Crazy Taxi
Bare ett år før Grand Theft Auto III revolusjonerte sandkasse-sjangeren med sin store pulserende by fylt av biler og forbipasserende mennesker, lanserte Sega Crazy Taxi til Dreamcast. Spillet hvor man skal ta rollen som et hensynsløst råskinn av en taxisjåfør i en sprudlende storby utfordrer nå nye spillere med sitt hesblesende tempo med det som er samlingens tredje spill.
Med andre ord er det din oppgave å plukke opp og ta kundene fra A til B i en kamp mot klokken. Og det er faktisk kun klokken du trenger å ta hensyn til i dette spillet. Taxien din er tydeligvis laget av gummi der den spretter uskadet mellom bygninger og biler, og fotgjengerne hopper forskrekket, men uskadd, til siden når bilen suser forbi. Desto raskere du får kunden til målet, desto større blir regningen. Samtidig kan du hanke inn driks ved å kjøre utfordrende og uforsvarlig på vei til målet, noe som neppe fungerer like bra i virkeligheten som i spillet. Driksen blir eksponentielt større jo lengre du klarer å utføre stunt uten å kræsje inn i biler eller bygninger.
Du kan også utføre en rekke spesialmanøvre som gir alt fra korte fartsøkninger til dristige håndbrekksvinger rundt hjørner som vil hjelpe til med å korte ned tiden det tar å komme seg rundt omkring i byen. Disse manøvrene krever oftest at man veksler mellom revers og gir mens man enten bremser eller trykker på gassen, og det krever endel tilvenning og øving for å mestre disse behjelpelige triksene.
Men hvordan man egentlig utfører disse manøvrene blir svært dårlig forklart i spillet. For det første er manøverforklaringene gjemt bort i en undermeny i spillet, og for det andre er flere av forklaringene ganske misvisende. Jeg måtte prøve meg frem ganske lenge før jeg endelig fant ut hvordan noen av triksene egentlig skulle utføres, og jeg føler det rett og slett er latskap fra utvikleren som gjør dette vanskelig.
Det er ikke mange moduser å skryte av her. De to modusene «arcade» og «original» spilles på helt samme måte med enten arkaderegler, eller en forhåndsbestemt tidsgrense på tre, fem eller ti minutter. Arkadereglene er slik at du har omtrent 60 sekunder til å begynne med, men du kan få lagt til flere sekunder ved å få kundene lynraskt frem. Er du virkelig god kan du sikkert holde dette gående i et tosifret antall minutter før klokken har nådd null. I tillegg har spillet en egen meny med små utfordringsoppgaver der du for eksempel skal hoppe lengst mulig med bilen, eller kjøre ned en rekke med bowlingkjegler.
I stedet for å ha mange moduser satser Crazy Taxi heller på å skape en avhengighetsfylt kamp mot klokken der du bestandig prøver å få inn bare én kunde til på den avmålte tiden. Og avhengighetsskapende kan det være – særlig om du har venner på Xbox Live som ikke kan fordra å høre deg skryte av den gjeve poengsummen du brukte tre-fire timer på å bygge opp. Har du en eller flere kompiser med konkurranseinstinkt og masse fritid kan nok dette utvikle seg til en hard kamp om å stadig være den beste.
Etter å ha sust rundt i byene et par timer mens man mestrer mekanismene avtar spillgleden raskt. Det er rett og slett for lite å gjøre i lengden i Crazy Taxi til å holde på oppmerksomheten, og jeg ble ganske raskt lei av å kjøre kunder fra et sted til et annet. Spillet fungerer best som et nostalgisk tilbakeblikk på hvordan spill var for ti år siden, men i det store og hele føles det svært lite relevant i dag.
