Jeg liker å kjøre fort. Jeg liker å kjøre veldig fort, helst uten å måtte tenke for mye på underlag, over- og understyring, værforhold eller dekkbytte. Jeg liker å kjøre så fort at verden rundt meg blir til en grå grøt. Smeller det, så smeller det. Det spiller ingen rolle så lenge det går fort.
I virkeligheten er jeg en svært forsiktig sjåfør, men gi meg en ordentlig arkaderacer og du får se verdens største glis. For meg har Need for Speed-serien vært det mest naturlige valget for adrenalinkick. Oppturene har vært sjeldne, men gode – og nedturene har vært mange og smertefulle. Jeg er blant dem som ikke har noe problem med å spille det mange avskriver som dårlige spill, så lenge jeg føler at det fyller et behov.
Med Need for Speed: Most Wanted i 2012 traff utviklerne i Criterion blink. Jo visst hadde det sine mangler, men for min del var dette det opplagte førstevalget hver gang jeg hadde noen minutter å slå i hjel. Bilutvalget var godt, vanskelighetsgraden var fornuftig, Fairhaven var en spennende by med svært varierte baner innenfor et relativt lite område. Most Wanted var ikke perfekt, men det gjorde det aller meste temmelig bra. Mer trenger man ikke i et åpen verden-kjørespill som står og faller på spektakulære stunt og fartsfølelse.
Så skjedde det noe. Need for Speed: Rivals fikk mye kritikk for å være ensformig og innholdsløs. Jeg sto over. Den store relanseringen i 2015 fristet heller ikke noe særlig, det virket litt for rotete og sjarmløst. Hovedproblemet med Need for Speed-serien er at alle spillene i bunn og grunn er snekret sammen over en brukbar grunnidé, men for å kunne fortsette å selge nye spill til fansen må de forskjellige utviklerlagene komme opp med en ny idé hver eneste gang. Som oftest gjør de det samme som i en gammel og kjær favoritt, bare litt dårligere.
Kan Need for Speed: Payback redde serien? Et øyeblikk trodde jeg det. Men så snubler Ghost Games og Electronic Arts på oppløpssiden
Dyre biler og billige poeng
Ghost Games gjør egentlig mye riktig. Du kjører rundt i stor, åpen (og lekker) verden hvor det er flust av ting å gjøre på. Foruten billøp, fartsprøver og diverse andre utfordringer kan du som før knuse skilt og yppe med politiet. Det er til og med en fullblods historiedel, spillet krever ikke at du er konstant tilkoblet til Internett, og du kan pause denne delen av spillet når du selv føler for det. Så langt, så vel.
Billisten er ikke den lengste (i skrivende stund kan man låse opp og leke seg med 74 ulike merker og modeller), men den har mye knask for de autofile blant oss: Hva sier du til Volkswagen Type 1, Volvo Amazon P130, Mazda RX-7 Spirit R, Mercury Cougar '67, Buick GNX og Nissan Skyline 2000 GT-R? Eller en Koenigsegg Regera, for dem som liker slikt. Men bare én Mitsubishi? Og hvor er Toyota?
Ghost Games har investert mye i spillets historiedel. Hovedpersonen er Tyler Morgan, en småskurk av en racingkjører som har blitt lurt opp i stry av skurkeklubben «The House». Dette kartellet styrer hele underverdenen i Las Vegas-klonen Fortune Valley, inkludert de mange ulovlige billøpene. Selvfølgelig sverger Tyler Morgan hevn, og sammen med to andre halvkriminelle kumpaner starter han sin personlige vendetta. Deretter følger en lang rekke forrykende billøp, halsbrekkende stunt og en endeløs strøm av snåle one-linere og billige poeng.
Høres det kjent ut? Det er som om Need for Speed: Payback har sett en The Fast and The Furious-film, drukket litt for mye kaffe og kastet seg ut i trafikken med hodet først. Likevel fungerer det på sett og vis. La gå at Tyler Morgan har mindre karisma enn eksospotten på den gamle kjerren han putrer rundt i når vi først treffer ham, de to andre figurene veier nesten opp for dette. Ellers er historiedelen omtrent som forventet: handlingen er forutsigbar og klisjépreget, men ikke verre enn i de fleste bilfilmer.
Den virkelige stjernen i spillet er Fortune Valley. Spill som dette står og faller på omgivelsene, veiene og hvordan man kan eksperimentere med disse. Ikke bare er Fortune Valley råflott å se på, de aller fleste områdene kan by på mye variasjon og morsomme hemmeligheter gjemt rundt omkring. Faktisk er dette en av de desidert beste og mest varierte spillverdenene i Need for Speed-serien til nå.
Børning betaler seg
Spillmekanikken er endret litt siden sist. Drifting står mye mer sentralt her enn tidligere, og takket være nitroen er det enklere enn før å oppnå lange kombinasjoner av triks, som igjen gir deg høyere poengsummer. For å få maks uttelling tidlig i spillet bør du sporenstreks oppsøke Airfield 73 i Liberty Desert, her er det enkelt å hamstre poeng til de innledende kappløpene.
