LOS ANGELES (Gamer.no): Det er lenge siden Driver-serien har vært på topp. Da den tok sine første skritt til PlayStation, i det formidable spillåret 1998, ble spill nummer én i serien kjapt sementert som en av konsollens sterkeste utgivelser. Toeren gjorde sågar mye av det samme som velkjente Grand Theft Auto 3, ett år før sistnevnte kom ut.
Siden den gang har serien sakte glidd inn i anonymitet. Det er for ille for et konsept og en spillfamilie som har solgt over 16 millioner eksemplarer, og Ubisoft ønsker tydelig å finne tilbake til fordums storhet. Jeg vet ikke helt om Driver: San Francisco lukter klassiker, men det er i hvert fall gøy.
Alle mot én
Det er flerspillerdelen vi skal få leke oss med midt på et trangt og støyfullt messegulv på E3. Det forelå muligheter til å få en gjennomkjøring av et utdrag av enspillerdelen også, men med et tett tidsskjema passet det veldig dårlig å få en grov titt på en såpass omfattende del av spillet. Da fristet den umiddelbare moroa til flerspillerdelen mer.
For modusen vi fikk prøve var fryktelig stilig. Konseptet er en slags kjøretøyvariant av «Sisten», hvor en av spillerne «har den» og resten skal forsøke å overta rollen som den jaktede. Det interessante aspektet her ligger i at man har hele San Francisco å boltre seg i.
Motstanderne kan nemlig innta hvilken som helst bil, omtrent til enhver tid. Dette gjøres ved å åpne et digert 3D-kart av byen, hvor man kan følge personen som skal jaktes ned. Man kan velge hvilken som helst bil på kartet og hoppe bak rattet på den umiddelbart, noe som naturligvis fører til flust av spennende situasjoner.
Se for eksempel for deg at du farter av gårde på en langstrekning, i motgående fil. Plutselig kan motstanderen ta kontroll over en bil 30 meter foran deg, og kjapt svinge over i din veibane. Det gjelder å forutse de andre førernes fremtidige trekk like mye som å være en god sjåfør, og det gjør flerspillerdelen til en unik og spennende affære.
Forfølgelsesvanvidd
Ved å kjøre rundt polstrer man en graf i nedre hjørne av skjermen, som igjen representerer energien du kan benytte. Denne brukes i all hovedsak til to ting: turbo og bilbytter. Om du har en dårligere bil enn motstanderen, eller ligger i front og vil forsikre deg om at ingen tar deg igjen bakfra, kan det være kjekt å gi motoren litt ekstra sprut.
Om man er jeger er det viktig å kunne hoppe aktivt mellom biler om man ikke får kræsjet inn i målet på første forsøk. Da er dette en bedre måte å investere energien på. Man kan nemlig ikke bytte biler helt fritt, det hadde gjort spillet en anelse for enkelt. Det er likevel nok av bilbytter å ta av, så den som blir jaktet har alltid en utfordring.
Særlig spennende blir det om man bytter noe på måfå, og ufrivillig ender opp med en sliten bil uten allverdens krutt under panseret. Man trenger ikke nødvendigvis å være kjappest om man har kløkt, og San Franciscos bygater er kronglete og lette å lure seg unna i, men det skader selvsagt ikke å være i besittelse av det hissigste beistet.
Alle garvede spillere kjenner nok igjen den deilig ekle følelsen av å ha noen på hælene i et spill. Det er noe veldig givende med å kjøre piruetter rundt motstanderne i en bitteliten sak når de andre fråder bak rattet i Mustang-er og andre kraftige doninger. Man vinner ved å farte rundt uforstyrret i 100 sekunder, og det spiller ingen rolle om det er i ett strekk eller over flere forsøk.
Føles godt
San Francisco har angivelig blitt valgt fordi det er en strålende by å råkjøre i, uten at jeg skal spekulere i hvordan Ubisoft har kommet frem til det. Det levnes i hvert fall ingen tvil om at byen er spennende å cruise rundt i, med bratte bygater, flust av rette strekninger og vakre omgivelser. Den er også halvveis beæret med det deilige California-været, og alle liker å kjøre bil i sola.
Jeg ser for meg at «Tag», som er navnet på spillmodusen vi prøvde, kan bli en ordentlig slager i kombinasjon med delt skjerm foran TV-en hjemme. Spillet kommer med over 100 ulike, ekte biler, og den hektiske måten å spille på ser ut til å passe utmerket som lettbent kompisunderholdning. De korte, kjappe kampene passer også godt til å hoppe inn og ut av.
Rent teknisk kunne nok spillet ha vært penere å se på, uten at det ser ut som om noen har sluppet en eske Matchbox-biler på bilbaneteppet av den grunn. Spillet loves å kjøre i 60 bilder i sekundet, og San Francisco er stappfull av biler i alle varianter. Det er nok en veldig fornuftig årsak til at spillet ikke akkurat er Gran Turismo 5 utseendemessig.
Det føles godt å kjøre bil i Driver: San Francisco, da på det sjarmerende grunnleggende arkadeviset. Rumpa løsner ikke alltid til rett tid, nyansene mellom bilene er ikke så store som de kunne ha vært og styringen kan være litt seig til tider. Men det går veldig bra, for dette er artig og uanstrengt.
Konklusjon
Enspillerdelen til Driver: San Francisco kan meget vel gå på trynet, det aner jeg ingenting om. Det vi har prøvd av flerspillermodusen «Tag» vitner i hvert fall om enkel og uformell flerspillermoro som er enkel å hoppe inn og ut av. Evnen til å bytte biler i farta er genial og sømløs, og det gleder meg å vite at dette også blir en del av resten av spillet.
Det er herlig å kjøre bil i dette spillet, og den paniske følelsen av å bli forfulgt overalt er både gyselig og inspirerende. Spillet har fortsatt åtte andre flerspillermoduser som vi ikke har fått prøvd, i tillegg til en omfattende enspillerdel, så det skal bli spennende å se om muligheten til å bytte bil preger resten av opplevelsen i like stor grad.
Det er ikke min jobb å hylle Driver-seriens tilbakekomst riktig enda, men jeg liker i hvert fall det rent mekaniske så langt. Bilene føles høvelig bra å kjøre, styringen sitter som regel og San Francisco er en spennende by å kjøre bil i. Om alt annet raser så mistenker jeg at Driver: San Francisco i det minste blir en artig flerspilleropplevelse.
Driver: San Francisco kommer i salg 2. september, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.