6 av 10
Sega Bass Fishing
Samlingens siste spill er mest kjent for å vise hva Dreamcast kunne gjøre grafisk, samt å støtte en småsær fiskestang-spake. Spillet ser fremdeles helt greit ut, men fiskestang-spaken er nå død og begravet, og vi må bare ta til takke med den velkjente Xbox 360-spaken i dette fiskeeventyret.
Spillet er egentlig selvforklarende – du skal fiske etter fisk for sportens skyld, og det er om å gjøre å få noen skikkelige sværinger på kroken. Mens fisken spreller vilt må du så trekke inn snøret i et rolig tempo og samtidig veive fiskestangen i alle mulige retninger for å unngå at fisken ryker snøret.
Du kan spille med arkaderegler der du har et par minutter på å fange inn en bestemt vekt med fisk, eller du kan delta i en turnering mot konsollen. Arkadereglene er egentlig helt meningsløse i og med at spillet er vekk fra arkadenes myntinnkast, og dermed ikke trenger en konstant strøm av mynter for hvert gang nedtellingen når null – det holder å trykke start så er man tilbake i spillet med en gang.
Dybden kommer i form av en rekke forskjellige sluker som alle har sin egen spesialitet. Noen krever at du bare napper i stanga av og til, mens andre trenger litt mer aktivitet fra spillerens side. Du kan også låse opp nye sluker med nye egenskaper og bruksområder etter hvert som du fanger flere fisker. Et feil slukvalg vil i verste fall bety en trist, tørr og tom fiskebalje på slutten av runden.
Men spillet blir aldri særlig moro. Jeg fanget fisk etter fisk uten at jeg følte noen form for engasjement eller overliggende progresjon. Utkastene, som er svært viktige i ordentlig sportsfiske, har ingenting å si på fiskefangsten, og de fire forskjellige fiskeområdene er små. En flerspillermodus ville kanskje ha piffet opp spillet en smule uten at det automatisk vil gjøre spillet tålbart i lengden.
Og stort mer er det vel egentlig ikke å si om Sega Bass Fishing. En påslengt ledertavlefunksjon og støtte for bredskjerm er vel og greit det, men det endrer ikke på at spillet er svært kjedelig og uengasjerende. Spillet føles mer ut som en teknologidemonstrasjon enn en fullverdig spilltittel, og uten fiskestang-spaken er ikke dette engang interessant fra et kuriøst perspektiv. Hvorfor noen i det hele tatt skulle ønske å spille dette i år 2011 aner jeg ikke.
4 av 10
Konklusjon
Dreamcast Collection er en merkelig samling spill fra en konsoll som egentlig har så mye mer å by på. Sonic Adventure er nesten uspillbart, og Sega Bass Fishing er dørgende kjedelig. De to resterende spillene, Space Channel 5: Part 2 og Crazy Taxi, makter ikke å bære samlepakken alene, og fungerer dermed mye bedre som enkeltstående nedlastningstitler på Xbox Live Arcade og Steam.
Hvorfor ikke bruke titler som ChuChu Rocket!, Grandia II, Jet Grind Radio, Soul Calibur eller Skies of Arcadia? Dreamcasts spillbibliotek har da helt klart mer å by på enn et elendig maskotspill og en utdatert fiskesimulator? Samlingen lever rett og slett ikke opp til konsollens rykte, og det er umulig å anbefale til andre enn hardbarkede nostalgisultne Dreamcast-fans.
Nei, vi får håpe at en eventuell Dreamcast Collection: Part 2 benytter seg i større grad av konsollens gode titler i stedet for meningsløse og tafatte titler som på langt nær viser hva Dreamcast en gang var. Dette føles mest ut som en samling slengt sammen i latskap kun for å tjene penger på trofaste fans. Bedre lykke neste gang, Sega.
Dreamcast Collection kan kjøpes til Xbox 360 (testet) og på Steam. På Steam får man også kjøpt alle spillene hver for seg, mens på Xbox Live Arcade er kun Crazy Taxi og Sonic Adventure tilgjengelig for øyeblikket.
