Ta ladegrep
Endelig er han her igjen, helten fra våre barndomsminner: Matt Hazard. Vokt eder, han er tilbake for å dømme levende og døde. For hvem kan vel ikke huske alle de fantastiske spillene i sagaen om Matt Hazard og hans kamp mot all verdens ondskap?
Vel, ingen. Matt Hazard er altså hovedpersonen i det første spillet i serien om Matt Hazard. Alt spjåket om at den store helten fra tidligere spilltitler er bare oppspinn. Eat Lead er nemlig en særdeles selvironisk parodi på et actionspill, der humor utenfor boksen står høyt i kurs.
Then I guess it’s Hazard time
Eat Lead er et tredjepersons skytespill der du spiller som Matt Hazard. Ifølge handlingen har Matt lenge vært en av spillhistoriens store helter og han har gjort en rekke store roller helt siden 80-tallet. Etter en rekke dårlige titler, møter vi nå en tydelig oppspilt Matt som gleder seg stort over å være stjernen i det nye actionspillet Eat Lead. Dessverre for Matt viser det seg at han har blitt lurt inn i det djevelske spillet til ledelsen i et spillselskap, som er spesielt misfornøyde med den falne stjernens comeback. De ønsker å ta ham av dage, men Matt har signert en særdeles gunstig kontrakt som gjør at de ikke under noen omstendigheter kan gi Matt sparken. Den eneste måten de kan få ham ut av rollen på, er ved å sende ham seks fot under. Og dermed er jakten igang.
Eat Lead starter som et relativt normalt actionspill, der man styrer den liksomkjente actionhelten Matt Hazard. Man blir kastet rett i gang og før du kan si ”brokkoli” har du skutt dine første kjeltringer langt ut i neste uke. Etter bare få minutter tar spillet derimot en uventet vending, da det dukker opp fiender fra spill som Matt tidligere har deltatt i. Noe underlig er utvilsomt på ferde. Dette bekreftes når tiden plutselig blir fryst i beste Matrix-stil og Matt møter QA, en datakyndig kvinne som har hacket seg inn i spillet. Hun prøver å redde livet hans ved å finne ut hvem som er ute etter å drepe ham. Inntil hun klarer å avdekke dette, blir Matt nødt til å jobbe seg vei videre gjennom spillet. Han må stå opp mot hva enn spillutviklerne måtte kaste mot ham, og det er ikke rent lite.
Spis bly, grønnskollinger!
Her møter vi skyteglade cowboyer fra det ville vesten og fargesprakende romsoldater armert med vanngevær. Opptil flere ganger møter man også en stadig tilbakevendende karakter med skarpskytterrifle og stemme som Arnold Schwarzenegger. Heldigvis har det også blitt kastet innpå et par snes zombier, noe som aldri slår feil. Spillet sparer virkelig ikke på variasjon når det kommer til ulike typer fiender og våpen. Matt selv kan velge og vrake i et assortert utvalg våpen, slik som håndpistol, maskingevær, granatkaster og vanngevær. Jada, du leste riktig.
Foruten skytevåpen, har spillet et relativt snedig nærkampsystem, som i all hovedsak består av å trykke på knappene i ulike kombinasjoner. Visse sjefer må bekjempes med overdådig våpenbruk, andre må hamres i senk i ren nevekamp. Her må man være rask på labben for å trykke de rette kombinasjonene, ellers kan en forvente å få passet påskrevet. Dette nærkampssystemet fungerer relativt bra, og godt er det. Spesielt når en står ansikt til ansikt med en av sjefene og man kun er armert med en tom hagle og vannpistol.
Spillet er aldri flau for å innrømme at det er en parodi på andre actionspill og spillhelten selv lirer av seg flåsete kommentarer til alle døgnets tider. Man vil møte spillkarakterer som er opplagte parodier på kjente karakterer som Master Chief og Mario. La meg nok en gang presisere at man ved en rekke anledninger kun kan besvare fiendens ild med vannpistol og –gevær. Og slik holder en det gående; man deler ut salver med bly, eventuelt vann, og knyttede never i de timene spillet varer, før det endelig er over. Hold deg i sofaen for den siste kommentaren og gjennom de uungåelige rulletekstene for én siste morsomhet.
The suit makes me look kinda old
Det første man legger merke til ved dette spillet er grafikken, som må sies å være hva man ville forventet av et middels Playstation 2-spill. Det er for ille, uansett om det så er en retroparodi man spiller. Kvaliteten betaler man for okke som, og det finnes ingen unnskyldning for en grafikk og spillbarhet som daterer seg rundt 10 år tilbake. Når vi nå skriver 2009, og actionspillsjangeren er brimfull av store, imponerende titler, synes jeg man kan forlange langt mer enn hva som her leveres. Personlig lar jeg meg irritere over mangelen på blod i et skytespill med 16-årsgrense, men det er nå bare meg. Blodharry kommentarer skorter det derimot ikke på, disse renner ut i overflod. Men, som tidligere nevnt så er jo dette tross alt en slags humoristisk parodi.
