Dverg med kanter
Med et så begrenset spillkonsept som sjangeren byr på, må innpakningen slå deg med forbløffelse, frykt og glede. Det må rett og slett se og høres veldig bra ut for å veie opp for mangelen på dybde. Allerede fra den noe slitne introfilmen settes et litt slapt anslag. Alle kuttscener er ferdigrendrede CGI-sekvenser som varierer veldig i kvalitet. Hovedinntrykket er at disse er på høyde med ting vi så for tre-fire år siden. Det er også et minus at de ikke kan klikkes bort, noe som minsker lysten til å gå gjennom eventyret flere ganger. Grafikkmotoren i seg selv er ikke fryktelig imponerende. Den har en kul vanneffekt, pluss en håndfull småimponerende sjefsmonstre - men det store hele bildet er grått, kantete og hakkete.
Monstervariasjonen er heller ikke noe å skryte av. Alle fiendene er hentet fra D&D-boka, men fremstår lite skremmende og som endeløse variasjoner på et visst tema. Av og til har spillet også problemer med bildeoppdateringen, og kan uten synlig grunn hakke og rote litt. Kameraet er spillerstyrt og du kan gå ganske langt inn i bildet for å få et mer saftig inntrykk av handlingene, mens den mest funksjonelle synsvinkelen er på maksimal utzooming. Det er dessverre denne detaljfattige synsvinkelen som stort sett benyttes. I flerspillermodus skaper kameraet ytterligere forvirring fordi alle kan styre det samtidig, og på maksimal synsavstand er det i tillegg til tider vanskelig å skjelne karakterene fra hverandre. Nå har publikum blitt ganske bortskjemte på visuelle effekter, og dette holder langt fra mål. Heldigvis er ikke opplevelsen like trist for ørene. Et passelig pompøst og dramatisk orkesterlydspor setter stemningen godt, og de få stemmeskuespillerne gjør en ålreit jobb selv om de har en kalkun på hendene.
Konklusjon
Nå har Dungeons & Dragons Heroes fått hard medfart. Det betyr ikke at det er et forferdelig spill, bare at det er fryktelig, fryktelig middelmådig. Heldigvis har spillmarkedet på Xbox utviklet seg i en retning hvor vi ikke lenger trenger å bruke tiden vår på middelmådige spillopplevelser. Det er synd at Atari ikke har klart å hente frem entusiasmen og overskuddet under produksjonen, for sluttresultatet er like trist og smakløst som en bleikfeit Tolkien-fanatiker med hjemmesydd alvekappe. En spesielt interessert rollespill-nerd kan sannsynligvis slå i hjel en god del timer med dette produktet, gjerne i selskap med likesinnede og en kasse Cola, men vi kan ikke anbefale de store massene å løpe ut for å kjøpe når det kommer uendelig mer lovende sjangerbrødre om ikke så veldig lenge.
