Strømlinjeforming
Dragon Age II har gått gjennom en ganske stor forvandlingsprosess når det kommer til spillets systematiske oppbygning som rollespill. Puristene kommer til å kalle det «fordumming» av spilldesignet, mens utviklere gjerne vil si at de strømlinjeformer spillet. Den største innflytelsen Bioware sin nye retning utgjør, er at den på sett og vis skrenker inn mye av det store spillerommet vi så i eneren – i flere ledd.
For det første er actionpreget økt betraktelig, og spillet glir inn og ut av brutale temposkift fullt i tråd med den generelle retningen spilldesign tar om dagen. Den andre store implikasjonene, er at en del av det som er sentralt i rollespillverdenene har foretatt en vektreduksjon, uten at det nødvendigvis blir negativt av den grunn. Det fysiske spillrommet føles mindre, og dermed blir man litt mer innestengt i forhold til den frie følelsen man har i for eksempel The Elder Scrolls-serien. Statistikken er heller ikke så viktig som før, og her er det gjort en del forenklinger i forbindelse med rollefigurenes ferdigheter. Et eksempel her er at til tross for at man har tre andre med seg når man er ute og løser oppdrag, oppgraderer og velger du kun sentrale ting som våpen, skjold, ringer og lignende på dine kompanjonger. Det er kun hovedfiguren som behøver nye hansker, rustning, støvler, hjelm og lignende.
Talenttreet, eller måten du lærer dine spesialangrep og ferdigheter på, er også endret og forenklet litt. Dette har blitt et svært godt system hvor du fritt kan plukke de egenskapene du selv vil, og det er godt med muligheter innenfor spillets ulike klasser. Her synes jeg spillet opptrer på et dypt og fint nivå, og spiller på de konvensjoner vi kjenner fra før i rollespillverdenen, hvor det er fornuftig å spesialisere de ulike medlemmene innenfor gruppen på forskjellige ting.
Muligheten for å lage dine egne trylledrikker, våpenruner og lignende har fått et rimelig skudd for baugen. I stedet for å være en litt innsatskrevende affære som i eneren handler det nå om å snuble over ingredienser, levere disse til en datastyrt figur på nærmeste handelssted, for så å oppdage at det du «bestilte» automatisk havnet i ryggsekken din.
Jeg synes ikke spillet taper noen spesiell stor kredibilitet på at det kutter ned på statistikk eller endrer talenttreet, da det gjør spillet enklere uten at det blir grunnere. Det som er vanskeligst å svelge er actionpreget.
Tempoet går opp, finessen går ned
Det er ikke bare i historiefortellingen og mellomsekvensene at tempoet har blitt skrudd opp. Det er et betraktelig høyere tempo i selve kampene – et element som også har fått sin natur forandret. Dragon Age II tar et langt større steg mot hugg-og-slå-spill eller actionpregede rollespill som Diablo-serien eller Torchlight.
Tempoet og kampsystemet gjør at du trykker febrilsk på en og samme knapp for å angripe en fiende vanlig, mens man innimellom sender i vei et spesialangrep og venter på at disse blir klare igjen. Systemet fungerer for så vidt greit på PC, men her foreligger irritasjonsmomenter som for eksempel at man vender kameraet ved å trykke på samme knapp som man angriper med. Kameraet har også blitt flyttet en del nærmere din egen figur denne gangen, hvilket kanskje er mer intuitivt, men blir stadig vanskeligere når man blir angrepet fra flere hold og skal opprettholde oversikten på slagmarken.
Dragon Age: Origins var langt bedre på PC enn på konsoll når det kom til kontrollergrensesnittet. I oppfølgeren føles det som om de har prøvd å nærme seg hverandre og møtes i midte. Det er litt dårligere for de som spiller på PC og litt bedre for de som spiller konsoll. Det er likevel ikke til å komme unna at å spille slike rollespill på konsoll, hvor noen enheter skal lege, andre skyte med armbrøst og en annen skal opprettholde hatet fra de andre på slagmarken, kan fortone seg som et mareritt. Mesteparten av tiden er konsollkontrollerne ganske greie, men ved et par anledninger føles det som om du som skal dirigere Wienerfilharmonikerne og tilfeldigvis er lam fra halsen og ned.
Fin klassebalanse
Det er tre ulike klasser i Dragon Age II, som alle er rimelig arketypiske for sjangeren. Krigeren kan spesialisere seg som for eksempel en «tank» eller en brutal smertemaskin med tohåndsvåpen. Magikerens rolle er også enten offensiv med formularer som lynbolter, flammekuler og lignende, mens han som defensiv leger skadede kompanjonger under kampene. Den siste klassen, «rogue», er typisk enten en slu og skadefro nærkampsninja, eller befinner seg på trygg avstand med pil og bue.
Til tross for at klassene kanskje er i overkant tradisjonelle, balanserer de hverandre fint ut og sørger for at spillet er morsomt å spille. Det er mange våpen og våpentyper å velge mellom, og flere av spesialangrepene ser virkelig stilig ut på skjermen. Det eneste lille problemet her er at jeg føler kanskje at de ulike klassene burde hatt en mye klarere visuell identitet ute på slagmarken. Krigere med enorme sverd burde ikke klare å svinge dette som om Newton bare var en fis i vinden – de burde oppfattes og oppleves som noe tregere enn sine våpenbrødre med doble kniver.
Det er fremdeles mulighet for å gi dine medsammensvorne føringer for hvordan de skal bete seg under kampene, som for eksempel når de skal lege andre, seg selv og så videre. Dette systemet fungerer fremdeles ganske greit, men det virker for meg som om Bioware forsøker å skyve det litt under teppet. På konsoll er det like enkelt å bare hoppe til den aktuelle personen ved skulderknappene og gi den aktuelle ordren selv.
Konklusjon
Dragon Age II er resultatet av et kompromiss mellom konsoll og PC som plattform. Det er resultatet av at Bioware i stedet for å differensiere sine to store levende rollespillfranchiser, fører Dragon Age II nærmere måten Mass Effect 2 utspiller seg på. Det er rett og slett resultatet av retningen spilldesign generelt tar i 2011. Vi kan like det eller ikke, men Bioware forsøker å få deg til å fokusere mer på historien og mindre på å lage flasker med gift eller finne ut hvor mye større tallene blir hvis du tar på deg en annen sko.
Spillet er aller sterkest når det kommer til formidlingen av og innholdet i historiedelen, som ved sin politiske og kulturelle undertone makter å skape et engasjement. Det har et flott klassesystem og talenttre, som klart forankrer det i rollespillsjangeren.
På den andre siden har det økte tempoet i kampene og fravikelsen fra enkelte elementer lånt fra turbaserte rollespill satt sine spor i designet. Det er ikke nok til å frata Dragon Age II retten til å være et godt spill på konsoll eller PC og rollespillpurister begynner nok å lengte mot The Witcher 2 og The Elder Scrolls V: Skyrim.
Dragon Age II er på tross av sin bunnsolide historiedel og noe mer lettfordøyde rollespillplattform, ingen Messias til rollespillsjangeren. Det er et svært velregissert og godt komponert eventyr som er hakket mer morsomt på PC enn det er på konsoll – men det var vel ingen nyhet. La våre ansikter nok en gang dekkes av blodsprut.
Dragon Age II kommer i salg torsdag 10. mars, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.
