Denne artikkelen ble først publisert i 2013, men har fått en liten finpuss og publiseres igjen til glede for nye og gamle lesere.
Tenk deg en verden full av sand på en planet hvor det aldri har falt en dråpe regn. Å krysse ørkenen kan være livsfarlig, for i tillegg til varmen finnes det enorme sandormer som kan sluke deg i et jafs. Likevel er denne kloden så utrolig verdifull, fordi en ekstremt sjelden og verdifull substans - Melange - kun er å finne her. Jeg er overbevist om at du har hørt om ørkenplaneten Dune, og sikkert også om huset Atreides' kamp mot deres fiender i huset Harkonnen. For oss spillere er det først og fremst Dune II som står igjen som en viktig milepæl i spillhistorien. Dette spillet definerte sanntidsstrategisjangeren og banet vei for titler som Command & Conquer og Warcraft.
Bøker og filmatisering
For å ta det hele fra starten av må vi spole helt tilbake til 60-tallet, da den amerikanske forfatteren Frank Herbert skrev romanen «Dune». Boka har blitt verdens mest solgte science fiction-roman noensinne og var altså starten på det som skulle bli en enorm franchise. Dune fikk etterhvert fem oppfølgere før forfatteren døde i 1986, kun 65 år gammel. Det er likevel den første boken som blir regnet som hans største mesterverk, og er forøvrig den eneste som er oversatt til norsk med tittelen «Sand».
Fortellingen er satt titusenvis av år inn i fremtiden, hvor menneskene har kolonisert utallige kloder. Den aller viktigste er ørkenplaneten Arrakis, bedre kjent som Dune, en ugjestmild og nesten øde sandørken. Universets sjeldneste og mest verdifulle substans er kun å finne på denne kloden - Spice Melange. Dette «krydderet» er imidlertid alt annet enn en smakstilsetning. Det har narkotiske egenskaper, muliggjør stjernereiser og har en rekke andre egenskaper. Foruten krydderet skjuler kloden også det innfødte stammefolket Fremen, og dypt i ørkenen truer fryktede sandormer, mange hundre meter lange.
Det er neppe overraskende at Hollywood ønsket å filmatisere dette mesterverket. Veien til lerretet skulle riktignok vise seg trøblete og det tok over et tiår fra de første planene ble laget, til filmen hadde premiere i 1984. Det ble til slutt David Lynch som regisserte filmen, mens Kyle MacLachlan spilte hovedrollen som Paul Atreides. I rollene finner vi også blant annet artisten Sting, legenden Max von Sydow, og science fiction-ikonet Patrick Stewart. Filmen ble faktisk nominert til Oscar for beste lyd, men var kommersielt en stor fiasko som gikk med dundrende underskudd. Mye skyldes den komplekse historien som ble forkortet til en to-timers film, mot regissørens eget ønske. I ettertid har riktignok filmen fått en viss kultstatus.
Eventyrspillet Dune
Likevel skulle filmen være av stor betydning for dataspillene som ble utviklet. Allerede rundt filmlanseringen var det planlagt å utgi et actioneventyrspill til Atari 5200, men prosjektet ble kansellert før det kom skikkelig i gang. Det lille materialet som finnes av den meget tidlige prototypen viser bare en merkelig navigering inne i en labyrintverden.
Derimot gikk det adskillig bedre da Virgin Games skaffet seg rettighetene til å utgi spill basert på Dune. De tok kontakt med franske Cryo Interactive som startet utviklingen av spillet Dune, som litt urettferdig har falt i skyggen av Dune II. Grunnet sistnevntes legendariske status er det nærliggende å tro at det første spillet må være den ekte grunnleggeren av sanntidsstrategisjangeren. Men overraskende nok er Dune primært et førstepersons eventyrspill, riktignok med sentrale strategielementer.
