Earth-serien har siden det første kom ut i 1997 etablert en solid fanbase rundt i verden. Det var et spill proppet av utfordringer og vendte seg kanskje til de litt mer erfarne spillerne. Earth 2160 gjør en god innsats, men ender dessverre opp som noe overfladisk i sammenligning. Men innimellom er det godt å få et sanntidsstrategispill som bygger på noe annet enn andre verdenskrig.
Mennesker lærer aldri
Historien fortsetter der Earth 2150 sluttet, og etterlater de tre fraksjonene ED, LC og UCS på jakt etter nye beiteområder etter at krigene dem imellom fikk jorden utslettet. Mens en katastrofe av denne størrelsen ville brakt de fleste mennesker sammen, tas kampen med videre ut i det ytre rom og på nye planeter. Her kommer det naturligvis nye fiender inn i bildet, og spillet introduserer den fjerde fraksjonen – Aliens. Alle fire har fått sin egen kampanje bestående av sju oppdrag hver. Oppdragene er av typen vi har sett før; forsvar basen til det kommer forsterkninger, redd soldater fra fangenskap, eliminer fiendens styrker – alt er nokså typisk for sjangeren. I tillegg kommer skirmish og flerspillerdelen, men mer om dette senere.
Det vi egentlig vil se nærmere på, er disse fraksjonene og hva som skiller hvem fra hvem. Først ut har vi ED, som tror på rå makt og militarisme. De er blant annet kjent for deres avanserte teknologi og forkjærlighet til kyborgs. Disse er de mest ordinære av de fire, og er relativt lette å identifisere seg med. På den andre siden har vi LC, som ene og alene drives av kvinner. I det offentlige hevdes det at de er en fredselskende organisasjon. På fritiden forsker de på biologiske og elektriske våpen. UCS spesialiserer seg på roboter og bakkestyrker, og krever store mengder energi for i det hele tatt å kunne overleve.
Sist, men ikke minst har vi Aliens. Dette er uten tvil den mest spennende kampanjen, ettersom de går i mot klisjeen og leverer en helt annen opplevelse og utfordring enn de andre tre. Istedenfor å drive med baseoppbygging, lever disse artige skapningene av å klone seg selv eller utvikle seg videre til mer avanserte vesen – så lenge de har samlet opp nok ressurser på forhånd. Med tanke på at det er Aliens som skiller seg mest ut, er det rart at utviklerne har valgt å spare denne kampanjen helt til slutt. Jeg er stygt redd for at folk kan gå lei før de kommer så langt. De tre første kampanjene er ikke så spennende at det gjør noe.
Det er også litt skuffende at utviklerne ikke la litt mer tanke ned i navnene på de ulike fraksjonene, ettersom de alle har sine særpreg. Spillet føles en smule uinspirert når en løper rundt og prater om Aliens og UCS – det klinger ikke helt bra. Selv basebyggingen foregår på ulikt vis. ED må for eksempel koble alle bygninger sammen via store metallrør, noe som får dem til å se ut som tøffe romstasjoner. LC bygger derimot i høyden og kan bare plassere et visst antall bygninger på samme felt. Det må med andre ord legges litt planer på forhånd før en hamrer løs.
Spillet er oversiktlig med menyer som kan gjemmes og fjernes, for så å trekkes frem igjen når det trengs. Enkelte funksjoner blir dessverre dårlig forklart i løpet av den første kampanjen, som skal fungere som en innledning til spillet.
Istedenfor å bli servert med et tonn av fiks ferdige enheter, får du kun noen få som du selv må velge oppgraderinger til. Til rådighet har du et enormt teknologitre med alle mulige oppgraderinger som kan utforskes. I produksjonsvinduet kan du selv sette sammen enheter som kun kan konsentrere seg om luftforsvar eller de ultimate drapsmaskinene til å ta seg av infanteri. Faktisk er det beste med hele spillet å tilpasse enhetene alt etter hvilken fiende du kjemper mot. Det hjelper lite å storme en base med hundrevis av enheter utstyrt med feil beskyttelse og våpentype. Derimot er tilfredsstillelsen stor når du merker at du har gjort de rette valgene.
