Vilter balansegang mellom lianer av ymse sort er ingenting nytt for jungelens ukronede konge. Denne gang legger ikke utviklerene noe som helst i mellom, og tar konseptet helt ut. Et spill som utelukkende er basert på å svinge seg fra holdepunkt til holdepunkt har blitt resultatet. I DK: King of Swing får du æren av å geleide en apekatt gjennom et utvalg av forskjellige miljø med varierende vanskelighetsgrad.
Cluet er ...
Bakkekontakt skal forbli et tilnærmet fremmedord i de timene du legger bak deg i dette spillet, for her er det definitivt lufttid som er det som gjelder. Ved å bevege seg fra "knott" til "knott" skal du navigere deg forbi alle farer som lurer, alle skumle monstre som sniker seg rundt i de mørke kveldsnetter, og heltemodig samle sammen et kobbel av tapte medaljer. Underveis kommer du til å møte ulike delsjefer, før du etter hvert går for storsjefen selv i tradisjonell stil. Hadde det ikke vært for at et visst snev av tyngdekraft har deklarert sin tilhørighet til spillet, ville ikke dette ha vært mer enn den gamle klassikeren Clu Clu Land på nytt.
Donkey Kong er utstyrt med to armer, en venstre og utrolig nok en høyre. Heldigvis passer dette ganske godt sammen med skulderknappene på en GBA, slik at man har bestemt seg for å bruke de til å kontrollere hver sin arm. Bakdelen er selvsagt at det til tider kan være slitsomt og uvanlig å spille et spill nesten utelukkende ved bruk av skulderknappene. Jeg har en viss mistanke om at apekatter i virkeligheten er grådig flinke til å bruke beina sine aktivt i klatreaktiviteter, noe som tydeligvis har gått oss hus forbi her.
Mitt skip er lastet med
Donkey Kongs hovedoppgave er å snurre rundt i et bedagelig tempo, alt etter hvordan stakkaren klamrer seg fast til et syltynt holdepunkt i virkelighetens mareritt. Hvilken hånd han holder seg fast med, er det du som avgjør ved en av de nevnte skulderknappene. Dersom du holder deg fast med begge hender henger apekatten bare og dingler med beina, men dersom han kun har verdenskontakt med en arm, snurrer han rundt av hjertets egen lyst. I sitt eget, bedaglige tempo. For selv om spillformen til tider klarer å lokke fram litt hastighetsfyllt action og spenning, går det som oftest for sakte til at det virkelig blir morsomt. Underveis på din reise fra start til slutt gjør du en iherdig innsats for å sanke bananer.
Med en kostnad på kun ti bananer fra ditt ervervede bananlager, kan du selv sørge for å restituere en av hjertebeholderene dine. Du har totalt tre beholdere tilgjengelig, og skulle alle sammen gå tomme får du pent starte den inneværende sekvensen på nytt. Den andre muligheten du har for å svi av et par ekstra bananer, er en superape-modus. Her slår gorillaen til med noen riktig så ekstravagante egenskaper, og setter både spillet og sitt eget humør inn i høygir. Det er denne farten spillet burde ha hatt hele tiden, og ikke kun i enkelte spesielle tilfeller. For selv om det er mulig å få ganske så god fart og utføre en del akrobatiske triks til vanlig, ville det hele vært mer spennende i en langt mer hektisk hverdag.
Apekatt uten fallskjerm
Brettene er utformet fantasifullt, og man har virkelig klart å utnytte svingbevegelsen til sitt fulle. Ved å tilpasse rotasjonskreftene dine, kan du operere spaker, heiser, brytere og generelt sett sørge for å komme deg videre fram i verden. Dersom du slipper taket helt, flyr du pent avgårde i den retningen nesa peker. Tyngdekraften innhenter deg imidlertid etter hvert, så ikke regn med å fly hele veien til topps. En noe spesiell tyngdekraft må det sies å være, ettersom apekatten vår ikke ramler fortere jo lenger han detter. Det kan selvsagt være slik at en gorilla har helt ukjente luftmotstandegenskaper, ettersom jeg aldri har hatt muligheten til å slippe en apekatt ut fra et fly. Jeg vet ikke helt om jeg benytter meg av muligheten om den skulle dukke opp heller.
Underveis låser du stadig opp flere områder, både i historiemodus og i flerspillermodusen. Du kan ta med deg opptil fire venner for en skikkelig omgang klatreteknikk, og du kan tørrtrene mot datastyrte motstandere. Det er ikke utrolig underholdene, men du har kanskje et par kort i ermet mot motstandere som ikke har spilt de ulike flerspillerbanene tidligere. I denne spillmodusen fungerer tempoet helt greit, ettersom du sjelden er avhengig av en hel rotasjon rundt holdepunktet ditt før du fortsetter videre på veien. I historiemodusen hender det imidlertid du må dette, og da mister man noe av dynamikken og flyten i spillet. Jeg mistenker at det kan bli mye roping og beskyldninger om avtalt spill i kampenes hete, og bør vel kanskje advare foreldre mot å plassere fire barn i baksetet på syv-seteren med dette spillet. Med mindre dere lydisolerer.
Konklusjon
DK: King of Swing er et morsomt konsept, hvor man har tatt sjansen på å utfordre det tradisjonelle kontrollskjemaet på GBA. Det fungerer sånn tålelig bra, men kan nok fort også påvirkes av hvilken modell du besitter. Grafisk og musikalsk er dette akkurat som forventet, og hører hjemme i tradisjonell figurgrafikk. Med høyere fart, flere brett og enda flere muligheter for flerspiller, kunne dette blitt enda morsommere. Et alternativt kontrollsett som bygger på mer tradisjonell plattformkontroll kunne også gjort ting mer leveverdig, gjerne kombinert med slagfunksjon og villere banedesign. Totalt sett blir det hele litt mye sving og litt lite schwung.
