Da vi for et år siden endelig fikk lekt oss med Divinity: Original Sin hyllet vi det opp i skyene, og skrev at det var som å bli tatt med tilbake til rollespillenes glansdager. Siden den gang har utvikler Larian Studios jobbet hardt med den «forbedrede» versjonen til PlayStation 4 og Xbox One, og resultatet taler for seg selv. Divinity: Original Sin har nemlig aldri vært bedre.
Selv om nyversjonen i stor grad er en overføring til andre plattformer samt inkluderingen av nye funksjoner, har jeg valgt å anmelde Divinity: Original Sin Enhanced Edition som hvilken som helst annen nyutgivelse. Dette gjør jeg for å kunne gi et helhetlig bilde av basisspillet, samt det som er nytt. Ettersom Enhanced Edition kan karakteriseres som konsollversjonen av tittelen (til tross for oppgraderingen PC-eierne også får), er det viktig å se hva som fungerer godt på konsoll, og hva man har ofret for å kunne utforske denne mystiske verdenen fra sofakroken. Klikk her dersom du kun vil lese om nyhetene i Enhanced Edition.
Gjør nesten sjangeren til sin egen
Divinity: Original Sin er så absolutt et rollespill av kvalitet, men hva er egentlig et rollespill? Det de fleste er kjent med fra de siste årene er storspill som Dragon Age, Final Fantasy og The Elder Scrolls. Disse kan alle karakteriseres som rollespill fordi vi tar på oss rollen som egne karakterer, utvikler dem og forsøker å gjøre dem våre egne. Ikke bare adopterer Divinity disse typiske egenskapene, men gjør sjangeren nærmest sin egen ved å la svært mye av både karakterutvikling og historieskriving være helt opp til spilleren.
Vi begynner riktignok med de velkjente rollene som kriger, magiker og bueskytter, men har mulighet helt fra start til å velge litt ulike retninger for hver av disse. Det er først litt senere at disse mulighetene eksploderer. Hver gang du når nye nivåer kan du nemlig låse opp nye ferdigheter, og så lenge du har nok poeng er du fri til å velge hvilken retning du skulle ønske å fordype deg i. Det som i begynnelsen var en nærkampssoldat kan ende opp med å bli en krigstrollmann, og en bueskytter kan ta til å mane frem vennligsinnede skapninger. Ikke bare tilbyr dette en overraskende mengde frihet, men gjør også at måten du skaper strategier og taktikker på utvikler seg i løpet av spillets gang.
Det er ikke bare karakterutviklingen som byr på valgmuligheter. Spillets oppdragsstruktur er utformet slik at det så godt som alltid er forskjellige måter å fullføre dem på. Blir du for eksempel bedt om å kvitte deg med en fiende av person X, men kvier deg for å forstyrre byfreden, kan du heller ta deg en prat med drapsmålet, og sammen forsøke å løse problemet på en annen måte. Igjen er det likevel mer enn valgmulighetene som er forfriskende. For i en periode av spillhistorien der vi ser Assassin's Creed og andre stortitler tilby de samme gamle oppdragene på nytt og på nytt, er det deilig å faktisk bli utfordret.
Divinity: Original Sin tilbyr oppdrag av svært varierende utforming. I tillegg gjør det noe svært få gjør om dagen, nemlig å gjøre noen oppdrag praktisk talt umulige å gjennomføre så straks du har godtatt dem. Dette gjøres ved at side-oppdragene ofte kombineres med hovedoppdragene. Tenk på det som flere hovedveier med holdeplasser langs veiene. Hovedveien representerer de større oppdragene, og mens du tråkker deg gjennom skog og mark på vei mot målet kommer du kanskje over noe du husker å ha pratet om for mange timer siden. Ikke bare gjør dette at motivasjonen for utforskning heves betydelig, men det fører også til at Divinity blir fullt av tråder og gåter hvor hen du tar bena fatt. Det er rollespill det.
