Flyspill har alltid fascinert meg. Selv i tidlige tider, da du måtte bruke egen fantasi til å gjette hva som befant seg under skydekket eller legge godviljen til for i det hele tatt å godta at du faktisk satt i et fly. Derfor har jeg vært spent på Tom Clancy’s Hawx, utviklet av de samme folka som sto bak Blazing Angels. Her snakker vi nemlig om skikkelig arkadeflykamp, i samme gate som kritikerroste Ace Combat.
Kjent fornavn
Dette flyspillet har fått limt på forfatternavnet Tom Clancy, noe som blir mer og mer vanlig med titler fra Ubisoft. Historien er deretter. Vi befinner oss i nær fremtid, og du får store penger for å fly for et privat flyvåpen. Plutselig snur flisa seg, og situasjonen din blir snudd på hodet. Uten å avsløre for mye, så er det ikke historien som gjør dette spillet interessant. Den er forutsigbar og full av de sedvanlige klisjeene, det er aldri noe her som virkelig får deg til å sperre opp øynene.
Nei, i kampanjemodusen er det selvsagt de ulike oppdragene som er forlokkende. Her skal du utføre både eskorte, luft-til-bakke og luft-til-luft. Det blir raskt klart at bombing av mål på bakken er relativt uinteressant. Slik krigføring blir rett og slett for enkel og platt med de høyteknologiske våpnene du har til din disposisjon. Gi heller meg og mitt fly en skikkelig luftkrig å bryne oss på, det er i slike situasjoner vi virkelig trives.
Siden du aldri er involvert i å lande eller lette med flyet, noe som for øvrig er noe jeg savner i dette spillet, er det jo i det blå man skal prestere. I typiske kamper kommer det bølger av fiendtlige jagere eller bombefly du skal skyte ned. Avhengig av våpen må du selvsagt låse deg inn på mål, helst fra en ganske grei vinkel, før du fyrer av. Her sier det vel seg selv at det lønner seg å sende av gårde missiler rett bak- eller forfra. Da har fienden minst sjanse til å manøvrere seg unna den sikre død.
I tillegg til å ha en rekke eksplosiver til din disposisjon, har du også muligheten til å spy ut bly med en enorm hastighet. Dette er selvsagt mye vanskeligere enn å fyre av et missil, men det er desto mer tilfredsstillende når du faktisk lykkes. Dessuten får du litt siktehjelp når du ligger der i posisjon, så umulig er det slett ikke. Hvis du selv skulle få en rakett i rumpa må du manøvrere som bare det, gjerne samtidig som du sender ut varmekuler som ”forvirrer” missilet. Du har begrenset med tilgang på dette virkemiddelet, så bruk det varsomt utover i spillet – da blir oppdragene lange og kaotiske.
Ingen genier
Både fiendens og dine kollegers kunstige intelligens spiller selvsagt en viktig rolle i Hawx. Å si at man snakker om genier i dataform er nok en liten overdrivelse. Jeg reagerer spesielt på den allierte kunstige intelligensen. Selv om man gjør jobben passe bra når du gir ordren til dine to vingekompiser, blir de ganske så passive når de må handle litt mer uavhengig av deg. Siden dette gjerne er i kaotiske øyeblikk kan du derfor ikke stole på andre enn deg selv i luften. Fienden er heller ikke den smarteste, uansett vanskelighetsgrad, og jeg synes det kunne vært enda mer utfordrende å skyte dem ned.
Hvis du likevel skulle slite med å treffe et bakkemål, et fiendtlig fly eller slippe unna missiler, har du faktisk et hjelpemiddel ved navn ERS. Dette minner om systemet de fleste moderne fly bruker ved landinger, og lyser opp en rute du bør følge for perfekt resultat. I min bok er dette ikke annet enn juks, og muligheten gjør spillet flere hakk for enkelt. Styr unna fristelsen, da får du en mer givende spillopplevelse.
