Enkel humor
Dog's Life er tydelig ment for barn, noe som merkes blant annet på kommentarene. Jake er nemlig ikke bare en flink Daisy-redder, han er også vittig. Prompehumoren står høyt i kurs, og det kan gjerne bli litt for mye av det gode. I begynnelsen er oppgavene veldig enkle og stedene små. Alt øker i størrelse og vanskelighetsgrad utover i spillet, blant annet må du tisse i mer kompliserte mønstre. Noen av oppgavene går også over flere steder. Du må bruke hodet for å komme videre, så det blir sjelden kjedelig. Blir det for ille kan du jo more deg med å hive høner og katter rundt omkring.
Det er umulig å gjøre noe feil i spillet. Du får små ledetråder underveis, og får du ikke med deg dem så kommer du dit du skal uansett. Du får nemlig ikke gjort så mye annet enn akkurat det du skal (bortsett fra høne- og kattekasting), rimelig lineært med andre ord. Lydene er naturlige, og musikken absolutt godkjent. Den verken fenger eller er irriterer, den bare er. Den endrer seg til mer intensiv i konkurransene, og når du har utført noe kommer det en liten fanfare. Utover i historien blir det hardere, mørkere og dystrere, og spillet tar en bisarr men artig vending.
Uten mat og drikke duger helten ikke, så også med Jake. Han fungerer ikke godt når han er sulten, da henger både hode og hale, Jake klager og beina subber tregt i bakken. Det kan også skje hvis han slår seg, men han kan ikke skade seg verre enn som så. Han er udødelig, og lever så lenge du spiller. Prøver du å hoppe ned fra tak er ikke Jake alltid villig, selv om han er en forbausende spretten fyr. Du kan heller ikke skade andre nevneverdig. På de ulike stedene går livet sitt vante gang relativt uavhengig av deg. Bilene kjører de samme rutene om og om igjen i det uendelige, og menneskene gjør og sier det samme. Heldigvis stopper i hvert fall biler og folk når du går ut i veien, så du kan gå trygt hvor du vil. Noe du kan utnytte til å lage trafikkorker, ganske morsomt i grunn. Noe som ikke er fullt så morsomt, er de små grafikkfeilene som gjør at du går gjennom kasser og lignende, men det byr ikke på alvorlige problemer.
Det er mulig Frontier Developments har hentet noen av ideene sine fra Disney og 101 Dalmatinere. Skurkene ligner i hvert fall. Hundekidnapperne er Wade og Dwayne, som egentlig ikke er så slemme. Wade er litt sossete og dessuten allergisk mot hunder mens Dwayne er snill og dum. De jobber for en kjent dame, som bortsett fra det penere ytre minner ganske mye om Cruella De Vil. Grunnen til at hun vil ha hundene er litt grotesk men absolutt fantasifull. På ferden møter du også mange andre personligheter, hver med sine særtrekk.
Blant annet en svært feminin og parykkglad (eller var det gal?) pianist og en farlig hundefanger som drømmer om å lage dataspill. Sistnevnte må du passe deg for, han har en sterk hund som du må løpe fra for å ikke bli fanget. Hver av personene har sin stemme, og de er som stemmer for barn gjerne er, overdrevne og tydelige. Til tider irriterende, men også litt morsomme, og det fungerer svært godt. Jakes stemme er heldigvis ikke så overdreven, og det er denne du hører mest av. Spillet har ingen mulighet for multiplayer, men det savnes heller ikke. Alle navn, stedsnavn og skilt er på engelsk, uten at det gjør noe. Det er dessuten så lite av det at det knapt merkes.
Konklusjon
Dog's Life er et av de få spillene for barn som kommer med norsk tale. Det er ikke det eneste det kan skilte med, du får i tillegg et morsomt konsept, pen grafikk og god historie. Også humor trekker spillet opp, og de mindre feilene er det få som husker etterpå. Det er gjennomført hundevennlig, og en sikker vinner under årets juletre. Det er utpreget fredelig, så å si uten vold og blod. Alt er beregnet for de mindre, selv om bestefarens kommentarer i søvne er litt vel grove. For de eldre vil nok spillet være i enkleste laget, men absolutt verdt en titt likevel. Dessuten er den overraskende slutten verdt spillet i seg selv.