Spilleren tok rollen som bokens hovedperson Paul Atreides, sønn og arving av hertug Leto Atreides, rett etter de har ankommet planeten Dune. Den mektige familien, omtalt som huset Atreides, har akseptert keiser Shaddam IVs tilbud om å innhøste krydder fra planeten noe som tidligere var forbeholdt deres fiender, huset Harkonnen. Pauls første oppgave blir å reise ut i ørkenen for å finne planetens urinnbyggere – Fremen. Disse bor i godt gjemte huler i ørkenen, og blir en helt nødvendig alliert for Atreides.
Krydderets mange ulike egenskaper blir såvidt nevnt i dialoger: det er livsforlengende, utvider bevisstheten, og er sentralt for stjernereiser. Dette blir imidlertid ikke utforsket i detalj, i stedet brukes krydderet kun som en valuta. I tillegg til å sende avgårde krydderreservene til keiseren kan man kjøpe seg utstyr av smuglere som er å finne i ørkenen. Ingen vet hvor mange Fremen det finnes på planeten, men Paul klarer raskt å overtale noen få stammer til å jobbe for ham. Deres hjelp er påkrevd for å anskaffe nok krydder som keiseren krever å få tilsendt med noen få dagers mellomrom. Om man ikke adlyder keiseren vil man snart føle hans vrede og bli eliminert.
Hele spillet oppleves i førsteperson fra Pauls ståsted, og mye av spillet går ut på å reise fra en Fremen-grotte til en annen. Utover i spillet inntreffer det ulike hendelser fra boken, og i grove trekk gjenfortelles hele historien. Alle de viktigste personene fra romanen gjør sin opptreden, og de fleste kan følge med Paul på hans reiser. Noen er nødvendige for å overtale stammelederne til å samarbeide, mens andre utfører viktige oppgaver eller bringer historien videre.
Etterhvert som Paul overtaler flere Fremen-tropper til å jobbe for Atreides må han velge hva de skal trenes opp til. Hver stamme kan spesialiseres innen tre rettinger - krydderinnhøsting, militærtrening eller økologi. Det tar ikke så veldig lang tid før Harkonnen viser muskler og framstår som en stor trussel, og dermed et det viktig å gjøre troppene kampklare med militærtreningen. Den økologiske spesialiseringen er kun tilgjengelig mot slutten av spillet og er helt valgfri. Den fungerer som en brent jords taktikk, som fjerner alt krydder i et område og dermed gjør området verdiløst for Harkonnen.
Strategielementene er veldig overordnet og forenklet ved at spilleren kun gir ordre om hva hver enkelt Fremen-tropp skal foreta seg. I starten er man nødt til å reise mellom hver Fremen-hule for å gi en ordre, men etterhvert får Paul evner som gjør det mulig å kontakte tropper selv om man er et stykke unna. Selv om Paul ikke kan ta med seg noe personlig, kan han sørge for at troppene har utstyret de trenger. En tropp som er spesialisert for krydderinnsamling vil arbeide adskillig raskere med en innhøstingsmaskin, mens det finnes ulike våpen som kan utstyres til militærtroppene. Spillet avsluttes når man har tatt kontroll over hele planeten og beseiret Harkonnen.
Kyle MacLachlan har lånt sitt utseende til Paul Atreides, mens de øvrige figurene er i varierende grad inspirert av sin motpart i filmen. Dune er relativt forut for sin tid ved at alle utescener endrer seg avhengig av hvilken tid på døgnet det er, og overgangen er til og med animert.
Spillet var forøvrig et av de første som ble gjenutgitt på CD-ROM med oppdatert grafikk, animerte sekvenser og fullt stemmeskuespill. Denne utgivelsen inneholder også korte filmklipp fra kinofilmen, dog kraftig komprimert. Spillets legendariske lydspor er også et meget tidlig eksempel på spillmusikk som har blitt utgitt på CD.