Det første som skurrer litt, er at det ikke er en politibil å se noe sted så lenge du utforsker den åpne verdenen. Faktisk kan du grisekjøre så mye du vil, uten at politiet kommer etter deg. For å kunne leke katt og mus med lovens lange arm, må du aktivere disse ved å finne såkalte «Bait Crates». Politijaktene er imidlertid litt annerledes nå: Sjelden har politiet vært så oppsatte på å stoppe deg som her. Det spiller nesten ingen rolle hvor kraftig motor du har: det eneste som hjelper er å sette dem fysisk ut av spill, eller å nå neste del av løpet/utfordringen du holder på med. Det stemmer, politijaktene er nå en regissert del av historien. Ulempen med dette er at du ikke har mye frihet til å utmanøvrere forfølgerne dine – her gjelder det utelukkende å komme seg helskinnet fra A til B.
Innimellom virker det som om Need for Speed: Payback ikke stoler helt på spillerne sine. For det første kan man mose inn i møtende biler, uten at dette fører til stort mer enn noen overfladiske riper. Dette gjør riktignok at spillet flyter bedre, men fraværet av konsekvenser gjør at man tenker seg litt mindre om før man trykker klampen i bånn. For det andre foretrekker spillet å ha begge hendene på rattet når det står på som verst: mange av oppdragene involverer gjerne minst ett spektakulært bilstunt, men ofte går spillet rett over i en filmsekvens akkurat når det er på sitt mest intense. Da er det ikke fritt for at man føler seg snytt.
Ja, de penga ...
Progresjonssystemet i Need for Speed: Payback er bygget opp rundt såkalte «speed cards». Disse har ulike egenskaper som kan brukes til å oppgradere bilen din, og ulike kombinasjoner har særegne fortrinn og ulemper. Du tjener slike kort når du spiller historiedelen, ved å samle poeng gjennom diverse oppdrag og utfordringer som du kommer over underveis, eller ved å konkurrere i flerspillerdelen. Dette kan imidlertid ta litt lang tid, men bare slapp av – selvfølgelig kan du kjøpe slike kort med ordentlige penger også!
Personlig har jeg ingen verdens ting imot mikrotransaksjoner i seg selv. Jeg kan gjerne betale litt ekstra for en vittig seiersdans, en teit hatt eller blinkesko til ridderkostymet mitt, men når en utvikler gjør deler av spillet urimelig vanskelig, kjedelig og tidkrevende utelukkende for å presse spillerne til å betale for å hoppe forbi disse delene, snakker vi i praksis om den samme sleipe taktikken som ligger bak mobilspill og lignende. NBA 2K18 er et godt eksempel på hvor langt deler av spillbransjen er villig til å gå for å tyne spillerne for mest mulig penger.
I teorien er det valgfritt å kjøpe seg fordeler på denne måten. Problemet oppstår når de som ikke vil betale mer må spille seg gjennom et spill som virker designet for å være frustrerende urettferdige, akkurat som de pengeslukende arkadespillene på 80- og 90-tallet.
Need for Speed: Payback er slettes ikke verst i klassen på dette området. Jo, det tar til tider litt lang tid å samle opp nok erfaringspoeng slik at man kan låse opp neste oppdrag, men dette veies langt på vei opp av at det du gjør mens du forbedrer deg er morsomt i seg selv. Byen, stuntene, løypene og bilene gjør at Need for Speed: Payback aldri føles som om det går på tomgang; det aller meste av innholdet har god underholdningsverdi. Det er ikke det samme som å forsøke å tvinge spilleren til å betale for å slippe å spille.
Dårlig design? Absolutt. Fullstendig ødeleggende? Nei, faktisk ikke. Men nok til at Need for Speed: Payback ikke er helt den redningen Ghost Games og EA gjerne hadde håpet på. Et Need for Speed-spill skal tross alt være boblende, tøylesløs (og gjerne litt tanketom) moro. Det får en aldri så liten demper med denne mikrotransaksjonsløsningen.
Konklusjon
Need for Speed: Payback er ett skritt frem og ett tilbake for spillserien. Med en historiedel tydelig inspirert av dumme og deilige actionfilmer, god kjørefølelse, sjarmerende bifigurer og et godt utvalg biler, har Ghost Games laget et underholdende bilspill som langt på vei gir det mange ønsker seg.
Historiedelen av spillet er akkurat så klisjéfylt og klein som man kunne fryktet – manusforfatterne har ikke akkurat jobbet overtid med dette. Men samspillet mellom de tre figurene man kan styre, deres ulike evner og de forskjellige oppdragene og stuntene er underholdende nok til at det fungerer likevel.
Man merker at Need for Speed: Payback er tilpasset en verden hvor mikrotransaksjoner blir stadig viktigere. Likevel føles dette aldri virkelig påtrengende, bare vær forberedt på at det vil ta litt tid å stige i gradene slik at du kan låse opp nye oppdrag og utfordringer. Heldigvis har du det kjekt underveis. Hvis utviklerne bare hadde våget å la spillerne gjøre mer av stuntene selv, og å improvisere mer i møtet med politiet, hadde dette vært et betraktelig bedre spill.
Need for Speed: Payback er et kompetent arkadebilspill som kan by på mange timer med god underholdning, men vær forberedt på at det vil ta litt tid å rykke oppover i gradene.
Need for Speed: Payback er ute nå til Xbox One (testet), PlayStation 4 og Windows.
