Spill er action, skuddvekslinger og superkrefter. Spill er romvesen, sivilisasjonsbygging og superraske biler. Spill er givende og ofte krevende interaktivitet, med spillmekanikker og øyeblikkelig feedback i førersetet. Samtidig er spill eventyr og historieformidling, og i enkelte tilfeller kan dette til og med være tilnærmet alt et spill består av.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc er et slikt tilfelle: En interaktiv, visuell novelle, hvor man ser seg nødt til å innta rollen som detektiv, forsvarer og aktorat idet en gruppe ungdommer lures til å delta i en desperat lek med mannen med ljåen (og en morderisk kosebamse). Resultatet er et brutalt, tidvis morsomt og, ikke minst, spennende eventyrspill i ånden til popkulturelle fenomener som SAW, Phoenix Wright og And Then There Were None.
Uhyggelig av natur
Fortellingen begynner en ganske så allminnelig sensommerdag, når jyplingen Makoto Naegi blir invitert til å studere ved den høyt aktede privatskolen Hope's Peak Academy. Rykter har det til at dette er en skole for spesielle og begavede ungdommer, av typen Den Ultimate Programmereren og Det Ultimate Popikonet, og spillet sikrer seg dermed øyeblikkelig at figurene er både interessante og unike. Makoto er derimot verken særlig spesiell eller veldig begavet, noe som gjør at han stiller seg undrende til invitasjonsbrevet.
Han tropper likevel opp på første skoledag, hvorpå han besvimer i innganshallen og våkner opp i et mystisk klasserom. Fra første stund er man alene, vinduene er tildekket av digre, møkkete metallplater og ekkel musikk renner ut av Vitaens små høytalere – det er noe som rett og slett ikke stemmer, og man føler seg øyeblikkelig utilpass i dette nye, fremmede spilluniverset.
Spillet og historien er av det lettere sprø slaget, og jo mer man spiller, jo verre blir det.
Dette blir man derimot fort vant til, for Danganronpa holder deg på denne psykiske pinebenken stort sett fra start til slutt, selv etter at man har møtt resten av rollegalleriet, en gruppe på 15 vidt forskjellige ungdommer. Spillet og historien er av det lettere sprø slaget, og jo mer man spiller, jo verre blir det. Plottet er svært interessant: Fanget og innesperret blir de utvalgte hovedpersonene presentert for lekens premiss av den lille og sadistiske kosebamseroboten Monokuma. Dette er spillets maskot, din fangevokter og skolens rektor, og han legger ganske klare regler for oppholdet på Hope's Peak.
Man kan ikke forlate skolen med mindre man fullfører utdanningen, og den eneste måten å gjøre dette på er å drepe en av de andre studentene, uten å bli oppdaget. Slipper vedkommende unna blir resten av gruppen henrettet, men hvis han eller hun som står bak drapet blir tatt er det kun den personen som blir ekspedert. Enkelt og greit.
Minneverdige personer
Spillet, som i hovedsak er en tekstbasert fortelling med interaktive smakebiter her og der, forteller en historie i samme gate som Agatha Christies And Then There Were None og SAW-filmene, hvor en gruppe hovedpersoner settes opp mot hverandre i en lek på liv og død. Til å begynne med er selvfølgelig alle involverte fast bestemte på å ikke la seg lure av den sjarlatanske Monokuma, men så går det som det er nødt til å gå: spenningene stiger, motiver blir presentert og ungdommene begynner å ta knerten på hverandre.
Man innser fort at ingen er trygge og at det er fint lite man faktisk kan gjøre for å stoppe noen av drapene. I motsetning til det svært så lignende eventyrspillet Zero Escape: Virtue's Last Reward kan man nemlig ikke påvirke historien underveis i Danganronpa, noe som selvfølgelig er nokså skuffende. Her får man med andre ord kun én fortelling, og underveis sitter man mer som en passiv tilskuer enn noe annet.
Dette betyr derimot ikke at spillet er kjedelig, tvert om. Historien utvikles nemlig stadig, og i førersetet for opplevelsen står de 14 ungfolene som er fanget sammen med deg. Disse er alle svært spennende og svært japanske figurer, som også har svært japanske navn. Dette fører til en god del kaos til å begynne med, men etter hvert som spillet går sin gang lærer man samtlige personer å kjenne. Tykksaken Hifumi har for eksempel alltid en artig reaksjon på det som skjer; den tilbakeholdne Kyoko er en stadig større gåte som man har mer og mer lyst til å løse, og den potensielle romansen, Sayaka, sjarmerer hele tiden.
Det er 14 vidt forskjellige personligheter å bli kjent med, og spillet maler overbevisende bilder med sin tegneserie-aktige stil, og et manus som presenterer realistiske personer i en ellers urealistisk setting. Midt i blant all drepingen lærer man seg å like og stole på flere av de involverte figurene, noe som bare gjør det enda vondere når kanskje det er nettopp de som ender opp som det neste offeret, eller til og med den neste morderen.
