Driver-serien lider dessverre av det samme syndromet som mange andre serier med tanke på oppfølgere. Etter et flott førstespill hvor alt er fryd og gammen, skal dette følges opp med nye flotte spill og på så måte gjøre det hele til en stamtavle til å være stolt av. I dette tilfellet startet alt fint en vakker sommerdag med et glimrende førstespill hvor vinden blåste gjennom håret ditt mens V8-ern under panseret brølte nedover avenyene. Med Driver 2 fikk serien en liten skrens, og da sjåførene skulle slå kontra med Driv3er, endte hele ferden på taket i en andedam i parken. Så spørs det da – klarer utviklerne å få liv i kjerra igjen med Driver Parallel Lines, eller er det bare å ringe bergingsbilen og gjøre hele serien klar for kondemnering?
Tror det er sitt store idol
Det man kanskje aller først legger merke til med Driver: Parallel Lines, er at det er så inspirert av sin store mentor og idol at det til tider faktisk tror at det er et spill i, ja nettopp – GTA-serien. Dette er i seg selv ingen katastrofe. Problemet er at med en gang du blottlegger deg slik og gir meg anledning til å trekke parallelle linjer (klarte ikke å dy meg) til en så overlegen serie som Grand Theft Auto, er du i ufattelig trøbbel om du ikke har noe å fare med. I mine øyne startet Driver-problemene med en gang utvikler fikk en trang til å komme ut av bilen og gjøre ting til fots. Jeg trivdes særdeles godt der inne - jeg ville ikke ut.
Driver Parallel Lines har lagt sin historie til New York på syttitallet. Du skal ikle deg rollen som unge T.K. eller The Kid om du vil. Man kan nok spekulere i hvorvidt dette er en ung versjon av den Tanner vi kjenner fra de tidligere spillene, men det blir med det. For de som ikke kjenner til serien, blir det lettest å bruke Grand Theft Auto som referent. Alle oss andre vet at sannheten er litt mer kompleks enn som så – inntil nå.
Spillet foregår i et tredjepersons perspektiv, og du skal kjøre rundt og gjennomføre oppdrag for forskjellige mennesker i New York. Dette gir deg igjen penger du kan bruke til for eksempel å sette større motor i kjerra. På samme måte som i GTA-spillene kan du både kjøre og gå ut av bilen å gjøre ting til fots. Du kan stjele biler, plaffe med pistolen, kjøre fra politiet osv. Idèen er egentlig herlig, og gjentatte suksesser i GTA-serien viser at det å kjøre rundt og skyte, herje og lage kvalm fenger som bare det.
Engasjer meg!
I motsetning til mange andre spill har Parallel Lines en fin måte og formidle historien sin på, og man blir til en viss grad engasjert. De flotte mellomsekvensene er sammen med en velspilt og troverdig dialog, selve bærebjelken i akkurat dette.
Når det gjelder spillets grafiske side, er mine inntrykk blandet. Mellomsekvensene ser med unntak av noe smårusk som jeg er sikker på blir rettet opp til den ferdige versjonen, ganske imponerende ut. Når det gjelder gjenskapningen av New York, og koblingen av alle bydelene til en stor sømløs by, er jeg litt mer tvilsom. Jeg føler at for mye går igjen fra plass til plass, og klarer ikke helt å holde de forskjellige delene av byen fra hverandre. Det å kunne ”kjenne seg igjen” blir derfor betydelig vanskeligere i forhold til hva som er tilfellet i GTA. En siste ting jeg vil ta med her, er at jeg synes det hviler et slags leketøy-preg over bilene. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hva det er, og tør ikke gå for hardt til verks her ettersom dette er noe som muligens kan få en ompuss til den ferdige versjonen.
Et spill som Parallel Lines handler for det meste om kjøringen. Selv om det er mulighet for å gå ut av bilen og skyte med pistol eller løpe rundt, synes jeg ikke dette er spesielt velgjort. Skytedelen føles noe presset på det hele, men du vil nok uansett tilbringe mesteparten av tiden bak rattet. Dette gjør igjen at viktigheten av å ha en bunnsolid kjørefysikk til stedet er enorm. Måten bilen interagerer med omgivelsene burde være alfa omega, og selve fundamentet man bygger resten av spillet på – det må være morsomt å kjøre. Jevnt over gjør spillet dette ganske greit, men det er forbedringspotensiale, og da spesielt på motorsyklene.
Fysikken i kollisjoner og lignende er bra. Det er nesten herlig å komme i en front-mot-front kollisjon når kameraet går ned i sakte film i det du smeller i bilen som kommer mot deg. Politiet er som alltid helt rabiat. De jakter som om dusøren på deg skulle være i millionklassen, og legger ingenting imellom når de kommer fresende i 150 km/t i rushtrafikken.
Som tilhenger av gode lydsider, gleder det meg å se at dette er et felt som har blitt prioritert. Lydsporet inneholder god gammel funk og annen musikk fra syttitallet, og du klarer sikkert å bære over med at du allerede har hørt et par av dem før i GTA. Dialogen er som jeg tidligere skrev velspilt og lydeffektene gjør heller ingen dårlig jobb. Jeg klarte ikke å finne flerspillermulighetene dette spillet skulle inneholde, så vi får nesten bare vente å se om dette melder seg når den endelige versjonen kommer i butikkhyllene 17. mars.
Konklusjon
Driver Parallel Lines har sine stunder, men det må forbedres betraktelig om det skal ha mulighet til å stille opp mot spillene som på sett og vis har definert denne sjangeren. Reflection Studios har muligheten til å gi ut et godt spill. Det trenger en del pussing her og der, og selv om det neppe klarer å bli et fullgodt alternativ, kan det fungere som et supplement og avveksling til Rockstars gigant.
PS: Skjermbildene og inntrykkene i denne sniktitten er basert på Xbox-versjonen. Spillet slippes også på PC og PlayStation 2, men det er ikke avklart når PC-versjonen kommer.
