Dag 4
I går var jeg nede i mørket under byen for første gang. En litt merkelig kjøpmann fortalte meg at en general voktet over noen svært gamle og svært interessante papirer, som han gjerne ville ha. Den eneste ulempen ved jobben var at generalen hadde vært død i mange år. Inngangen til gravstedet hans var midt i havneområdet, og det var først når jeg ble stående igjen alene i den trykkende stillheten under jorden at jeg virkelig følte at eventyret hadde startet. Langs veggene stod truende sarkofager, smykket med kalde selvlysende øyne. Med ett slag fra klubba mi sprakk den første i en sky av i steinbiter og støv. Opp av bakken reiste den første skjelettkrigeren seg, og jeg knuste hodeskallen før det rakk å angripe.
Stedet var fullt av sarkofager, og jo dypere jeg kom, jo mer kjente jeg at kampene sugde på kreftene mine. Men de knuste gravene åpenbarte også andre ting, lokkende ting. Gull! Og jo dypere jeg kom, jo vanskeligere ble det å snu for å løpe tilbake til overflaten og det rene sollyset. Men gudene være lovet – her på det mest uhellige og skitne av forbannede steder, snublet jeg blødende inn i et blått lys, en velsignet hvileplass. Jeg kjenner styrken vende tilbake, musklene hige etter mer knusing, mer vold!
Det endelige kammeret er en perfekt sirkel, omkranset av ventende sarkofager. Troppene følger sin general, også i døden. Hva slags forbannelse er dette? Jeg knuser den første sarkofagen, og i det samme ser jeg ham reise seg der fremme. Skremmende i full rustning. Naken ondskap holder de blekhvite benpipene oppreist.
Når kampen er over og oppdraget fullført, føler jeg meg på en måte sterkere, mer erfaren. Generalen er forvist, og med papirene og en del andre godsaker i ryggsekken vender jeg tilbake til kjøpmannen. Stormreach ligger endelig for mine føtter ...
Hvert eneste av de oppdragene jeg har spilt i D&D Online: Stormreach har vært som en unik liten rollespillsesjon – slike som du finner i tradisjonelle spill som Baldur’s Gate, Eye of the Beholder eller rett og slett sammen med kompiser rundt et bord. Det kommer nok først og fremst av at hvert oppdrag utspiller seg i et lukket område hvor du og gruppen din har monstrene, skattene og omgivelsene helt for dere selv – opplevelsen av å gjøre eventyret på samlebånd med massevis av folk løpende rundt dukker aldri opp, og utfordringene kan løses i eget tempo.
Eventyrfortellere
Men det skyldes også at Turbine har lagt ned mye ressurser på å gjøre scenariene troverdige og unike. Historien støttes opp av mange små og viktige detaljer – og miljøene du kjemper i er fylt med særegne feller, arkitektur og krav til logisk tenkning som rett og slett lager skikkelig god og fortettet rollespillstemning. Og innenfor D&D sitt velprøvde regelverk fungerer kampene godt på det strategiske planet, det er mange, mange måter å løse utfordringene selskapet ditt støter på – dette handler om å bruke nøtta og leve seg litt inn i spillingen. Det er kanskje symptomatisk for utviklernes holdning til MMORPG som fenomen, at de har lagt inn en liten tekstboks under karakterattributter hvor du kan skrive inn biografien til avataren din. Eller at du faktisk har en god gammeldags fortellerstemme som hyggelig følge under eventyrets gang.
Det har kanskje også noe å gjøre med mangelen på grindere og helsprø og irriterende fjortiser – noe som sannsynligvis også skyldes at betaversjoner tenderer til å dra til seg de mest dedikerte og modne spillerne, men D&D Online: Stormreach har i sin natur en mindre arkadeorientert actiontilnærming. Du finner for eksempel ikke mulighet til å gjenvinne tapt helse ved bare å slappe av noen sekunder, og du gjenfødes ikke automatisk fullt restituert. For å virkelig sanke erfaringspoengene som trengs for å klatre i gradene, er du dessuten nødt til å fullføre oppdragene du snubler over. Her er ikke plasser for endeløse slaktesekvenser og hjernedød slåssing på autopilot.