Det er også mulig å gjøre Hawx en smule vanskeligere, litt mer autentisk. Du kan nemlig skru av diverse hjelpemidler med et kjapt knappetrykk. Da får du en annen synsvinkel og flyet ditt blir mektigere når det gjelder fart og manøvrering. Dessverre funker ikke dette særlig bra. Kameraet lever sitt eget liv der det burde fokusert på fiender, da blir det også svært vanskelig og frustrerende å låse seg på slemmingene. En mellomting mellom normalmodus og denne modusen hadde vært å foretrekke – da hadde spillet vært noe mer balansert.
Selv om vi befinner oss i fremtiden, er det velkjente og eldre flymaskiner som gjelder i Hawx. Her snakker vi blant annet SU 27, F-117 Nighthawk, A-10A Thunderbolt II og Eurofighter. Visuelt er variasjonen slik sett svært godt, men det er skuffende at nesten alle modeller oppfører seg relativt likt i lufta. Du får liksom ikke så mye igjen for å skifte fly før oppdrag, og da blir mylderet av maskiner overflødig. Noen unntak er det, slik som det halsbrekkende og velkjente stoppet til russiske SU 27 midt i lufta, slike detaljer er herlige for de som liker fly.
Opp i nivå
Etter hvert som du klarer oppdrag tjener du også erfaringspoeng, blir forfremmet og låser opp nye maskiner og våpentyper. Lokalt er det 20 nivåer, men disse er nesten poengløse da flyvariasjonen er såpass overfladisk av natur. Da er det bedre å vise hva du kan i flerspillerdelen, der du også kan låse opp litt snadder.
Flerspillerdelen er en hyggelig bonus i Hawx. Her kan du enten samarbeide om å kjempe, eller forsøke å skyte hverandre ned. Førstnevnte er svært givende om man faktisk får til å jobbe sammen. Da kjenner man litt av Top Gun-følelsen, der du har med deg en kollega på vingen det er mulig å kommunisere med på et litt givende nivå. Det å spille mot hverandre er også moro, dog langt mer hektisk. Ville luftkamper der alle flyr for sin egen vinnings skyld er intet annet enn et småvilt kaos.
Hawx er pent, svært pent. Man har tatt utgangspunkt i satelittdata når man har laget de autentiske byene og landskapene, og det er lett å kjenne seg igjen i byer man selv har besøkt. Flyten er stort sett god hele tiden, og både miljøet rundt og flyene ser flotte ut.
Dessuten er våpeneffektene gode, de gir deg krigsfølelsen. Når du kommer tett inn på bakken avsløres imidlertid spillet litt, her snakker vi skikkelig lav oppløsning. Videre føles miljøene litt døde og livløse. Ja, jeg vet vi snakker krig her, men likevel. Litt bevegelse på bakken, utover militære enheter, hadde ikke vært å forakte.
Utvikleren har lykkes godt med lydbildet. Følelsen av å være i lufta gir deg nesten propper i ørene når det kommer til lydeffekter. Alt fra såkalte ”flares”, via missiler og jetmotorer høres autentiske ut. Stemmeskuespillet er helt greit, men som vi har nevnt er ikke historien noe å rope hurra for i utgangspunktet.
Konklusjon
Tom Clancy's Hawx gir deg helt grei underholdning for dine gamerpenger. Hvis du liker å sveve i det blå med dødelig last kan dette gi deg noen gode stunder foran din foretrukne spillmaskin. Vær klar over at spillet har et veldig sterkt arkadepreg, dette er aldri i nærheten av å være en simulator. Likevel er det skuffende å oppleve at de mange flyene stort sett er uten variasjon når det kommer til manøvrering. Da spiller det liksom ikke noen rolle hvilke valg du tar før oppdrag.
Den kunstige intelligensen er heller ikke spesielt skarp, og oppdragene i enspillerdelen blir raskt litt for ensformige og monotone. Da er flerspillerbiten grei å ha, det er ganske så morsomt både å samarbeide og spille mot hverandre i Hawx. Spillet blir imidlertid aldri en klassiker av den grunn, til det er Hawx alt for enkel og endimensjonalt i sin oppbygning.
Anmeldelsen er basert på PC-versjonen, som kommer i salg 19. mars. Versjoner til Xbox 360 og Playstation 3 er allerede i butikk.