Diverse drapsgåter
Drap skjer med jevne mellomrom, og hver gang spiller du en meget sentral rolle. Som den moralske Makoto står du nemlig i første rekke blant de som vil løse drapsgåtenes mange mysterier, og stadfeste hvem som egentlig er morderen.
Dette gjør man på gamlemåten, ved å utforske drapsvåpen, lik, mulige vitner og alt som ellers måtte være av interesse. Man styrer Makoto gjennom Hope's Peak i en litt klønete førstepersonmodus, og her er så godt som alle rom åpne for utforskning. Når man går inn i selve rommene mister man direkte kontroll over protagonisten, men man kan fremdeles se rundt seg og klikke på ting som stikker seg ut i hvert enkelt rom, i ekte pek-og-klikk-stil.
Selve utforskningsdelen av Danganronpa er enkel å forstå seg på, og smertefri i sin gjennomførelse. Det er mange ulike gjenstander som krydrer hvert åsted, men spillet hjelper deg med glede langt på vei ved å peke på de tingene man kan studere og bruke i en eventuell rettsak.
Etter hver etterforskning venter nemlig en rettsak, hvor Monokuma tvinger de gjenværende studentene til å enes om hvem som står bak den aktuelle ugjerningen. Danganronpa er på mange måter en klassisk detektivfortelling, med en rekke mulige drapsmenn, flust av usannsynlige vendinger og diverse mystiske hendelser, som for eksempel klassikeren med et lik gjemt i et låst rom.
Selve drapsgåtene varierer stort i kompleksitet, fra svært enkle sammenstøt med to mistenkte, til massive rettsaker som kan vare i opptil to timer. Denne variasjonen hjelper deg langt på vei gjennom spillet, men er også nokså ødeleggende for din opplevelse. Av og til vet man hvem som er morderen lenge før de andre studentene og Makoto selv har noen anelse, og da må man rote seg gjennom lange samtaler som man egentlig fint kunne hoppet over. Andre ganger lister spillet opp alternativer som du ikke engang har tenkt på, og da faller din oppfattelse av universet litt sammen.
Systemene blir flere og mer kompliserte jo lenger man kommer i spillet, helt ned til en Guitar Hero-aktig rytmeseksjon.
Det blir uansett opp til deg å avdekke sannheten, og her kommer Phoenix Wright: Ace Attorney-genene fram i dagslys. En rekke påstander kastes ut fra de overlevende, og her må spilleren finne ut av hvilke utsagn som strider mot bevisene man har samlet, peke på det med et motargument og rope Counter, Danganronpas utgave av Objection.
Systemene blir flere og mer kompliserte jo lenger man kommer i spillet, helt ned til en Guitar Hero-aktig rytmeseksjon, hvor man må trykke på knapper i takt med rytmen for å overbevise en motstander i rettsalen. Det er litt overdrevent til tider, men når alt kommer til stykket blir man vant til, og til og med komfortabel med de ulike mekanikkene, som samtidig hindrer rettsakene fra å koke ned til kjedelige snakkesekvenser.
Konklusjon
Danganronpa: Trigger Happy Havoc er et svært godt, og veldig spennende spill. Her tar man kontroll over en protagonist som kastes inn i en verden hverken han eller du hører hjemme i, og resultatet er en 25 timer lang visuell novelle som vekker mange ulike følelser underveis.
Man er ofte nysgjerrig, nysgjerrig på de ulike gåtene, hvem som står bak drapene og hvorfor de gjorde det. Andre ganger er man ubekvem og redd, fordi dette rett og slett er de følelsene spillet er bygd opp av: Man vet aldri hvor man har de ulike hovedpersonene, og når man akkurat har rukket å bygge et bånd til en av de mange spennende og unike figurene, risikerer man å miste de når som helst.
Drapsgåtene er mange, og de varierer stort i vanskelighetsgrad, noe som er både positivt og negativt. Negativt fordi av og til stemmer rett og slett ikke din og spillets oppfatning overens, og da setter man seg fort fast i dialogene. Dette gjelder også for de mange ulike systemene, som trår til under rettsakene som følger etter hvert drap. Til tider blir det litt for mye av det gode, og det tar lang tid å akklimatisere seg til nye mekanikker, mekanikker som egentlig er meget interessante.
Men når alt kommer til stykket er det historien, figurene og gåtene som driver Danganronpa, og disse er nokså fabelaktige i og for seg selv.
Vil du prøve flere spill hvor den gode historien og interaksjon med omgivelsene er sentralt? Da anbefaler vi Zero Escape: Virtue's Last Reward og Phoenix Wright-spillene.