Men det er kanskje heller ikke rom for å klatre og utvikle karakteren sin så mye som man gjerne ønsker i et MMORPG – utviklerne har lagt inn et tak på 10 levels, og det høres unektelig lite ut. Men i følge D&D-regelverket har en level 20-karakter nærmest gudelignende krefter, så en level 10-magiker vil være svært mektig ...
Dag 5
Denne byen, venn, den er stor. Og med så mange mennesker som søker det samme som meg. På kveldene er vertshuset så fullt av brynjekledde eventyrere at jeg nesten lengter etter å sove i en eller annen mørk grop i de dype skogene igjen. Jeg kan ikke høre vinden snakke bak disse tykke veggene! Dette vertshuset er likevel et godt sted å gjenvinne krefter, og finne kompanjonger. Jeg har sett så mye, venn, i denne byen på disse korte dagene – nå tør jeg ikke ferdes alene blant monstrene lenger. Sverdet mitt klarer ikke å gjøre jobben! Jeg drømmer jo om dem om natta. Edderkoppene, tusenvis av kobolder, udøde krigere. Men med kompanjongene mine bak meg kan musklene endelig gjøre jobben sin uten frykt. Hugg! Knus! Lemlest! Ramdagast!
Etter hvert har mine kompanjonger og jeg erfart at denne store metropolen er delt opp i seks ulike bydeler, og mulighetene for oppdrag og eventyr er mange og farefulle. Men et eller annet sier meg at jeg kanskje kommer til å savne landeveiens støv og den friske lufta fra granskogene snart. Ramdagast er ingen byrotte som trives best mellom murer og stinkende rennestein ...
Innestengt luft
D&D Online: Stormreach holder seg innenfor et forholdsvis lite område, og selv om byens gater og torg er godt gjennomført og vakkert tegnet, er det først når du beveger deg inn i de farlige grottene, gangene, gravene og kloakkene at det visuelle kommer til full rett. Her nede under jorda brukes lys, skygger og arkitekturen for å bygge tilnærmet unike omgivelser i de ulike oppdragene. Alt virker logisk og autentisk.
Turbine har tegnet en vakker verden, med pen (om enn klisjepreget) arkitektur og skremmende, men likevel velkjente monstre. De har valgt å gå den fotorealistiske veien, med imponerende refleksjoner på vannet og i andre blanke overflater. Men det er likevel sjelden du blir overrasket, eller får det episke suget i magen fordi ting er så enormt overveldende. Universet imponerer heller ved å være så godt skrudd sammen, og så stemningstettet.
Men kommer vi til å savne det episke og den store friheten et helt kontinent kan friste med?
Så langt gjør D&D Online: Stormreach veldig mye riktig, men det er også en del ting som er med på å dempe forventningene. For det første preges betaversjonen av en del lag-problemer (forsinkelser i dataoverføringen), som kan være ganske slitsomme i intense og viktige kamper. Men et mye større problem er det enormt intrikate og til tider klønete brukergrensesnittet. Stikkord: Veldig mange vinduer, veldig lite oversikt. Jeg kunne ellers ha nevnt bugs i kampsystemet, rotete statistikkoversikt og tungrodde prosedyrer for å kle på karakteren din. Men det gjør jeg ikke – dette er en sniktitt, og vi setter det under punktet ”uferdig”.
Konklusjon
I følge utviklerne kan vi regne med en månedlig pris på cirka 100 kroner. Om dette kommer til å knekke spillets popularitet gjenstår å se. Sammenlignet med for eksempel WoW, er jeg usikker på hvor mye valuta man sitter igjen med for pengene. Mens du i Wow får enorme områder å utforske, stadig nytt innhold og en særegen fantasyopplevelse spredt over flere kontinenter, satser Turbine på å levere akkurat det motsatte: Detaljerte og genuint interessante eventyr som faller nydelig inn i RPG-sjangeren av klassisk merke. Et tydelig alternativ. Det gjør det vel lettere å velge. Og du får sjansen om ti dager.
Dag 10
Ramdagast merker at det er noe som er i ferd med å skje. Jeg kjenner det på draget i luften, på byen. Den venter. Noe kommer til å hende, og jeg vet ikke om det er godt eller ondt. Men sverdet mitt er skarpt. Jeg er klar.
