Eador: Masters of the Broken World

Det jeg forhåpentligvis har gitt inntrykk av er et dypt spill med mange muligheter. Master of the Broken World er ganske lett å komme inn i, men mestringen tar langt mer tid. Det er alltid noe nytt å oppdage, og læringsprosessen varer så lenge du spiller. Denne anmeldelsen er ikke i nærheten av å beskrive alle mulighetene i spillet, og ting som det omfattende magisystemet eller den varierte mengden enheter får du oppdage selv.

I tillegg er spillet fullspekket av vanskelige valg med målbare, meningsfulle konsekvenser. Hver tur bringer med seg nye dilemmaer, enten det skjer naturlig som en del av den strategiske situasjonen eller gjennom historiebaserte hendelser der du får bryne deg på vanskelige situasjoner. Dette er et utfordrende spill – både fordi det kontinuerlig stiller deg overfor tøff motstand, og fordi det sjeldent er noen «åpenbar» vei videre. Du har alltid mange tilsynelatende likeverdige muligheter, og du må bruke hodet for å finne den beste. Dette gjør spillet svært engasjerede, og er med på å gi det den klassiske «bare én tur til»-følelsen.

Trøbbel i paradis

Masters of the Broken World virker dessverre å ha blitt lansert i en uferdig forfatning, noe som kommer til syne både gjennom merkelige feil og situasjoner som åpenbart ikke fungerer som de skal, og tidvis dårlig balansering. Datamotstanderne gjør også mye rart, og i tillegg er det vanskelig å vite hva de holder på med da heltene deres tilsynelatende teleporterer seg rundt på spillkartet. Til gjengjeld er de heldigvis ganske smarte i de taktiske kampene, og er flinke til å utnytte hull i forsvaret ditt for å ta knekken på sårbare enheter.

Brukergrensesnittet er heller ikke optimalt. Spillet har faktisk to separate grensesnitt for bygging av bygninger, og det ene er fleksibelt men mildt sagt forvirrende mens det andre er lettfattelig, men ganske tidkrevende å bruke. Det er også alt for lett å trykke feil når du vil gjøre noe i en provins, og ende opp med beordre en helt til å dra dit i stedet. På dette området fungerte forgjengeren klart bedre.

Spillet har også et problem som ligger litt dypere. Oppdragene i enspillerkampanjen tar gjerne svært lang tid å fullføre – de er nesten som individuelle spill i Civilization. Etter å ha rundet en god del av disse begynner jeg å bli litt lei av å starte på nytt hele tiden. Den første delen av et nytt brett kan være den mest irriterende, ettersom helten ikke tåler en dritt og det samme gjelder de få enhetene han kan ha med seg. Heldigvis blir det etterhvert mulig å ta med seg fordeler inn i nye oppdrag, slik at du slipper å starte helt på bunnen hver gang.

Det er heldigvis mulig å spille frittstående brett, hvor du kan skreddersy ting selv og leke deg med alle spillets muligheter selv om du ikke har låst dem opp i kampanjen. Denne modusen fungerer som et godt alternativ om du er lei av den langsomme progresjonen i kampanjen. Spillet har også flerspiller, både over nettet og på samme maskin, men her får du kun delta i taktisk kamp. Dermed føles hele greia nokså overflødig og uinteressant, og er et betydelig steg tilbake fra flerspillermulighetene forgjengeren tillot. Der kunne man nemlig spille frittstående brett mot hverandre. Visstnok arbeides det med å implementere skikkelig flerspiller, så vi får se hva som skjer.

Det finnes forresten én essensiell forskjell mellom Genesis og Masters of the Broken World som jeg ikke har nevnt enda. I Masters of the Broken World kan du lagre spillet når du vil. Originalen var svært streng, og tvang deg til å leve med feilene dine, men her er det bare å laste inn et tidligere spill om du gjør en tabbe.

Konklusjon

Jeg er overbevist om at når vi kommer til desember, vil Eador: Masters of the Broken World befinne seg høyt oppe på min liste over årets favoritter. Det er usedvanlig engasjerende, og leverer akkurat det jeg ser etter i et godt strategispill. Hver tur byr på interessante valg og dilemmaer, og hvert valg føles viktig. Dessuten er det svært tilfredsstillende å bygge opp kongeriket og heltene, og oppleve hvordan planene gradvis settes ut i live.

Jeg er også overbevist om at utviklerne vil fikse de aller fleste av barnesykdommene som plager spillet akkurat nå, og at det blir klassikerstempelet verdig når de er ferdig med jobben. Problemet er bare at det kan jeg ikke ta hensyn til akkurat nå. Jeg må bedømme spillet på grunnlag av hva det er, ikke hva det kan bli.

Masters of the Broken World er herlig. Jeg vil ikke nøle med å anbefale tilhengere av strategispill å kjøpe det. Men med litt ekstra finpuss kunne det vært mye mer. Dette høres kanskje ut som en overdrivelse, men etter å ha brukt et stort antall timer på både Genesis og Masters of the Broken World, er jeg overbevist om at det ligger et tierspill begravd her. Spillet er svært nær ved å nå potensialet sitt, men det snubler i siste sving og tryner i en vanngrav full av småting. Dermed må det ta til takke med en imponerende, men likevel litt skuffende, sølvmedalje.