensialet.
