Capcom forteller oss at sandkassespill som regel mangler dype, gode kampsystemer, og jeg sier meg enig. Man kan gjerne trekke frem eksempler som inFamous og Prototype, sandkassespill som på ingen måte hadde trengt å være i friform, men det er jevnt over få ordentlig åpne spill som også har givende kamper. Jeg spiller ikke The Elder Scrolls for slåssingens del.
Dragon's Dogma skal fylle det tomrommet. Et fantasirollespill med sandkassestruktur, hvor et kraftig kampsystem er like viktig som personlige valg (noe det er flust av) og dype figurer. Det er vanskelig å si noe om lovnadene, men spillet ser i det minste grusomt spennende ut.
Venner til utlån
Én mann er ikke alltid nok til å lage rock 'n roll – aller helst bør man ha fire. Det er i hvert fall tilfellet i Dragon's Dogma. Ethvert godt rockeband trenger likevel en leder, og det er selvsagt oss. Vi får valget mellom de tre klassene «Fighter», «Mage» og «Strider». Vi velger sistnevnte, som er en slags smidig, fleksibel slåsser a la Aragorn i Ringenes Herre.
De tre følgesvennene kan justeres, særlig én. Man velger nemlig en utvalgt kumpan som kan skreddersys omtrent like nøye som hovedfiguren. Denne våpenbroren er så viktig og definerende at man faktisk kan hyre ham ut til andre spillere på nettet. Dette er en artig finesse, ettersom man fortsatt kan bruke den selv og utelukkende tjener på det.
Denne «main pawn»-en, som utviklerne velger å kalle ham, kan nemlig lære av andre spillere. Om noen låner ham og dreper en sluttboss, kan du få råd av ham når du selv når den ekstra vanskelige fienden. Da i form av utrop om hvilke svakheter den har, og hvilke metoder den har sett at fungerer.
Vi får se et praktisk eksempel på dette når gruppa farter ut på en slette for å drepe en hippogriff, og følgesvennen febrilsk hyler at vi må bruke ild. Nå har jeg ikke lyst til å gi den lille skurken all ære for det, alle med en viss livserfaring og pondus vet at ild er steinbra til det meste, men det skal bli artig å se hvor dynamisk og effektivt systemet blir i praksis.
Vill vest
Kampen med hippogriffen er i seg selv imponerende. Det lekre spillet maler en gyselig bilde av det gigantiske mytiske dyret, og når slagmarken samtidig krydres med goblins, blir det intenst. Lagkameratene spretter overalt, piler skytes ut i vaskemaskintakt og vi får se en strålende demonstrasjon av det fleksible kampsystemet. Det kan du også, i videoen til høyre.
Om kampene mangler noe så er det ikke dybde, enten det går i at man må detaljstyre de ellers intelligente medhjelperne, klatre opp på digre fiender for å yte ekstra skade eller benytte et av de mange spesialangrepene man har til disposisjon. Det er lett å bli imponert når det nevnes at en figur med tung rustning faktisk kan dra hippogriffen ned til bakken, der en lettkledd helt må klatre oppå.
Arbeidsfordelingen og utføringen minner en hel del om et MMO. Her har man magikeren som styrker andres våpen med magi, den pansrede tøffingen som tar imot skade og den smidigere nærkampskrigeren som yter maksimal skade. Derfor skal spillet også oppleves veldig annerledes når man spiller som en annen klasse.
Lovnadene om et dypt kampsystem ser ikke helt på jordet ut, og jeg tar meg selv i å bli imponert av hvor mange ulike angrep man har til disposisjon. Strideren kan gjøgle med søtsaker som hoppende spark og sverdkombinasjoner i alle varianter, og selv om alt ikke nødvendigvis har en praktisk hensikt skal det ikke være vanskelig å føle seg kul.
Gjennomført produksjon
Det blir også turer under jorda, hvor andre mytologiske beist må til pers. «Manticore»-eklingen fra alskens mytologier gjør blant annet en opptreden, hvor taktikken stilles enda mer på prøve enn mot hippogriffen. I tillegg til paralyserende angrep har denne fienden også kraftig magi, som må nøytraliseres av en årvåken magiker.
Rundt omkring i det omfattende hulekomplekset møter vi også en rød drage, som ikke har så fryktelig lyst til å kveste oss enda. Etter et uinspirert ildpust, som vi for ordens skyld absorberer med et digert skjold, lar den oss være i fred til å nyte de pene omgivelsene. Dragon's Dogma ser veldig bra ut, selv om det grafiske uttrykket ikke virker veldig inspirert.
Vi har ikke sett stort av rollespillelementene i spillet, men kampdelen har i det minste imponert oss. En middelaldersetting i fantasy-stil er ikke veldig nytt i spillsammenheng, men dette spillet opptrer med en selvsikkerhet og gjennomført produksjon som på ingen måte skuffer. Slåssingen ser vel så flytende og dynamisk ut som i noe actionspill, og det trives jeg med.
Spillet skal være opp mot 30 timer langt og ha flust av sideoppdrag, men historiemessig burde man nok ikke forvente like mye av dette som for eksempel Skyrim. Da er nok Dragon's Dogma heller en tur til kjempenes rike, hvor gleden av å slå ihjel ting som vil deg vondt står i sentrum. Og det ser ut til at det kan gjøre det fryktelig godt.
Konklusjon
Øystein var helt i ekstase etter sin presentasjon av Dragon's Dogma under årets E3, og jeg kan på mange måter forstå hva Førde-gutten forelsket seg i. Capcoms neste store sprell later til å være en hyllest til trofast, gjennomført fantasy-action, med pene og dynamiske kamper mot gigantiske beist.
Særlig det taktiske aspektet av slåssingen vekker en viss kiling i magen min. Det er ikke akkurat banebrytende at du må bruke ildpiler mot en hippogriff, ei heller å klatre på topp av store monster. Jeg kan likevel ikke huske å ha sett slike finurligheter tolket så flytende, troverdig og naturlig.
Utviklerne leker også med elementer jeg ikke kan huske å ha sett tidligere. Muligheten til å skreddersy, utruste og så leie ut hovedhjelperen din er veldig artig. At du samtidig belønnes med taktiske innspill etter at han har opplevd slag uten deg, føles rett og slett nytt. Dragon's Dogma kan bli veldig flott om det holder stødig kurs.
Dragon's Dogma utgis til Xbox 360 og PlayStation 3 i starten av neste år.
