Motivasjonsproblemer
Spillet skilter med mange valgmuligheter, og etter hvert som man fullfører løp frigis det i et økende tempo nye ”dippedutter” å leke med. Et mangfold av nye sykler, sanger, løpere og liknende kan kjøpes etter hvert som lommeboka blir større. Dessverre tar det ikke mange løpene før du stiller med en elitesykkel og ytterliggere oppgraderinger av tohjulingen ikke er nødvendig. Dermed sitter man igjen med endel mindre interessante pakker og det store markedet av produkter å handle er ikke lengre en motivasjonsfaktor av særlig grad. Her burde utviklerne klart tenkt på en bedre fordeling av oppgraderingsrekkefølgen. Spillets mange spillmodus lider delvis av samme skjebne. For selv om det er flere forskjellige karrieremodus, bygger de fleste på samme løyper og oppsett som i ”Super Career”. Selv om det er en viss forskjell i hvordan løpene må struktureres, er de ikke like motiverende når man har kjørt dem før.
Kontrollene i spillet er absolutt av det bedre. Lett oversiktlige og med en bratt læringskurve tar det ikke lange perioden før du mestrer spillet til fulle. All teoretisk utføring av ulike trikskombinasjoner, pedaltråkk og et ganske simpelt kampaspekt sitter som klistret etter få minutters spilletid. Etter dette gjenstår det kun å gjennomføre dette best mulig i praksis, som heller ikke er den største prestasjon. Utvalget av triks er i likhet med kampsystemet dessverre nokså tynt. Det man i hovedsak trenger ved utførelsen av de råeste triksene er et høyt svev, noe som ikke er direkte vanskelig å få til i Downhill Domination. Dette vil gi deg tid til å utføre en bråte av de omtrent 30 ulike triksene som medfølger tittelen. Og skulle antallet virke variasjonsmessig imponerende, må jeg dessverre skuffe samtlige med at det i praksis ikke er særlig stor variasjon av triks å se.
Muligheten til å spille med kamerater, også kalt flerspillerdelen, forteller en historie som ikke overraskende er ganske så lik enspillerdelen. Man kan spille opp til fire personer samtidig, og isolert sett er det en artig opplevelse - men som i enspiller delen mangler det litt nyskapende aspekter og variasjon som får deg til å spille utover en kveld. Som med spillet generelt hungrer men ikke like fort etter å spille mer når man har kjørt gjennom de ulike spillmodusene. Det er bare fartsfølelsen som gir deg følelsen av å fordrive tiden med en underholdende aktivitet, noe som ikke er holdbart i lengden. Det er nemlig begrenset hvor mange ganger man vil stupe utfor den samme fjellsiden i et forsøk på nye triks og tidsrekorder.
