Ut av skapet
Doom 3: Resurrection of Evil har mer ondskap, mer jævelskap og fortsatt nesten like lite landskap. Kartene er heldigvis litt romsligere enn tidligere, men det er fortsatt tusen gode grunner til å få klaustrofobi. Et par åpne områder utendørs forsøker å invitere oss med på tanken om at vi faktisk er på Mars, men jeg skulle gjerne hatt så mye mer. En grå gang er en grå gang, uansett om den ligger mellom utgravningsområder eller mellom forskningslaboratorium. En stående vits om det første spillet gikk på at Doom 3 hadde glimrende grafikk, bare du klarte å se alle de forskjellige svartfargene. Mye av det samme gjelder nok til tider fortsatt, men brettdesignerene har blitt litt flinkere på fargebruk og kombinasjon med utvendinge områder. En lovende tendens som dessverre ikke blir fulgt opp på skikkelig måte, og jeg gleder meg fortsatt stort til det første spillet på Doom 3-motoren med større utendørsområder.
Minisjefene (tre i tallet) som etter hvert gir deg egenskapene til artifakten din er spennende opplevelser, og garanterte høydepunkt på ferden din gjennom kontrollrom og gangtunneler som aldri har sett sollys. Sammen med enkelte av de nye monstrene du stifter bekjentskap med, gir de et litt rikere Doom-univers. Vel og godt, men også her melder spørsmålet om hvorfor de ikke kunne hatt de med i originalspillet. Det blir litt for sparsomt i forhold til hva man gjerne skulle ønske man fikk, og til slutt blir man sittende litt med følelsen av "hva var det med det da?".
Et kongerike for et flagg!
Flerspillermodusen er utvidet fra fire til åtte spillere, og det er nå innebygd støtte for en "Capture the Flag"-modus. Det er flere nye flerspillerkart som er tilpasset akkurat denne modusen, og CTF-spilling har en tendens til å være langt over snittet morsomt. Doom 3 lider en del av det samme som andre spill i denne sjangeren, der det er en viss ubalanse mellom kapasiteten og evnene til de forskjellige våpnene. Det gjør at det er visse våpen som blir favorisert til det uendelige, og ender opp med å bli kvelningspunkter på kartene. "Resurrection of Evil" tilfører ikke noen store nyheter i flaggkapringsverdenen, og min personlige favoritt vil nok fortsatt være Unreal Tournament 2004 for flerspilleraction av denne typen.
Konklusjon
Som en gratis utvidelsespakke hadde dette vært aldeles glimrende. En liten, ekstra bonus til alle Doom 3-tilhengere som fortsatt holder koken i varme vårdager. Noen hos Activision har imidlertid tenkt at dette kan de tjene penger på, og samlet sammen alle de gode idéene til en større pakke. Det er en helt grei pakke de har klart å samle sammen, men vi vil ha mer. Mye mer. Større områder, et bedre spill der svakhetene i spillbarhet fra forrige utgave hadde vært fjernet og enda fetere våpen. Vi vil ha noe skikkelig nytt! Ordentlige forbedringer! Spillet er fortsatt nøyaktig det samme som tidligere, og selv om enkelte sikkert vil si seg uenig med meg i dette, så blir det litt for dårlig. For alle med en sykelig interesse for Doom-universet passer dette glimrende, men de andre av oss med en helt gjennomsnittelig passe interesse blir sittende småskuffet igjen. Flerspillermodusen og våpenutvidelsene redder det heldigvis litt inn, og sørger for at stort sett alle kan finne iallfall noe å glede seg over hvis de likte originalen.