I løpet av de første minuttene regelrett hagler det med achievements for nær sagt alt. Om man pauser spillet får man jaggu poeng for dette også. Akkurat den har jeg sansen for og kjøper ett stykk morsomhet. Aktiv, overdreven bruk av selvironisk humor kan være morsomt, men jeg kan bare strekke meg så langt. Jeg kommer ikke unna følelsen av at dette her blir brukt som en slags forsvarsmekanisme for å dekke over opplagte mangler i spillet. Samme tankegang følger meg videre når det kommer til den generelle kvaliteten på spillbarhet, historie, grafikk, lyd etc. Alle referansene til 80-tallet og tidligere spill, virker mest som et dekke for å kunne rettferdiggjøre bruken av annenrangs elementer. Spillbevegelsen minner mistenkelig om en ukurant blanding av Hitman: Blood Money og Syphon Filter, med et dryss av Gears Of War i dekningssystemet.
Don’t call me babe
I noen spill vil man finne at utviklerne har satset alt på et kort, enten det er grafikk, historie eller annet. I dette spillet har man tatt litt av alt og endt opp med et spill som verken er fugl eller fisk. Jeg skulle så gjerne sett at man for eksempel hadde brukt litt mindre ressurser på et fargefullt manus, og heller videreutviklet dekningssystemet. Våpenlydene er også under enhver kritikk og her kan ikke spillet gjemme seg bak sin selvironiske natur. For når et maskingevær og et vanngevær både høres og føles til forveksling like ut, ja da er det definitivt noe rusk i forgasseren.
Spillbarheten lever heller ikke helt opp til dagens standard. Ofte vil man bli overrasket over hvordan Matt reagerer på knappetrykk, og utfallene blir ikke alltid slik en hadde planlagt. Spillet er ikke mange timer gammelt før jeg har sett meg lei på å gjentatte ganger se Matt reise seg rett opp fra dekning i en skudd-duell. Selv så stor og tøff vår kjære helt måtte være, klarer han kun å bære to våpen av gangen, og intet annet inventar kan medbringes. Det ville selvsagt vært fint å kunne legge plaster, ekstra ammunisjon og annet i lommene, men for slik en luksus må man lete annensteds hen.
How do you keep the game running if the main character is dead?
Den kunstige intelligensen i spillet er verdig for litt klander, da Matts fiender løper rundt på måfå og har et unaturlig reaksjonsmønster. Videre har spillet særdeles varierende vanskelighetsgrad, der noen brett kan gjennomføres med en hånd på ryggen, mens andre vil føre til fremprovosert hårtap. Gjennspillsverdien for dette spillet føles lav, om muligens ikke-eksisterende. Det er ikke det at Eat Lead er et direkte dårlig spill, men det faller til stadighet mellom to stoler. Dermed oppleves det som lite motiverende, for spillet har ingen god historie som drar deg videre.
Selv om Eat Lead kun vil holde deg gående i ca. 8-10 timer, føles det langdrygt og til tider ganske kjedelig. Dette kan skyldes at den gjennomgående kvalitetsmangelen gjør at spillet føles ganske utdatert. En flerspillermodus ville kunne løftet spillet et lite hakk, mens en onlinedel helt sikkert ville ført til flere øyne på terningen.
Konklusjon
Like sant som at historien om Matt Hazard akkurat har startet, er sannsynligheten for at vi snart vil se en brå slutt på reisen. Spillet tøffer i vei lastet med humor, selvironi og kreative utfoldelser, men det skorter på skikkelig drivstoff, slik som en god handling, bra grafikk og spillbarhet. Dette spillet ville nok mottatt trampeklapp for rundt 10 år siden, men nå føles det som om toget har gått og Matt Hazard står igjen på perrongen. For det er utilgivelig at et skytespill mangler slikt som gode skytescener, troverdige våpenlyder og fengende grafikk.
En rask titt på nettet vil vise deg at det er blitt gjort et omfattende arbeid for å skape nettsider og historier rundt Matt Hazard, for å få ham til å fremstå som spillhelten som alle husker. Med så mye fokus på nettpublisering er det merkelig at spillet kommer uten onlinedel. Humoren i spillet fungerer til tider tålelig bra, men man blir fort mett på den konstante selvironien og de billige spillreferansene. Man kan i det hele tatt stille spørsmålstegn ved hva man har ønsket å oppnå ved å lage dette spillet. Ja da, det er en parodi og tanken bak spillet er god. Til tider merker jeg at jeg lar meg underholde, men jeg kan rett og slett ikke se forbi det faktum at spillet som helhet regelrett stinker av venstrehåndsarbeid. Jeg kan vel bare konkludere med en strofe fra vår kjære helt:
–It’s definitely not Hazard time.
