Amiga. Maskinen hvis navn betyr "jentevenn" på norsk. Maskinen som kunne multitaske problemfritt før Mac og PC engang kunne late som. Med et operativsystem så elegant at opptil flere jeg kjenner nærmest fikk spontan utløsning bare noen sa Workbench. Med kraftig og nyskapende programvare, og en spillkatalog som sannsynligvis aldri kommer til å matches i ren gledesfaktor.
Dette var rett og slett en helt rå maskinserie som var mange, mange år forut for sin tid.
De første fanboys
Sett dere på kneet til bestefar her borte ved den knitrende peisen. Kanskje har jeg et par Werthers Echte i bokselomma også. Ikke bry dere om lukten av gammel mann, la dere heller fascinere av historien om hvordan teknologi og salgssuksesser faktisk ikke automatisk fører til verdensherredømme, men oftere en plass på historiens skraphaug.
Vi befinner oss helt på tampen av 80-tallet, i overgangen til de jordnære og sepiatonede nittiåra. Rundt oss på alle kanter foregår det en kreativ og digital eksplosjon med utgangspunkt i en ny hjemmedatamaskin som gjør det mulig for menigmann å pusle med musikk, grafikk og multimedia på helt nye måter.
Hvis du har snakket med en Mac-disippel i sort turtleneck og tror du har møtt en fanboy, skulle du ha snakket med en nyforelsket Amiga-troer for femten år siden. Vi var frelst.
Gud, som vi hatet PC-er, og gud som vi elsket de tre prosessorene Agnus, Denise og Paula. Jeg kunne faktisk, hvis sjansen ble gitt meg, lemlestet Bill Gates i kaldt blod og ledd hele veien til psykiatrisk avdeling på Blakstad, hvor jeg ville ha risset inn "Guru Meditation" på brystkassen med en rusten spiker mens jeg nynnet tittelmelodien til The Great Giana Sisters.
Selskapet Commodore vokste fra å være en liten produsent av skrivemaskiner på 50-tallet, til å bli en nærmest mytisk aktør som i løpet av noen få år gav verden et par av de mest sjarmerende og særegne maskinene kjent for IT-bransjen: Commodore 64. Maskinen ble solgt i 17 millioner eksemplarer over en tiårsperiode, fra 1983 til 1993 – og er fortsatt en levende kultmaskin!
Gode på teknologi, idioter på business
Amiga-serien solgte totalt i overkant av 5 millioner eksemplarer og satte nye standarder innen spillutvikling, brukervennlighet, multimedia, og som en total maskinplattform hvor alt kunne gjøres. Som Amiga-bruker satt du på et verktøy som var så kraftig at alt annet bleknet i sammenligning. Den ble symbolet på ren maskinglede.
Nå merker bestefar at gamle følelser våkner til live igjen:
Amiga-arkitekturen var unik, og på mange måter en genistrek. I hjertet hadde den en Motorola-prosessor i 68000-serien, men denne var ikke alene om å gjøre jobben; Maskinen hadde en rekke dedikerte brikker ved siden av, som avlastet hovedprosessoren. Dette gjorde at den kunne multitaske helt problemfritt, og at den stilte særdeles sterkt når det gjaldt grafikk- og lydbehandling – ikke minst i spill. Amiga var rå på 2D-grafikk, noe som funket veldig fett i titler som Kick Off, Flashback eller Cannon Fodder.
Dessverre var ikke Commodores ledelse like genial. Dette var egentlig et selskap som hadde kommet over teknologien nesten av ren slump, i et oppkjøp av Jay Miners Amiga Corp. De var mer drevet av investorlyst, enn av skaperkraft eller visjoner. Her var ingen ledestjerne som kunne føre vei inn i fremtiden. Ingen Bill Gates eller Steve Jobs. De var usynlige.
Ingen pekte ut kursen. Ingen sa at "dit skal vi", det hersket snarere en følelse av at veien blir til mens vi går. Man glemte at man var en miniputt i et komplisert marked. Atari hadde gått i fella før dem. Amstrad, Spektrum, nesten også Apple: Alle hadde blitt knust til silikonstøv fordi de ikke klarte å vurdere markedet, hvor de skulle og hvem de skulle være.
