Merk med en gang at dette antageligvis ikke er det Duke-spillet du har gått og siklet på de siste 5 årene; det er derimot "Duke Nukem Forever", som forventes i hyllene innen året er omme. Historien holder neppe til noen Oscar for beste originalmanus: Duke jakter på Mech Morphix, skurken som har utviklet GLOPP; en grønn, slimete, radioaktiv substans som muterer levende vesner til å bli monstre. Selvsagt skal dette grønne slimet brukes til å ta over verden, og Duke er verdens eneste håp!
Så - med utgangspunkt i et plattformspill betyr det med andre ord at man har et ganske begrenset antall knapper å forholde seg til. I "Duke Nukem: Manhattan Project" (heretter kalt DNMP for å spare fingrene) holder det å forholde seg til 4 knapper: Høyre, venstre, hopp og sist, men ikke minst; skyt. Okay, så har man et par knapper til, blant annet til sparking og granatkasting, men uansett lærer man seg knappene på 1-2-3, og allerede etter få sekunder er man klar til dyst. Knappene er konfigurerbare, men oppsettet blir ikke lagret når man lagrer spillet, så dersom to personer med forskjellige preferanser spiller med hvert sitt savegame (noe tilfellet har vært her i gården de siste dagene), må man endre tastaturoppsettet hver gang man bytter plass i stolen.
Spillet er delt opp i 8 episoder som hver består av 3 brett. For å komme videre, må du på hvert brett finne en nøkkel og redde ei dame - med overdimensjonerte pupper, selvsagt; det er jo tross alt Duke Nukem vi snakker om. I ekte plattformstil avsluttes også hver episode med en "boss", som kan være alt fra et helikopter til en en skummel fyr i en bakgate i Chinatown med alt for store pistoler. Alle bossene har en akilles det gjelder å finne, men selv om kampene er varierte blir de aldri like minneverdige som da man ble bombardert med raketter av Cyberdemonen i "Doom".
