Dungeons & Dragons Heroes følger en stolt og lang tradisjon med røtter helt tilbake til 1979 e.kr. Akalabeth (programmert av den ikke helt ukjente Richard Garriot - mannen bak Ultima-serien) lot spilleren slåss seg gjennom gruveganger fylt med monstre og skatter, alt sett ovenfra. I 1985 kom arkadeklassikeren Gauntlet (fra Atari som også har produsert denne tittelen) hvor du og tre kompiser bevæpnet med sverd og magi kunne slåss sammen mot horder av monstre. I 1996 gjorde Diablo braksuksess som flerspillerspill over Internett, og i fjor dukket Baldur's Gate-serien opp i samme rustning. Spill i denne tradisjonen har altså satt store spor etter seg og til tider vært enorme publikumsuksesser. De er enkle i formen, men er fulle av både fantasi og action. Dessuten gjør rollespillelementet at de fort blir ekstremt vanedannende etter hvert som spillleren bygger seg en sterkere og sterkere helt. Det er nok heller ikke tilfeldig at det kommer flere til sjangeren i kjølvannet av Ringenes Herre-apparatet. Det er vi glade for, tror vi.
Fantasy uten fantasi
Det er sannsynligvis slitsomt å lage gode historier. En må virkelig legge hjernen i bløt for å pønske ut overraskende poenger og troverdige karakterer. Det er antakeligvis mye enklere å lage en pen innpakning, for det er jo fryktelig sjelden at rollespill eller fantasybøker klarer å varte opp med noe annet enn oppvarmet, utvannet og utslitt vås som bakteppe for handlingen. Den onde XXX truer verden, du er helten blablabla. Løp og hent det store sverdet og kutt hodet av et par udøde på veien. The End. Vi tipper storyen bak D&D Heroes ble snekret sammen i røykepausen til kantinepersonellet hos Atari. Og greit nok, en god historie er ikke alfa og omega når spilleren kanskje helst vil kose seg med å hakke, knuse og mose til blodet spruter og beinpipene skriker i mørke kjellerrom - men bare tenk hvor mye mer engasjerende hakkingen ville vært hvis du attpåtil kunne leve deg inn i en overraskende, troverdig historie. Atmosfære er alt, og for å lage atmosfære må man forførere spilleren. Da må du varte opp med mer enn fire helter pluss en møllspist trollmann.
Det store poenget med D&D Heroes er de fire heltene, og muligheten de gir deg og tre andre kompiser til å legge ut på eventyr (og drømme dere gjennom Morias gruver). De fire karakterene er en alvisk trollmann, en kriger, en dvergprest og en tyv. Spillmotoren er løst basert på det tredje D&D-regelsettet, og hver enkelt karakter har ulike egenskaper og ferdigheter. Desverre begynner flerspillerdelen allerede her å vise tegn til svakhet fordi hver figur i seg selv er mektig nok til å pløye gjennom spillet på egen hånd; Det er egentlig ikke noe behov for lagarbeid.
Karakterene har ulike våpentyper og måter å blokkere angrep på, men når alt kommer til alt funker det best å dundre løs med ett eller annet slagvåpen. Miljøene er overstrødd med ting å plukke opp; Den onde trollmannen har tydeligvis en liten snekkersjappe på si, for overalt står det oppstilt tønner og kasser, og dere bør helst knuse hver eneste en! Som oftest inneholder de gull, våpen eller andre godsaker (noen ganger er de også fylt med eksplosiver eller giftig avfall, og da er det litt dumt å slå på den med en tikilos øks). Bare denne tønnemanien er så symptomatisk for mangelen på kreativitet denne tittelen viser. Gamer.no vil gå så langt som til å hevde at siden Dooms dager har tønner utspilt sin rolle i underholdningsindustrien, selv om de dessverre fortsatt har forbøffende stor betydning både i førsteperson-titler og i rollespill.