Sistnevnte gjør dog også Divinity en del vanskeligere enn mange andre spill i sjangeren. Svært mye er overlatt til deg selv, og det er mye man rett og slett er nødt til å finne ut av på egenhånd. Man lærer nemlig bare det mest grunnleggende i startfasen. Når man først har kommet seg forbi disse hindringene er mestringsfølelsen så absolutt på plass, men det hadde nok ikke skadet å gjøre den hjelpende hånden litt mindre usynlig.
En kompromissløs verden
Jeg skal innrømme at jeg har spilt få rollespill der fugleperspektivet brukes istedenfor første- eller tredjepersonsperspektivene. Det siste må ha vært Runescape for det som nå begynner å bli en god del år siden. Lite visste jeg at jeg savnet denne kameravinkelen. Med høyre spak skifter du sømløst på vinklene, og hvor nære karakterene dine du vil være. Trykker du piltast opp får du i tillegg en taktisk kameravinkel som kan være til hjelp i hektiske slag.
Fugleperspektivet fungerer ikke bare godt, det tilføyer også Diviniy: Original Sin en helt særegen spillopplevelse, spesielt med tanke på konsollene. I tettere områder eller situasjoner der karakteren din befinner seg bak gjenstander slik at den blir «gjemt», er systemet såpass smart at objektene som ellers hadde skjult for karakteren din blir usynlige selv. I tillegg blir det gjort på en så stilig visuell måte at jeg må trekke på smilebåndene. Det fungerer slik at objektenes byggesteiner forsvinner litt etter litt avhengig av hvor mye av karakteren din som ellers ville blitt tildekket. Med andre ord fordufter de ikke bare i løse luften, men på en visuell smakfull måte. Kanskje en liten detalj, men en som alltid er til stede og legger til det lille ekstra.
Foruten om denne effekten er Rivellon (navnet på verdenen) utformet på magisk vis. Skogene er tykke og grønne, strendene hvite og varme, og fjellandskapene ville og utfordrende. Jeg blir i det hele tatt overrasket over hvor mange detaljer som er lagt inn i skapelsen av disse omgivelsene. Si hva du vil om detaljene i Skyrim – Rivellon er både mer variert og penere å følge med på. Jeg nyter å ta meg frem, om ikke bare for å følge med på de flotte lyseffektene, de myke skyggene, de storslagne utsiktene og bekkene som skinner i solen. For ikke å snakke om lydsporet som akkompagnerer det hele.
Divinity: Original Sin tar i bruk et såkalt turbasert kampsystem. Til alles overraskelse betyr dette at aktørene angriper hverandre etter tur, som vil si at du kan bruke så lang tid du vil på å utforme strategier og tenke på hva du skal bruke ditt neste trekk på. Kanskje vil noen tenke på turbaserte kamper som statiske og kjedelige, men om ikke annet beviser Divinity det motsatte. Turen din må brukes med omhu, og både ferdighetene dine og naturen må bli tatt i bruk. Det faktum at naturlige forhold har innspill på kampene gjør hver kamp unik, og fører til at du må tenke noe forskjellig fra kamp til kamp. Det er et visst avhengighetsstempel over det hele, og det er rett og slett vanskelig å gå lei da det føles så godt å lykkes.
Bedre på konsoll?
Til syvende og sist vil svaret komme an på hva du er mest komfortabel med. For min egen del er konsollversjonen en gudegave. Brukergrensesnittet er så enkelt og smertefritt som det kan bli, og komplekse endringer av ferdigheter, formler og gjenstander kan enkelt endres på ved noen knappetrykk. Det føles godt å styre karakterene med venstre spak fra sofaen, og hele opplevelsen gjør at Divinity: Original Sin blir noe enklere å kjenne seg igjen i hvis man bare er vant med konsollspill. Dette er utelukkende en god ting.
Likevel er det punkter hvor ting kan bli trøblete. Det er ikke alltid karakteren din peker i 100% riktig retning, og istedenfor å gå ned en trapp klarer du heller å stjele et bilde av en gris. Noen slike pinlige øyeblikk har nok forekommet på grunn av rastløshet hos undertegnede, men slike retningsfeil skjer ikke like ofte der man har presisjonen til en musepeker. Vi gir og vi tar, det må da værra lov.
