Forventningene kan kun beskrives som skyhøye foran det som har vært omtalt som et av årets to store oppfølgerspill. Fra hånden og hjernen til John Carmack, kanskje en av vår tids største spillmotordesignere, skal vi bli fristet av en spillverden som er både penere og mer avansert enn noe vi har sett tidligere. I løpet av de to siste årene har det stadig vekk kommet små dråper av informasjon om spillmotoren og hva som skal til for å skremme livsskiten ut av oss. Velkommen til Mars, hvor vi befinner oss midt i det tjueandre århundre.
Marinesoldat i marinegrønt
Vår gode, gamle marinesoldat har blitt overflyttet til et forskningssenter lokalisert på overflaten av Mars. Her blir du først introdusert til miljøet og personene som arbeider rundt deg, hvor du får møte de første tekniske duppedittene som gjør livet på Mars levbart, og får tatt jomfrustegene i et tilnærmet fullstendig dynamisk lyssatt miljø. Til alle erfarne spilleres store overraskelse viser det seg imidlertid at ikke alt er som det skal være ved denne utposten på den røde planeten, og at akkurat vår mann ser ut til å bli helten som nok en gang må redde menneskeheten fra den sikre død og begravelse.
La oss få det ut av verden med en eneste gang: Doom 3 ser utrolig pent og detaljert ut. Det er en orgasme i effektiv lys- og lydbruk, der hvert minste detalj bygger opp under inntrykket av å være på et av de mest forlatte stedene i hele universet. Helt alene mot en fremmed og ukjent kraft, hvis eneste mål ser ut til å være å fjerne alle spor etter vårt liv og virke på våre to planeter. Miljøet er utilgivelig, mørkt og støvete. Lysglimt flakker over en naken vegg, pulsen slår stadig raskere og brått tror du at du skimter skyggen av noe med fire eller seks bein. Du ser tilbake, men skyggen er borte. Lydene av noe som kryper over rent metall er imidlertid ikke til å ta feil av, med mindre fantasien din har satt seg fast i høygir på nytt. Pulsen slår raskere. En dør går opp. Der og da står du overfor det du tror er verdens ekleste og styggeste skapning. Men ikke vær redd. Det kommer skumlere ting senere.
Valgmulighetenes varige mangel
Oppsummert er det dette som er det sentrale i Doom 3 som spill. Det er til tider hinsides skummelt og enhver spilljournalist som har spilt dette spillet bør ha krav på risikotillegg og godtgjørelse for ekstratimer hos psykolog. Venner og kjente bør kjenne sin besøkstid, slik at de ikke skremmer deg unødvendig ved å banke på døren i et avgjørende øyeblikk. Problemet er bare at det etter mange timers spill begynner å bli forholdsvis forutsigbart å avgjøre hva som skjer. Som allerede nevnt er Doom 3 et mørkt og dystert spill, men det kan fort bli for mye av det dystre. Gangene blir stadig vekk mer og mer monotone og repetisjonsfaktoren føles farlig høy til tider. Heldigvis finnes det unntak, men sammen med en veldig lineær historie med hovedpoeng i å komme seg fra A til B ved å kvitte seg med alle monstrene på veien, kan det fort bli litt lite motiverende å fortsette.
Og fortsette kan du gjerne gjøre en god stund. Spillet har en overraskende god lengde, og fortsetter stadig å skremme vannet ut av havet. Historien tar deg med til steder du kanskje ikke har vært tidligere, uten at jeg skal avsløre akkurat hva og hvor. Ingenting av historien fortelles rett ut, men du danner deg et veldig godt bilde av hva som har skjedd ut fra det de få levende individene du kommer over forteller deg, av materiell du ser på informasjonsskjermer og av notater og e-post du kommer over fra individer som allerede har blitt avskrevet og sendt til opphugging. Vår helt bærer nemlig med seg en håndholdt datamaskin hele veien, som han kan tolke video- og informasjonsdisker med. Via lydloggene og e-postene til de enkelte ansatte, folder historien seg ut etter hvert som tiden går. Her plukker du også opp kombinasjoner til låste oppbevaringsskap og hint til hvor ting befinner seg senere i spillet. Uvurderlig informasjon for en som er strandet i et inferno av skumle monstre på Mars.
