Lite fokus på ressurser
Utenom erfaringspoeng har Dragonshard to typer ressurser; magiske drageskjell (en fornybar ressurs som ved jevne mellomrom regner ned fra himmelen som kometer) og penger (som det finnes rikelig av i Khyber, samtidig som monstre ofte mister noen når de dør). Begge disse ressursene kan samles inn av vanlige enheter, noe som gjør at ressursinnsankning går kjapt og greit. Samtidig får du litt ressurser i skatt, som også forenkler denne delen av spillet.
Dragonshard er som nevnt ikke det mest strategiske strategispillet på markedet. Helt hjernedødt er det dog ikke; for å lykkes bør du investere i å oppgradere de "riktige" enhetene, samtidig som du bør bruke flere forskjellige typer enheter når du angriper. Det lønner seg å ha både nærkampenheter og enheter som benytter seg av pil og bue og andre lignende våpen, samtidig som du får støtte fra luftenheter og helbredere. Alle enhetene har forskjellige spesialegenskaper, som du kan aktivere ved jevne mellomrom, og som gir dem visse fordeler i kamp.
I tillegg får du helteenheter (hver fraksjon har fire forskjellige helteenheter), som har kraftige spesialegenskaper som gjerne også påvirker resten av hæren din. I tiden du bruker under jorden finner du også spesielle våpen og andre gjenstander; noen av disse brukes en enkelt gang, for eksempel for å gi en utvalgt enhet enkelte fordeler, mens andre kan brukes flere ganger. Dessverre er "ryggsekken" din veldig liten, og du får kun plass til et lite antall gjenstander samtidig.
To kampanjer
Dragonshard inneholder to kampanjer. I den ene spiller du Order of the Flame, mens i den andre spiller du øglefolket. Den tredje spillbare fraksjonen, Umbragen, er kun tilgjengelig i flerspiller og "skirmish"-kamper. De fleste kampanjeoppdragene er skriptet, slik at de gir deg mulighet til å konsentrere deg om en ting av gangen (enten utforskning av Khyber eller kamp på overflaten). Oppdragene er også veldig lineære, men fulle av muligheter for sideoppdrag (som ikke er spesielt omfattende, men som likevel er underholdende og fordelaktige å ta). I flerspiller og "skirmish" må du konsentrere deg om begge tingene samtidig, noe som gir disse modusene større intensitet.
Flerspiller (og "skirmish") består kun av ett modus, men til gjengjeld har dette mange innstillingsmuligheter, spesielt i forhold til hvilke mål som må nås for å vinne. For eksempel kan du vinne ved å utslette alle motstanderne, ta kontroll over en viss mengde magiske punkter på kartet (og holde dem i noen minutter), hente hjem et antall magiske gjenstander og så videre. Flerspiller fungerer veldig fint, og spillet kommer med en god samling veldesignede kart.
Brukergrensesnittet fungerer jevnt over greit, og det er stort sett lett å gjøre det du vil gjøre. I store kamper (spesielt på overflaten, hvor enhetene dine har undersåtter) blir det imidlertid litt problematisk, fordi det blir vanskelig å velge individuelle enheter for å bruke spesialegenskapene deres. Dette gjør at disse verdifulle egenskapene ikke blir brukt så mye som de burde. Den kunstige intelligensen er generelt helt kurant, selv om det er litt irriterende at ikke soldatene dine har vett til å holde seg unna feller og slike ting. Dessuten kan de ha en tendens til å være litt for aggressive.
Kjedelig læringsdel
Læringsdelen av spillet varer i en evighet, og det eneste som er interessant med den er at Atari har leid inn mannen som snakker på alle Hollywood-trailerne (han med den hese, langsomme og mandige stemmen - eller i alle fall en "sound-a-like") til å lese opp instruksjonene, noe som gjør at du sannsynligvis trekker på smilebåndet både en og to ganger i løpet av den timen det tar deg å komme gjennom. Å hoppe over øvingsoppdragene er heller ikke anbefalt, i og med at spillet har noen elementer som gjør at det skiller seg ut fra vanlige spill i sjangeren, og som kan være greie å vite om når du starter.
Grafikken er variert, fargerik og fin, selv om mange av figurene og objektene på landskapet er litt kantete. I stil minner grafikken mer om grafikken i Warcraft III enn den vi finner i f.eks. SpellForce. Mangelen på kontroll over kameraet irriterte meg litt i starten (jeg vil for eksempel gjerne zoome lenger ut enn det jeg får lov til), men det gikk seg til etter hvert. Musikken er god, og hjelper til å skape den riktige fantasy-stemningen. Lydeffektene forøvrig er ikke akkurat spektakulære, men de gjør jobben sin. Det samme gjelder skuespillernes prestasjoner, selv om frasene de lirer av seg er grusomt kjedelige.
Konklusjon
Dungeons & Dragons: Dragonshard er et godt og veldesignet spill uten spesielle mangler eller feil. Gameplayet flyter fint, og spillet har nok unike aspekter til at det ikke føles som noen Warcraft-klone. Samtidig må det nok tåle å bli kalt en lettvekter sammenlignet med for eksempel Rome: Total War, da du ikke trenger å bruke spesielt mye strategi (eller taktikk for den saks skyld) for å vinne. Spillet føles heller ikke like episk som for eksempel SpellForce, og det tar ikke fryktelig lang tid å spille gjennom kampanjedelen (da de to kampanjene vi får er relativt korte, og heller ikke spesielt vanskelige). Heldigvis tilbyr spillet ekstra varighet i flerspiller og "skirmish"-slag mot datastyrte motstandere. Totalt sett er dette et godt og underholdende spill som ikke helt når opp til klassikerne i sjangeren.
