I 1989 dro Skrue McDuck på noen uforglemmelige eventyr i DuckTales, og mange «gamlinger» har dette på lista over de beste spillene på NES. Et år senere dro han på de samme eventyrene, denne gangen i svart-hvitt på Gameboy. Nå har Capcom og Disney funnet ut at dette spillet er så bra at det fortjener en oppusset og moderne utgave. Det er altså duket for de samme turene i høy oppløsning og klare farger.
Klart seg bra
Det er ikke ufortjent at DuckTales blir reinkarnert. Da det så livets lys var det allerede et meget sterkt plattformspill, og jeg kan slå fast allerede nå at DuckTales har tålt tidens tann godt.
Jeg skal ikke legge skjul på at det ble både fliring og fnising da den fantastiske temasangen fylte stua mi. Det er smått flaut å innrømme at jeg som en passelig voksen kar fortsatt kan komme til å fnise av ting, men man gripes av nostalgien. Jeg husker de mange gangene jeg rundet dette spillet på Game Boy på vei til og fra hytta. Brettene er mer eller mindre akkurat slik jeg husker dem, bare litt skalert opp og tegnet på nytt for å ta seg godt ut på høyoppløste skjermer.
Musikken er pusset opp og spilt inn med virkelige instrumenter i stedet for 8-bitspiping. Det er fortsatt de samme melodiene, så det oppdaterte lydsporet går i liten grad ut over nostalgitrippen. I tillegg er det lagt til dubbede mellomsekvenser for å gi mer fylde til historien. Disse funker helt ålreit. Onkel Skrue snakker med bred skotsk aksent, og kommer med noen artige slengbemerkninger, blant annet på intelligensen til B-gjengen.
Det hele ser bra ut. Skrue og de andre figurene fra Andeby har helt klare ansiktstrekk. I stedet for det tomme blikket fra originalen, har Skrue nå et fårete rikmannssmil som kun brytes når han må kjefte på helikopterpiloten Rotor eller Magica fra Tryll. Spillet inneholder dessverre bare et lite knippe animasjoner, men de er til gjengjeld veldig søte.
Skattejakt
Spillet går altså ut på at man skal reise jorden rundt på jakt etter fem legendariske skatter for å befeste Onkel Skrues posisjon som verdens rikeste and. Blant reisemålene drar Skrue og gjengen til blant annet Amazonasjungelen, Himalayafjellene og Månen.
Skrues hjelpemiddel på turene er stokken hans. Den har en fjær montert i enden, som gir rikingen muligheten til å hoppe på hodet til fiendene for å knerte dem. I tillegg innehar han en respektabel golfsving, som kan brukes til å flytte steiner, bomber og skattekister.
Et annet sentralt element er å samle inn verdier på veien. Det kjennes fortsatt merkelig å samle på diamanter som dukker opp i løse luften, og disse edelstenene har fått en enda viktigere rolle i nyversjonen. I internettets tidsalder har spillet nemlig fått støtte for lederlister. Dermed finnes det blant annet en liste over hvem som har samlet mest verdier underveis, og hvem som har brukt minst tid på å finne de fem skattene.
Man kan vel ikke akkurat kalle det en modus, men fra den interaktive menyen inne i spillet går det an å besøke pengebassenget til onkel Skrue. Det er artig å stupe uti og ta seg en liten svømmetur. Ettersom man samler flere diamanter vil det også dukke opp flere diamanter i bassenget.
Nokså vanskelig
DuckTales Remastered er et plattformspill av den gamle sorten, og det er sterke hint av Mega Man i opplevelsen. Selv om spillet ikke er like vanskelig som Mega Man-spillene har en tendens til å være, er ikke DuckTales bare enkelt hele veien. Blant annet finnes det steder hvor det er så lavt under taket at man ikke kommer unna å skalle borti når man hopper. Når det i tillegg er farlige ting både i tak og på gulv blir det nærmest umulig å passere uten å ta skade. Jeg kan ikke skjønne at det skal være meningen at man skal miste et hjerte uansett hindring.
Jeg vil også plukke litt på mengden mellomlagringspunkter. Disse kunne gjerne vært flere, slik at man ikke trenger å gjøre opp igjen ti-femten minutters spilling om man skulle gå tom for hjerter.
Sjefskampene er også noe pusset opp, og de fleste består nå av flere faser hvor de gradvis blir vanskeligere for hver gang du skader sjefen. I bunn og grunn handler det fortsatt om å hoppe på hodet til de forskjellige skurkene, men for hver gang du skader kjeltringen må du dukke unna en rekke angrep før du får en ny mulighet til å treffe slemmingen i hodet med hoppestokken.
Konklusjon
DuckTales Remastered er en av de herligste nostalgitrippene jeg har opplevd. Spillet har holdt seg nesten like bra som onkel Skrue, og føles temmelig likt originalen fra slutten på 80- og starten på 90-tallet. Men det er noe inne i meg som slites. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde blitt så glad i denne versjonen av spillet om det ikke var for minnene fra originalen.
Spillet er ikke spesielt langt, og kan relativt enkelt rundes på et par drøye timer. Tatt i betraktning at det tross alt er et Xbox Live Arcade-spill er det egentlig ikke noe å utsette på lengden, men jeg tar meg selv i å tenke at DuckTales Remastered hadde egnet seg best på en håndholdt konsoll.
Tilhengere av tradisjonelle plattformspill vil uten tvil ha det moro med DuckTales Remastered. Spillets lengde gjør det tiltalende å spille gjennom flere ganger for å forsøke å samle flere diamanter enn forrige gang, eller samle alle skattene raskere enn spilleren foran deg på lederlista.
DuckTales Remastered er i salg gjennom Xbox Live Marketplace (testet), PlayStation Network, Steam og Nintendo eShop.
