Velskrevet og morsomt
Den største overraskelsen med Divinity: Dragon Commander er kanskje hvor naturlig alle de ulike delene av spillet passer sammen. Når man ser på skjermbilder av sanntidsstrategidelen, oversiktskartet og politikkdelen kan det se ut som man ser på bilder fra tre helt forskjellige spill, men det føles ikke slik.
For de som ikke har erfaring med Larians tidligere utgivelser kan det nok også komme som en overraskelse hvor velskrevet og morsomt spillet er. Dialogene er fulle av gullkorn, og selv om bifigurene på mange måter er karikaturer, virker de troverdige. Dette gjelder også prinsessene du kan gifte deg med, som gradvis endrer personlighet og holdninger avhengig av hvordan du behandler dem. Når den plantespisende alveprinsessen ber deg om lov til å droppe en kjøttmiddag arrangert til hennes ære, vil svaret ditt merkbart påvirke utviklingen hennes videre.
Det er forresten forfriskende at spillet leker seg med vanskelige temaer som homofiles rettigheter, likestilling og forholdet mellom kirke og stat. Det går riktignok ikke i dybden, og det er ikke nødvendigvis slik at alle temaene fungerer like godt i Rivellons fantasiverden. Når det i tillegg raser en ødeleggende krig, virker det noen ganger litt rart å plutselig måtte ta stilling til kontroversielle, sivile temaer. Hvorvidt amming skal være lov på offentlige steder er for eksempel ikke et spørsmål jeg tenker man ville forstyrret Winston Churchill med under andre verdenskrig. Men politikken diskuteres alltid med et satirisk glimt i øyet, og ettersom rådgiverne dine er like gale hele gjengen er spillet ganske balansert.
Det er i stor grad spillets sprø politikk og interaksjoner mellom deg og figurene i din omgangskrets som gjør Dragon Commander til en minneverdig opplevelse. Sanntidskampene er hektiske og morsomme, men raskt glemt. Det Risk-aktige storstrategispillet er vanedannende og underholdende, men det har ikke helt den dybden som trengs for å stå på egne bein. Uten politikken og alt det andre som skjer mellom turene, hadde ikke Dragon Commander klart å holde på oppmerksomheten like lenge.
Mye mer for de som vil
Utenom den historiedrevne kampanjemodusen kan du spille frittstående kampanjer, enten mot datastyrte motstandere eller mot andre mennesker. I de frittstående kampanjene fungerer spillet omtrent slik som i historiekampanjen, men uten selve historien og alt som følger med. Spillerne tar turene sine samtidig, og man kan sette opp tidsfrister for å unngå venting. Man kan også begrense antallet spillerstyrte slag per tur, og sette opp vinnerinnstillingene slik at de individuelle kampene ikke tar så lang tid.
I riktig selskap fungerer flerspillerkampanjene godt, og det er definitivt spennende å møte motstandere som har de samme drageegenskapene som deg. Samtidig må jeg innrømme at hvis jeg først har mulighet til å spille et stort strategispill i flerspiller, er ikke Dragon Commander uten politikk nødvendigvis det spillet jeg velger først.
Om du virkelig elsker sanntidsstrategidelen kan du også kose deg med «skirmish»-kamper, og også her kan du spille både med opp til tre datamotstandere og/eller andre mennesker. Det er en hel bråte kart å spille på, så her slipper du neppe opp for innhold med det første. En stor forskjell på slag i kampanjemodus og «skirmish»-modus er forresten at når du spiller i «skirmish» forsker du frem nye enheter og egenskaper underveis i slagene, slik som i for eksempel Age of Empires. I kampanjemodus gjør du dette i den turbaserte delen.
Dragon Commander vil nok for mange kunne by på et forfriskende alternativ til StarCraft II, men jeg tror ikke det kommer til å bli noen ny farsott. Det er nok liv på nettet til at du bør kunne finne noen å spille med, men heller ikke mer. Heldigvis byr spillet også på LAN-spilling, så man er ikke avhengig av et sterkt onlinemiljø eller en rask internettforbindelse for å ha det moro.
Konklusjon
Divinity: Dragon Commander er et modig og merkelig spill. Larian tør å gå helt egne veier, og mens slikt ikke er så uvanlig hos små utviklere med lave kostnader er det noe annet når et større selskap åpenbart investerer en solid pengesum i et såpass risikabelt prosjekt. Divinity: Dragon Commander er nemlig langt fra et typisk indie-spill. Det er både stort og omfattende, og har lekker grafikk og skuespill i toppklasse. I tillegg er musikken absurd god, men det tar vi jo nesten for gitt når det er Larian som står bak.
Sjangerblandingen fungerer godt, og alle de ulike delene spillet består av er underholdende og solide på hver sin måte. Jeg mistet riktignok litt av interessen for de hektiske sanntidskapene før det hele var over, og jeg tror ikke det Risk-aktige storstrategispillet hadde holdt på oppmerksomheten like lenge om det ikke var for alle de merkelige og svært velskrevne politiske og personlige diskusjonene jeg fikk ta del i mellom slagene. Men summen av alt sammen er et herlig spill som byr på massevis av god underholdning.
Når et spill har så mange ulike elementer som dette øker selvsagt risikoen for at det også inneholder noe du ikke liker. Men om du har sansen for strategi og rollespill, og setter pris på spill som ikke tar seg selv alt for høytidelig, tror jeg du vil finne mye glede i Dragon Commander. Det er et herlig sammensurium av ideer, og ulikt det meste annet på markedet i dag.
Divinity: Dragon Commander kan kjøpes via digital distribusjon. Mer informasjon finner du på spillets nettsted.
