Bananrabalder
Etter endt bane rangeres innsatsen din i forhold til forventet innsats, og du tildeles en gull-, sølv- eller bronsemedalje. Valøren avgjøres etter antallet bananer, og skal du klare å sette deg selv i respekt, er det selvsagt kun gull som er godt nok. Da bør du nok klare å få på plass de fleste grunnleggende kombinasjonene, og samtidig holde hodet høyt hevet på spillestil underveis. Etter hvert som banene må bite i gresset og du sanker en medaljesamling på lik linje med Bjørn Dæhlie, åpner det seg stadig nye utfordringer for en erfaren trommespiller som deg selv.
Lengden av spillet er dessverre skuffende, og jeg klarte fint å komme meg gjennom alle banene på en kveld. Den største utfordringen er å holde ut lenge nok med såre håndflater fra all trommeklaskinga. Sjefskampene er tradisjonelle og enkle, og det gjelder bare å finne hver enkelt sluttkarakters til tider meget opplagte svakhet. Banedesignet er tradisjonelt og forholdsvis uinteressant, og det er først i det sceneteppet begynner å lure over hodene våre at banedesignerene har gjort det hele mer interessant. Det er ingen grunn til å være så tradisjonell i utvalget sitt som det man har vært her, ettersom man alikevel har kastet alle kjente kontrollsystemer på båten.
Bompibom
Musikken burde spille en viktig rolle i et spill som baserer seg på en trommekontroller, men det er dessverre ikke tilfellet her. Det fungerer, men det er stort sett der det stopper. Man sitter ikke igjen med tanken om at man har vært med på en stor musikalsk opplevelse, og rytmeelementet mangler dessverre en markant posisjon. Det kunne vært bedre, og opplevelsen kunne vært større. Godkjent, men den eneste grunnen til at g-en blir stor her er fordi den er først i setningen.
Spillet har overhodet ingen flerspillerdel, og det er definitivt en svakhet i et spill med et så spesielt kontrollskjema. Den virkelige gleden med Donkey Konga kom for min del først når man spilte spillet med mange andre, og det er et definitivt savn her. Repetive elementer gjør seg også mye bedre når settingen rundt kan endre seg konstant, og det er miljøet som er den virkelige drivfaktoren. Donkey Kongs signatur hadde gjort seg bedre her med en gjennomtenkt og gjennomført flerspillerbit.
Konklusjon
Donkey Kong: Jungle Beat er et morsomt forsøk på å gjøre noe nytt i en sjanger som ofte har hatt tendenser til å sette seg fast i sine egne spor. Baneutformingen blir dessverre ensformig, og man har ikke turt å forsøke seg på litt viltre kombinasjoner og spennende hindringer før det er slutt. Spillet er en gjennomsnittlig opplevelse, men er alt for kort til at det blir dratt fram mange ganger i ettertid. Her bør du definitivt tolke det hele som en ren bonus og ta det med på kjøpet når du kjøper deg flere trommer til Donkey Konga. Flerspillerbiten, rytmefølelsen og den virkelig nye opplevelsen mangler, og det hele blir gammelt litt for fort.
