frykt -en (fra lavtysk)
1 uro, engstelse, redsel, jamfør angst / svinge mellom håp og f- / f-en var grunnløs / av f- for represalier / med f- og beven
2 respekt, lydighet ha f- for Gud
Det er ikke mange spill som har mindre behov for en introduksjon enn gode, gamle Doom, som la grunnlaget for mer eller mindre alle førstepersonsskytere de siste ti åra. Den gangen løp vi rundt i et kvasi-3D-miljø (Doom var nemlig 2D, enten du vil eller ikke) og skjøt på todimensjonale monstre som var tegnet for hånd, med 320x200 oppløsning og et enkelt 16-bits lydkort om man var heldig. Likevel var spenningen til å ta og føle på, og spillet var SÅ realistisk at det ble oppslag i avisene om hvor forferdelige dataspillene var i ferd med å bli.
Fryktelig spennende
Det beste med Doom 3 på Xbox, for å kjøre en in medias res-variant, er at det er forferdelig spennende. Selv om jeg nå er ti år eldre enn jeg var den gangen, tør jeg påstå at jeg blir langt mer skremt nå, uten at jeg tror jeg har blitt noe mer pysete med åra. Det er noe guffent over Doom 3 som få andre spill har klart å formidle, og selv om det nok er så som så både med tanke på varighet og variasjon, har John Carmack og de andre gutta langt på vei oppnådd det de har hatt som mål: Å skremme livskiten ut av deg og meg.
Og hovedingrediensen: Lys, eller rettere sagt fraværet av lys. I trange korridorer blant rustne rør, maskiner, metallbokser og likrester må vår helt sno seg frem - vel vitende om at det kan være en fiende rundt hvert eneste hjørne. Man er aldri trygg i Doom 3; selv ikke om man har rensket rommet for gærninger - i det neste øyeblikket kan det komme et dusin edderkopper ut av en sprekk i veggen eller et par demoner som gjør alt de kan for å drepe deg med ildkuler. Ja, til og med det du først antok var et lik, kan plutselig vokne til live og komme mot deg med nittigraders Frankenstein-armer og førtisju-kromosom-lyder.
Heldigvis har du en lommelykt for hånden som gjør det lettere å se, men også denne har en stor ulempe ved seg: Det er nemlig ikke mulig å feste den på våpenet, så hagla, maskingeværet, rakettkasteren og alt det andre leketøyet må ligge i sekken hvis du skal lyse. Du kan riktignok slå med lommelykta, og det fungerer faktisk bra på en enkel zombie, men når det flokker seg med demoner rundt deg, må lommelykta legges i lomma. Mange har kritisert Doom 3 for nettopp dette, men spør du meg ville ikke spillet vært halvparten så spennende om du kunne lyst til en hver tid.
BFG på plass
Med få unntak er våpenarsenalet akkurat som forventet for gamle travere, med både hagle, maskingevær, rakettkaster, BFG (B=Big og G=Gun, så kan du jo gjette F-en selv) og den o-legendariske motorsaga som er mer effektiv enn noen gang. Oppgraderingene kjenner vi også fra før - medisinkofferter og små deler til rustningen sørger for å holde deg "fit for fight", og det er fortsatt mulig å bli både usynlig, udødelig og klin gær'n ved å plukke opp "berzerk"-ikonet. Sistnevnte gjør at du løper fortere og leverer dødelige slag med bare nevene (veldig morsomt i flerspiller). I tillegg blir synsfeltet tåkete og stemmer og skrik høres fra alle kanter.
Det er en historie her også, forresten, men den er strengt tatt ikke så mye å bry seg om. Den følger den vanlige oppskriften med stikkord som "laboratorium", "eksperiment", "feil" og "onde kraft", og det er som vanlig vår venn, oss selv, som må rydde opp for å redde menneskeheten. Historien blir i stor grad fortalt gjennom e-poster og lydklipp, noe som ligger lagret på PDA-er man finner rundt om kring. Den rutinerte spiller klarer raskt å skille mellom viktige og uviktige e-poster - de viktige inneholder tresifrede koder til diverse skap og lagre, som igjen inneholder beskyttelse, medisinkofferter og ammunisjon. Resten er for spesielt interesserte eller de som trenger en pustepause.
