Det verst tenkelige har skjedd. Verden er lagt øde etter en katastrofal atomkrig, og jordens overflate er blitt ubeboelig grunnet radioaktiv stråling og dødelige gasser. I Moskva har menneskene søkt tilflukt under bakken i ly av metroens mørke tunneler, men selv ikke her kan de føle seg trygge. I etterkant av krigen har nemlig muterte dyr med en uslukkelig tørst etter blod dukket opp, og i kamp over det siste som er igjen av resursser har menneskene dannet nye fraksjoner basert på gamle ideologier.
Du trer inn i rollen som unggutten Artyum. Han er vokst opp på en av de mer fredelige metrostasjonene i utkanten av Moskva, men hjemmet hans trues nå med utslettelse av en ny og større fare – «The Dark Ones». For å redde hjemstedet hvor han trådte sine barneben tvinges Artyum til å sette ut på sitt livs eventyr. Det blir en strabasiøs ferd gjennom store deler av metroens mørke tunnelsystemer hvor snarrådighet og våpenferdigheter settes på prøve.
Svak våpenfølelse
Metro 2033 er bygget opp som et typisk førstepersonsskytespill. Ikke overraskende, med tanke på alle som vil deg til livs i de skyggetunge tunnelene. I den spede begynnelsen har du kun en kniv og en revolver til rådighet, men du får snart tak i både et automatisk skytevåpen og ei hagle. I tillegg kan du ta ut fiendene på avstand med ei snikskytterfile og sprenge dem i fillebiter med dynamitt.
De første våpnene du tilegner deg har ganske begrenset effekt, men utover i spillet kan du både plukke opp og kjøpe nye våpen. Hva sier du til en revolver oppgradert med kikkertsikte og kolbe, eller å bytte ut maskinpistolen med en klassisk Kalashnikov? Det eneste aberet er at du kun kan bære med deg et våpen i hver kategori til enhver tid, så her gjelder det å ha det taktiske på stell og velge rett våpen til rett oppdrag.
Som førstepersonsskytespill er Metro 2033 ganske middelmådig. I motsetning til den siste tids mastadonter som Call of Duty: Modern Warfare 2 og Bad Company 2 mangler Metro 2033 den gode våpenfølelsen. Det føles som om maskinpistolen er ladet med rødfis og hagla med grovsalt. Våpnene deler rett og slett ikke ut nok skade, og fiendene ser ikke ut til å bry seg nevneverdig over å få et revolverskudd i magen. Det plager meg i utgangspunktet ikke å kjempe mot fiender som tåler unaturlig mye, men i Metro 2033 gir det kampene en mangel på flyt. Du blir gjerne kjempende på samme område i en god stund før du får bevege deg videre.
Varierende kunstig intelligens
Det største problemet med skytesekvensene er likevel ikke mangelen på våpenfølelse, men den kunstig intelligensen som er av svært varierende kvalitet. De muterte dyrene oppfører seg naturlige nok (som om jeg vet hvordan mutanter oppfører seg). Med et instinkt om å drepe, koste hva det koste vil, stormer de mot deg som rabiate selvmordskandidater. Stressfaktoren er høy, og du tvinges til å danse rundt dem mens du febrilsk lader hagla for å kunne fyre av det siste dødelige skuddet.
De menneskelige fiendene oppfører seg dessverre ikke like naturlig. Noen ganger er de for smarte, nesten på grensen til allvitende. Hvis én fiende oppdager deg, og du rekker å ta han av dage før han får varslet sine kompanjonger, vet de likevel hvor du befinner deg. På samme måte kan du bare å glemme å gjemme seg hvis du først har blitt oppdaget. Har du røpet deg må du være foreberedet på å kjempe til siste mann har falt, selv om du søker tilflukt i områdets mørkeste avkrok.
I andre tilfeller er de regelrett dumme. Om du spaserer forbi dem mens de skriker trusler mot deg slik at stemmen brister kan det godt hende at de velger å vente noen sekunder før de avfyrer våpnene sine. De kan også prioritere å springe fra dekke til dekke framfor å svare på ilden din. Jeg skjønner heller ikke hvorfor de, på tross av at de vet hvor jeg befinner meg, noen ganger velge å stille seg med ryggen til.
Kombinert med den svake våpenfølelsen gjør den svake kunstige intelligensen at skytesekvensene i Metro 2033 oppleves som noe klønete. De er ikke direkte dårlige, og gikk meg aldri på nervene, men noen stor underholdning klarer de ikke å levere.
Svært stemningsfullt
Siden jeg klassifiserer Metro 2033 som et middelmådig skytespill kommer det kanskje som en overraskelse at jeg liker spillet godt. Du må bare ta mitt ord på det, for selv om skytemekanismene ikke holder mål er det mye annet som fungerer veldig bra.
Jeg elsker post-apokalyptiske settinger, og 4A Games har skapt et dystert og troverdig univers det er herlig å leve seg inn i. Områdene man får utforske er svært severdige. De mørke tunnelene, de møkkete metrostasjonene og den islagte storbyen i ruiner er laget med et detaljnivå som vitner om et brennende engasjement blant spillets brettdesignerne. Det er regelrett spennende å bevege seg rundt i et ødelagt Moskva og dens tilhørende undergrunn.
