Tomme magasiner
Med mindre du spiller på letteste vanskelighetsgrad, er det ikke mye ammunisjon i Doom 3. Særlig ikke i begynnelsen, der man må være veldig gnien på blyet hvis man skal unngå å bruke lykta som primærvåpen. I motsetning til det første Doom-spillet har man heller ikke plass til uendelige mengder kuler og krutt i magasinet, og å finne tid til ladegrep i kampens hete er ikke alltid like lett.
Når det er sagt, er ikke kampene veldig vanskelige, annet enn at det blir tøft når det er mange motstandere. Monstrene virker ikke videre intelligente og oppfører seg nokså forutsigbart - det lille hintet av intelligens virker å være skriptet på forhånd, som å gjemme seg bak noen kasser etc.
Avstumpet Det er derimot ingenting å utsette på de dynamiske lyseffektene. En tredjedel ut i spillet møter du på en vennligsinnet, og dersom du lar ham følge deg videre, går han foran med en lanterne mens du kan gå med våpenet hevet og klar til dyst. Effekten er fantastisk; lyset som treffer vegger og gulv, skygger opp mot taket - kanskje den delen av spillet jeg kommer til å huske best. En annen detalj jeg liker godt, er varmeeffekten fra rakettkasteren - når raketten treffer målet, ser du varmebølgene slik du gjør over asfalt på varme dager om sommeren. Lyden er blant det bedre jeg har hørt til Xbox. Subtil musikk kommer og går, nesten så man ikke legger merke til det, og hjelper godt til med å skape en god stemning. For oss med dolby digital-oppsett i stua, kommer lyden fra alle kanter, og det er lett å høre hvor skudd, ildkuler og andre farligheter kommer fra. I tillegg er det massevis av miljølyder, pusting og pesing, klakking, tramping, gurgling - alt for å holde deg på tå hev der du lusker gjennom de trange korridorene. Et lite minus er våpenlydene, som er litt for slappe etter min mening. Medium varighet I kooperativ modus kan to spillere samarbeide gjennom cirka halvparten av brettene, og ingenting er som å sitte med headsettet og samarbeide med en kompis om å slakte ned alt som rører på seg. Ved å sette på "friendly fire" unngår man å skade hverandre, og protokollen er også implementert slik at man ikke går inn i hverandre slik at en blir hindret. En uting er at spilleren havner på begynnelsen av brettet dersom man blir drept, og det kan ofte ta et par-tre minutter før man har kommet dit man var - ganske lenge for lagkameraten å kjempe alene (det er nemlig langt flere monstre når man spiller sammen). Grafikkmotoren sliter også litt i flerspillermodus. Det er flere monstre og mer skudd og røyk, og det merkes godt på flyten i grafikken. Litt for ofte lugger det kraftig, og det går litt ut over flerspilleropplevelsen. Spillet er også for mørkt til at det blir ordentlig moro å spille deathmatch, og flerspilleropplevelsen har dessverre derfor mer å by på i kvantitet enn i ren kvalitet. Konklusjon
Det overrasket meg at spillet er kortet ned noe i forhold til PC-versjonen. Brettene er både kortere og mindre, og det er ikke unaturlig å anta at dette er fordi Xboxen, med sine 733 MHz og GeForce3-baserte skjermkort, er noe begrenset i forhold til å dra motoren rundt med tredve bilder pr. sekund. Det synes også på grafikken - den er ikke like spektakulær som den er på PC-versjonen, og når sant skal sies, synes jeg vi har sett enda bedre grafikk i andre spill, for eksempel i The Chronicles of Riddick og i Splinter Cell: Chaos Theory. Detaljnivået på monstrene kunne vært enda bedre og teksturene er unødvendig uklare på nært hold.
En erfaren spiller går igjennom spillet på 10-15 timer på medium vanskelighetsgrad, og med det plasserer spillet seg relativt middels på en varighetsskala. Men, mens PC-versjonen kun hadde vanlig "deathmatch" som flerspillermodus, har Xbox-versjonen støtte for Xbox Live og langt flere muligheter. I tillegg til vanlig "deathmatch" er det også mulig å spille med lag, "last man standing" (der hver spiller begynner med x antall liv) og et par andre varianter, men det som først og fremst er velkomment er kooperativ modus.
Doom 3 på Xbox er spennende, og det er akkurat det som er hensikten. Veldig ofte sitter du helt på kanten av godstolen og skvetter høylytt der du går med en ussel lommelykt i stummende mørke på jakt etter mer ammunisjon eller en medisinkoffert for å kunne senke pulsen med noen slag i minuttet. Akkurat der og da er det perfekt, og de første par timene er helt suverene. Dessverre holder det ikke i lengden. Spillet blir fort ensformig; monstre er forutsigbare, det er lite varians i brettene og miljøet, og det som i begynnelsen kom overraskende blir etter hvert bare rutine. Kooperativ flerspillermodus har vært savnet av mange, og gledelig er det derfor at dette er implementert - dessverre er ikke maskinvaren god nok til å holde grafikkflyten oppe i de mest intense kampene, og dette er uten tvil et skår i gleden. Men det er likevel noe med Doom 3, det lille ekstra som man ikke helt klarer å sette fingeren på, men som gjør det til noe spesielt. Jeg har i hvert fall sjelden vært så redd.
