Clandestine er et nytt spionsnikespill fra København-baserte Logic Artists som i fjor gav oss det meget godt likte Expedition: Conquistadors. Overgangen fra strategirollespill til snikebasert spionaction ser heldigvis ikke ut til å ha vært spesielt vanskelig. Clandestine fanger både tidskoloritten og den trykkende stemningen jeg forbinder med 90-tallets spionfilmer. Her blir saktegående, utspekulert sniking kombinert med høyteknologisk datahacking.
Alene eller med en venn?
En uferdig utgave av spillet ble lansert via Steams Early Access-tjeneste i oktober, og inneholder derfor bare en liten del av hva vi kan forvente i den ferdige utgaven. Du får for eksempel ikke tilgang til noen historiebaserte oppdrag. Det du derimot får er fire kart og tre oppdragstyper du kan bryne deg på enten for deg selv eller med noen andre.
Er dere to stykker som spiller sammen inntar én av dere rollen som spionen Katya Kozlova, mens den andre blir datahackeren Martin Symborski. Katya er operativ i felten og skal infiltrere et gitt bygg eller område og gjennomføre et bestemt mål. Dette kan være alt fra å bryte deg inn og hente ut spesifikk informasjon, eliminere sikkerhetsvakter, eller komme deg raskest til et fluktsted.
Martin er en støttespiller som arbeider bak kulissene og bistår spionen så godt han kan ved å hente ut sikkerhetskoder, deaktivere sikkerhetskameraer og alarmer, og merke sikkerhetsvakter som lusker rundt i området. Mens spionen beveger seg gjennom et forholdsvis tradisjonelt tredjepersonssnikespill minner det hackeren har foran seg mer som en sanntidsstrategispill.
Fordi spionen er såpass avhengig av hackeren er det viktig at spillerne er i konstant kommunikasjon med hverandre. Foreløpig er det ingen funksjon for dette i spillet, og det er uvisst om det vil bli det, men Skype og Teamspeak funket som gode alternativer for meg.
Velger du å spille alene må du stadig bytte mellom å kontrollere spionen og hackeren og utføre deres respektive oppgaver. Det fungerer greit, men skaper en spillflyt som preges av mange småpauser framfor en stødig framgang mot målet.
Hackeren må klikke seg gjennom ulike vinduer og datanoder, som innimellom kan være en treg og småknotete jobb når man bytter mellom de to figurene. Derfor anbefaler jeg å oppleve Clandestine med en god venn på øret framfor kun for deg selv. Spillflyten blir hakket bedre.
Kun det mest nødvendige
Før du iverksetter et oppdrag skal du velge hva salgs utstyr du ønsker at spionen din skal ta med for å kunne gjøre jobben på best mulig vis. Du har likevel ikke spesielt mye å velge mellom, i hvert fall ikke til å begynne med. Bakgrunnen for dette er handlingen i spillet, der Katya og Martin jobber for «The Kingsbrigde Executive», en hemmelig innsatsstyrke opprettet av CIA og FSB. Fordi denne innsatsstyrken ikke er offisiell har de ikke tilgang til mange midler, og må derfor klare seg med det lille de kan få tak i.
Foreløpig kan du utstyre deg selv med én av tre pistoler, to ulike typer ammunisjon, splintgranater, sjokkgranater og et par høyteknologiske dingser som kan gjøre livet surt for en intetanende vakt. Du kan likevel ikke ta med seg spesielt mye av det, så hvis du er typen til å storme inn hovedinngangen med avtrekkeren i bånn burde du nok roe ned den tendensen hvis du skal bryne deg på Clandestine.
Selv om du kan gå inn i et oppdrag med en pistol på hofta er ikke et skytevåpen det mest effektive verktøyet du kan ta med deg. Pistoler lager mye bråk, tar tid å sikte med, og er nesten konsekvent upålitelige. Selv om du har en sikkerhetsvakt på kornet kan likevel bomme når du presser inn avtrekkeren. Et skytevåpen skal helst brukes som en aller siste utvei.
Den begrensede utstyrsmengden bidrar til å understreke viktigheten av samarbeid mellom spionen og hackeren. Det understreker også hvor avgjørende det er å ta ting med ro og veie mulighetene dine opp mot hverandre. Har du bare én sjokkgranat igjen kan det være lurt å spare på den til du møter et helt rom med sikkerhetsvakter.
Litt teknisk kluss
Selv om kjernemekanikken i Clandestine fungerer godt bærer spillet preg av å være et tidlig Early Access-produkt. Det grunnleggende er på plass, men det trengs litt finpuss. Grafiske småfeil og «bugs» trekker innimellom spillopplevelsen ned. Foreløpig har jeg ikke opplevd noe verre enn at en fot eller en arm bøyer seg i en rar vinkel, så det virker som om Logic Artists har det meste på stell.
Det som derimot trenger en skikkelig gjennomgang er den kunstige intelligensen i spillet. Sikkerhetsvaktene du skal gjemme deg for eller eliminere er enten dumme som brød eller sannsigersker avhengig av situasjonen. På et tidspunkt stod jeg rett foran en vakt uten at han merket at det var der, og andre ganger kunne de tilsynelatende se meg rundt hjørner.
Kontrollene kunne også vært strammet opp litt bedre, da Clandestine innimellom føles litt klossete å styre. Å gå inn og ut av dekning føles spesielt tregt, samt å huke seg ned bak en mur. Forhåpentligvis er dette noe som blir forbedret nærmere lansering.
Konklusjon
Clandestine føles som en blanding av Metal Gear Solid og den første Mission: Impossible-filmen. Å utføre en perfekt infiltrasjon av et bygg med en hacker-kompis på øret er en ganske tilfredsstillende opplevelse, gitt at begge spillere klarer å passe rollene sine. Dette er definitivt en opplevelse som burde deles, da en soloøkt kan føles treg og intetsigende. Bytting mellom spionen og hackeren går fint, men skaper en hakkete spillflyt.
Kjernemekanikken er i det minste på plass i denne Early Access-utgaven av Clandestine, og hvis du har hatt interesse av spionspill før kan dette være et ypperlig produkt for deg. Fire kart og tre oppdragstyper er kanskje ikke kjempemye å bite over, men opplevelsen føles variert nok fra gang til gang.
Er spionsnikespill din greie kan vi anbefale CounterSpy på PlayStation 4. Hvis ren sniking er det du liker best er nok Dishonored en titt.