Atmosfæren i Metro 2033 er få andre spill forunt. Metrostasjonene er fylt til randen av mennesker hvis tragiske skjebner man får oppleve på nært hold. Møkkete salgsboder, rustent inventar og råtten mat er hverdagskost for disse menneskene, og man føler en oppriktig empati for de der de prøver å leve et normalt liv under slike umenneskelige forhold.
Også utenfor de provisoriske byene er atmosfæren god. De skyggetunge tunnelene er fylt med rester etter en siviliasjon som en gang var. Det er svært intenst å bane seg vei gjennom ødelagte togvogner, dryppende rør og gammelt skrap i frykt for hva som venter rundt neste sving.
Lydbildet er også godt satt sammen. Som om tunnelene ikke er truende nok med sine lange, mørke skygger blir du hele tiden minnet på at du når som helst kan overrumples av mutanter gjennom skrekkelige hyl og grafsing i veggene. Stemmeskuespillet er det heller ikke noe å si på, selv om det sannsynligvis ikke skal så mye til å snakke overbevisende gebrokkent engelsk med sterk russisk aksent.
Varierte oppdrag
I motsetning til skytespill hvor du nedkjemper bataljoner med fiender rundt hvert hjørne gir Metro 2033 deg en ganske sparsom mengde med fiender å bryne deg på. Av dette kommer ikke bare en nervepirrende følelse som resultat av uvitenheten om hva som venter, men også at det i skytesekvensenes sted er det lagt mer vekt på utforsking enn det som er normen i dag. Kombinert med spillets sterke atmosfære er dette en svært god ting.
Variasjonen i oppdragene er stor. Der du i ett oppdrag prøver å snike deg ubemerket gjennom en metrostasjon kontrollert av kommunister, vil du i neste nedkjempe mutanter i metroens mørke tunneler. I neste omgang kan du tvinges til å rømme i en skranglete togvogn fra en bøling nazister med blod på tann, mens du like etterpå må beskytte en metrostasjon fra en horde angripende mutanter. Regien er stram og det går kort tid mellom de minneverdige opplevelsene.
Det slår meg at man i bunn og grunn gjør mye av det samme, men at de forskjellige oppdragsformene er porsjonert jevnt utover. Det at hvert oppdrag også innehar spesielle engangshendelser og at man nesten alltid beveger seg rundt sammen med folk som alltid har noe på hjertet, er med på å gjøre hvert oppdrag unikt.
Kjent fortellerteknikk
Måten historien fortelles på fungerer utmerket. Har du spilt Half-Life vil du garantert kjenne deg igjen. Alt er fortalt gjennom øynene til Artyum, som ikke ulikt Gordon Freeman aldri finner det for godt å åpne kjeften. Som i Half-Life opplever du alle de store øyeblikkene i førsteperson, og som i Modern Warfare er det mange scriptede scener som får hjertet til å pumpe ekstra hardt.
Jeg husker spesielt et øyeblikk hvor jeg ble jaget gjennom et gammelt bibliotek av noen vesener som minnet mest om muterte gorillaer. De var tilnærmet umulige å drepe og jeg ble tvunget til å legge beina på nakken og rømme lenger inn i bygget. Jeg pustet lettet ut etter å endelig ha kommet meg i sikkerhet bak en dør. Det var da jeg så det mørke hullet i veggen. Jeg trådte forsiktig bort til hullet, slo på lommelykten og kikket inn. Ingenting. Akkurat i det jeg skulle til å snu meg dukket en kraftig hånd opp fra intet. Deretter fulgte et forvrengt tryne med en en solid tanngard. Jeg var sikker på at dette skulle bli mitt endelikt, og jeg skal ikke legge skjul på at slapp ut et aldri så lite kvin i det jeg hamret på X-tasten for å komme meg løs.
Spillet har nemlig noen innslag av «quick time events». De tilfører spillet et ekstra aspekt, og fungerer godt som avveksling. Det er heldigvis ikke så mange av dem at det blir irriterende. Spillet tilføres også en ekstra dimensjon i form av lommelykten som må benyttes i mørke områder. Lommelykten har begrenset batterikapasiet, men den kan heldigvis fylles opp igjen med en hendig bærbar lader du har med deg til enhver tid. Problemet er at du ikke kan ha våpen oppe mens du lader lommelykten, så det er en mulighet for at batteriet renner ut på verst mulig tidspunkt.
I samme gate finner vi gassmasken du må huske å anvende i områder med radioaktiv stråling. Glemmer du å ta den på går det ikke mange sekundene før du segner om og dør. Heldigvis får du hint gjennom lyden om at du er i ferd med å gå i dørken.
Konklusjon
Det er rart med det. Metro 2033 er et godt spill på tross av det bommer på flere av de mest grunnleggende kvalitetene man forventer i et førstepersonsskytespill. Den kunstige intelligensen er av varierende kvalitet og våpenfølelsen er svak. Når spillet likevel klarer å holde på oppmerksomheten min hele veien gjennom er det tydelig at det har gjort mye rett. Atmosfæren i spillet er så troverdig at man forventer at stanken fra den møkkete undergrunnen skal sive ut i stua. God variasjon i oppdragene gjør at spenningsnivået holdes oppe. Da får det bare være at skytesekvensene ikke fungerer optimalt – spillet leverer en stemningsfull og variert opplevelse det er verdt å få med seg.