Da PC-en ble vakker
Ledelsen forstod ikke hvem de kjempet mot, og på mange måter var Commondore 64 og Amiga-serien en suksess til tross for ledelsen, ikke på grunn av dem. Det var først og fremst brukerne som hadde visjonene og så potensialet i maskinen. En enorm demoscene utforsket og presset maskinvaren til det ytterste, mange tok skrittet over til kommersiell spillproduksjon.
Men så bare forsvant de, og verden gikk videre totalt dominert av PC-en. Hva var det egentlig som skjedde? Vel, jeg tror spillbransjen foretok en ørliten kursjustering som dyttet overende et allerede skakkjørt selskap uten sterk ledelse.
Wolfenstein 3D, Doom, Wing Commander. Titler som med bakgrunn i teknologiske kraftprestasjoner skiftet fokus i spillbransjen fullstendig – kursendringer bransjen fortsatt i dag styrer etter. Stikkordet var 3D i sanntid. Og Amigaen hadde ikke kjangs til å henge med på matematikken. Den gamle mesteren på nydelige sprites, vakker 8 bits-musikk og parallellscrolling fikset bare ikke å dytte det samme antall polygoner som selv den mest standardiserte PC.
PC-en gikk derimot fra å være den stygge, kjedelige, grå kontor-andungen til å eksplodere i et virvar av vannvittig 3D, fete introfilmer, symfoniske lydspor og en helt ny type spillbarhet. Støttet av dedikerte 3D-kort, lydkort, billigere harddisker og CD-ROM stod den plutselig frem som den ultimate spillmaskin.
Og Commodore var under angrep fra flere kanter. Nintendo med sin SNES og SEGA med Mega Drive var rå 16-bits-konsoller som solgte i titalls millioner eksemplarer. Commodores ledelse valgte å slåss på alle fronter – og tok opp kampen direkte mot konsollene ved å utvikle den første 32-bits konsollen: Amiga CD32. Samtidig jobbet de også med å utvide og oppgradere selve Amigaen med nytt og kraftigere chipsett og OS. Ut av ermet trillet enda flere modeller: Den lille og søte Amiga 600, storebroren A1200 og i 1994 super-Amigaen 4000T.
Det var for seint.
Forsvar er det beste angrep
For hva skulle publikum egentlig tenke. Hva stod Amiga for? Var det spill og spass – eller superproff videoredigering, musikkmiksing og avansert 3D-rendering. De ville være alt, for alle, og endte opp med å bety ingenting for mange.
Commodore slåss på alle fronter, men uten ressursene som egentlig krevdes. Alle satsningsområdene og utviklingen sugde ressurser som heller burde vært dyttet inn i markedsføring og ensretting av kjerneproduktet. I stedet for å angripe alt og alle, burde man krøpet sammen og beskyttet det området man var best på. De hadde ikke ressursene til å tåle en salgsflopp. Men de kom, og de ble mange. CDTV gikk til helvete, det samme gjaldt CD32, Amiga 500+.
Det er tøft å se på den du elsker sliter. At ingen lenger liker henne. At hun som var den peneste i hele verden, begynner å få hengepupper og en ørliten bart. Forelskelse falmer.
I dag er det 12 år siden jeg kjøpte min første pc. Det var vemodig å pakke ned min A1200, alle boksene med originalspill, alle diskettene med piratkopierte spill, alle bladene – det gjorde kanskje litt vondt. Og jeg skal innrømme at det var utrolig rått å endelig kunne teste de største og feteste titlene. Men gleden var kortvarig – i løpet av ett år var min nye og dyre PC redusert til en haug med dritt. Av den sakterennende sorten.
Siden den gangen har det bare gått nedover med meg og spillbransjen. Man kan liksom ikke glemme den første forelskelsen. Jeg har forsøkt å bli hekta på Morrowind, på World of Warcraft, på Half-Life 2 og Diablo. Men jeg er bortskjemt. Ingenting er bra nok, i lengden. Dere kan drite og dra, Blizzard, Bethesda, Apple, Microsoft og alle dere andre. Hjertet mitt får dere aldri.
Hjemme på Notodden står et par gamle Amigaer i en nedstøvet gammel kjeller. Lurer på om de gamle harddiskene fortsatt vil blinke grønt når jeg slår dem på? Om intromusikken til Monkey Island II fortsatt reiser hårene på ryggen min? Får jeg i gang Deluxe Paint III? Det var en gang jeg var nerd. Men jeg tror fortsatt jeg har det i meg.
Savner deg, Amiga.