Strategispillenes far, Dune II
Virgin var ikke helt fornøyd med de første utkastene av Cryos spill, og vurderte å kansellere det. Som et resultat tok Virgin kontakt med amerikanske Westwood Studios i håp om at de kunne lage et bedre spilldesign. Da Cryo hadde lagt siste hånden på verket ble imidlertid Virgin så fornøyd med sluttresultatet at de besluttet å gi ut begge spillene, som var blitt utviklet helt parallelt og uavhengig av hverandre. Av praktiske hensyn fikk Westwoods spill romertall i tittelen selv om det strengt tatt ikke var noen oppfølger. Dune II: The Building of a Dynasty (også kjent som Dune II: The Battle for Arrakis) skulle vise seg å få en enorm betydning for fremtiden.
I spillets introduksjonsvideo poengteres viktigheten av Spice Melange, og universets keiser kommer med en oppfordring til de store husene: «Huset som produserer mest krydder skal styre Dune. Det er ingen fastsatte landegrenser og ingen stridsregler.» Som spiller må du velge mellom mellom de edle Atreides, de lumske Ordos, eller de onde Harkonnen i deres kamp for herredømme over planeten.
Uansett hva du velger spiller du kommandør for dine tropper fra et velkjent fugleperspektiv. På hvert brett gjelder det å samle inn krydder som fungerer som spillets eneste økonomiske ressurs. Dette muliggjør bygging av en større base og militære enheter. Alt dette bør være velkjent for dagens spillere, men Dune II ble selve prototypen på sanntidsstrategisjangeren, ved at det var første spill som kombinerte viktige spillelementer som basebygging, ressurssanking, mørklagt kart og detaljstyring på enhetsnivå.
Sett med dagens øyne er spillet likevel utrolig tungvint å spille, og har ikke holdt seg spesielt godt. Det var kun mulig å velge én enhet om gangen, og det var ikke så lett å styre dem heller. Man måtte trykke på hver enkelt kommando og velge målområdet, «gå dit», «angrip den», og så videre.
Mens det første Dune-spillet i stor grad fokuserte på historiefortelling, ble det politiske spillet sentralt i toeren. Med inspirasjon fra blant annet Sega Genesis-spillet Herzog Zwei, bestemte utviklerne seg for å fokusere utelukkende på strategi. Det lille snevet av historiefortelling som er å finne i Dune II er stort sett oppfunnet av Westwood, og passer ikke inn i bøkenes kronologi. Mest opplagt er huset Ordos, som ikke er tilstede i noen offisielle kilder.
De få figurene som gjør sin opptreden er også helt uten bakgrunn i Herberts fortelling. Keiseren ligner riktignok mistenkelig på Shaddam IV fra filmatiseringen, men bærer et annet navn. Hver av husene har sin egen Mentat, en rådgiver som orienterte om hvert oppdrag. Han kunne når som helst hentes opp, og fungerte også som en brukermanual for enhetene i spillet.
Oppdragene var for øvrig særdeles ensformige, og veldig like uansett hvilket hus man spilte som. De to første oppdragene gikk ut på å samle inn en viss mengde krydder, mens i alle de påfølgende var målet å knuse fiendens base. Mellom hvert oppdrag kunne man riktignok velge hvilket område på planeten man ville angripe, men det var bare ulike kart med identiske målsetninger.
Selv om Dune II hadde tre fraksjoner å velge mellom var det adskillig flere likheter enn forskjeller mellom dem. Atreides hadde en sonisk stridsvogn med lang rekkevidde som sitt spesialvåpen og de kunne få hjelp av datastyrte Fremen-tropper til å kjempe for seg. Spesialenhetene til Ordos var en Deviator, som midlertidig tok over fiendtlige enheter med sin nervegass. De hadde også en sabotør som kunne ødelegge bygninger eller enheter. Dette var riktignok nærmest umulig å få til i praksis.
Harkonnen hadde de klart kraftigste enhetene i spillet med sin Devestator-stridsvogn og ikke minst spillets eneste supervåpen: «Death Hand»-raketten. Dette stridshodet kunne smadre en base, og var uforholdsmessig sterkt i forhold til alt annet i spillet. For å forsøke å kompensere var den til gjengjeld veldig upresis ved at den sjelden traff akkurat der du ønsket.
Bli med over til neste side for å fortsette artikkelen om Dune »