Foruten bruken av kontroll fremfor musepeker bringer Divinity: Original Sin Enhanced Edition med seg noen meget kule nye funksjoner. Så godt som hver eneste ikke-spillerstyrt figur eller dialog i spillet er nå blitt gitt stemmer, noe som tilføyer spillet et ekstra lag med kvalitet. Det morsomme er at det for det meste fungerer svært godt, og det er gode nyheter med tanke på hvor mye det er som faktisk blir sagt.
Fokus på flerspillerdelen er også et herlig tillegg. Ikke bare kan du spille med venner over nettet (noe du forøvrig kunne tidligere), men det er nå mulig å dele TV-skjermen og spille sammen fra samme sofa. Hvor ofte skulle du ikke ønske at det fantes rollespill som lot deg gjøre dette? Jeg applauderer Larian Studios for sitt engasjement på dette området, spesielt i en periode der selv skytespillsjangeren ser ut til å vike fra konseptet. Heldigvis er disse nye funksjonene også tilgjengelig for de PC-spillerne som eide Divinity: Original Sin før nyversjonen ble sluppet.
Småslurv
Det er absolutt ikke mye som skal sies negativt om Divinity. Likevel er ikke alt like rosenrødt. Til tross for at brukergrensesnittet fungerer så godt som optimalt, kan det ta litt for lang tid å administrerere alt av inventar man drasser med seg. Tro meg, det blir fort en god del. I tillegg skal dette deles innad i gruppen, for hvis hovedkarakteren din har plukket opp noe, er det i hans sekk gjenstanden ligger – ikke i en gruppesekk eller lignende. Overføringen av gjenstandene går kjapt og enkelt i seg selv da det er en «send til …»- knapp å trykke på, men når man må gjøre dette for hver eneste gjenstand man vil overføre – per figur – blir det litt for omstendig.
Det at Divinity: Original Sin Enhanced Edition nå er fullt av stemmer byr også på visse irritasjonsmomenter. Lyden av byliv, torg og mennesker er for all del mer enn velkommen, men når ikke-spillerkarakterene sier det samme om og om igjen nesten rett etter hverandre kan det bli slitsomt å ha velfungerende ører.
Konklusjon
Rollespillsjangeren er nok den jeg setter aller mest pris på. Det å lede sin egen karakter gjennom tykt og tynt er noe av det beste som finnes i spillverdenen. Dette vet Larian Studios godt. For ikke bare lar Divinity: Original Sin deg forme karakterene din etter din egen smak, men spillet gjør det så til de grader at opplevelsen kan forandre seg totalt fra start til slutt. Ikke gjelder dette bare for hovedkarakteren din heller, men for alle gruppemedlemmene som skulle slutte seg til vennegjengen din. Det blir mye mikro-administrering, og for mange er dette et eneste stort pluss. For det meste ser også jeg meg enig i dette, så lenge man ser bort fra tiden det tar å faktisk administrere alt sammen litt senere i spillet.
Utforskning har sjeldent vært så morsomt som i Rivellon. Å vandre rundt om i verdenen er en fornøyelse i seg selv, og bedre blir det av at det er hemmeligheter og sideoppdrag nærmest overalt. Det spennende kampsystemet holder deg engasjert time etter time, og deiligere blir det av at spillet skifter sømløst fra utforskningsmodus til kampmodus – ingen lastetider imellom, med andre ord. Og om ikke enspillerdelen var nok, er det mulighet for å utforske Rivellon med venner. For en tid vi lever i, dere.
I det hele tatt leverer Divinity: Original Sin Enhanced Edition så til de grader som rollespill at jeg ikke kan gjøre annet enn å anbefale det på det varmeste. Hvis du har lett etter et spill som kan suge deg inn i en mørk, men fargerik fantasiverden der alt kan skje, med en spennende fortelling full av farer så vel som latter, og som i tillegg både ser og høres fortreffelig ut, er det for øyeblikket ikke noe alternativ til Divinity: Original Sin.
