Gammelt men godt
Dungeon Siege II handler også om utstyr, masse utstyr. En helt med ambisjoner er helt avhengig av å ha den beste rustingen, det flotteste sverdet og magiske ringer av ubestridelig kvalitet. Når du slakter deg igjennom historien byr selvsagt muligheten seg for å plukke opp både gull og glitter. I starten er det mye du ikke kan bruke, siden objektene krever at du befinner deg litt høyere opp i nivå. Dette problemet løser seg selvsagt etter hvert som du blir dreven innen monsterjakt og når sverdets makt blir langt større enn pennens. Som i andre rollespill er det ingenting som slår en helt i skinnende rustning med et fryktinngytende våpen. Husk nå endelig fordeling av overflødig utstyr til de andre medlemmene i ditt ”selskap”, det gagner saken på sikt.
Sammen med historien er en animert og organisk verden viktig for innlevelse i ett hvert godt rollespill. Grafikken i Dungeon Siege II er langt fra moderne eller strøken, men det glemmer du fort. Brettdesignet er jevnt over god, og fokuset på miljø og detaljer er positiv. Det tar ikke lang tid før du er ”tilstede” med hvert eneste sansefiber i kroppen. Kamerafrihet er et nøkkelord, og styringen av synsvinkelen fungerer stort sett knirkefritt. Karakteranimasjonene er derimot litt skuffende, flere personer beveger seg mer som padder enn primater. Kampene er flotte å se på, og bidrar til å understreke intensitet og kaos.
Gruppevold
Øret kan glede seg, for her er det stort sett plusser i boka. Spillet kan skilte med god og balansert musikk som ikke føles påtrengende. Musikken tilpasser seg ofte miljøene du ferdes i, dermed forhøyes spillopplevelsen. Effektene i kamp er greie, selv om de til tider kan føles litt veike i forhold til det visuelle. Andre miljøeffekter er gode, med fuglekvitter og fossefall som gode eksempler. Dungeon Siege II sin store svakhet når det kommer til lyden er stemmegivningen. Den er ikke elendig, men historien blir svakere ved at enkelte av dem som skal fortelle den har glemt innlevelse og riktig toneleie på nattbordet hjemme. Dette er synd, for skuespillerprestasjoner er svært viktig for totalinntrykket av et historiedrevet spill.
Hvis du ikke synes dine datastyrte kompanjonger er interessante nok, så finnes det selvsagt en flerspillerdel. Her kan du blant annet spille igjennom spillet med en god venn i samarbeidsmodusen. Du kan også spille med en gjeng på opptil seks allierte over nettet, en hyggelig variasjon fra den mer forutsigbare enspillerdelen. For min del ble flerspillerdelen aldri viktig, men dette er mer et spørsmål om personlige preferanser. Rollespill handler om store opplevelser i fantastiske verdener, ikke om blodutgytelse sammen med en gjeng useriøse tullinger. Samarbeidsmodusen er god om du har en likesinnet i venneflokken, ellers føles flerspillerdelen overflødig.
Konklusjon
Dungeon Siege II er en verdig oppfølger til ett godt rollespill. En god historie sammen med et interessant persongalleri, gjør at eventyrverdenen du presenteres for raskt blir levende. Minimalt med lastetider skader selvsagt heller ikke, det sikrer en god flyt og fin fremdrift. Nysgjerrigheten vil drive deg fremover igjennom Arannas ulike miljøer, dette er et spill det er svært vanskelig å legge fra seg. Simplistiske kamper kunne blitt kjedelig og monotont, men stadig fremgang dreper denne potensielle faren. Noen minuser er det, slik som enkelte dumme fiender og varierende stemmegivning. Dessuten er det irriterende at du ikke kan ha seks stykker med i samme ”party” ved første gjennomspilling. Er det en spesiell grunn til at vi må spille igjennom en hel gang for at vi skal får dette ”privilegiet”? Summa summarum er Dungeon Siege II det beste spillet i sjangeren på lang tid, punktum.
