Alt i alt sparker man svært lite rumpe i starten, hurtiglasteknappen ble brukt nesten oftere enn angrepsknappen de første timene. I Divinity 2 kastes man umiddelbart ut i en brutal og hensynsløs verden, der selv det mest skrøpelige skjelett kan bety den sikre død.
Intens taktikk
Dette har også en del å gjøre med kampsystemet, som virkelig står i stil med resten av spillet – på godt og ondt. Sentralt er at det funker dårlig å hamre vilt på angrepsknappen. Nesten alle angrepene du blir utsatt for er mulige å unngå hvis du er kjapp nok. Taktikk er til alle tider sentralt for å overleve.
En spesielt vanskelig kamp mot en gjeng med banditter virket først helt umulig for min ikke helt ferdigutviklede helt. Selv om jeg først kjapt fikk has på magikerne som tilkalte skjeletter, og deretter gikk i strupen på lederen for å svekke moralen til resten av gjengen ble fiendene rett og slett for mange, og helsedrikkene for få.
Etter ørten forsøk fikk jeg ideen om å bruke en sjarmerings-magi på den eneste helbrederen til fienden, slik at han helbredet meg i stedet for sine egentlige allierte. Ved hjelp av denne taktikken klarte jeg kampen med glans, og uten å bruke en eneste helsedrikk.
Vanskelighetsgraden er med andre ord håndterbar så lenge man tar i bruk de riktige triksene. For eksempel kan man sy sammen sin egen Frankenstein så fort man sporer opp den rette personen, såfremt man har nok løse kroppsdeler.
Denne forferdelig stygge kjæledeggen kan være ekstremt hjelpsom i kamp, til tider følte jeg at det nærmest var nødvendig å ha et godt utstyrt utyske med seg til enhver tid. Men slikt er ikke lett for oss manual-allergikere å få med seg. Et stykke uti spillet blir likevel spillet betraktelig lettere å forholde seg til. Ikke minst når man endelig får tak i drageformen.
Dragen er det som virkelig skiller Divinity 2 fra andre lignende spill. Når tittelen ”Dragon Knight” endelig oppnås et stykke uti spillet endrer hele dynamikken seg. Nå er det ikke lengre jeg som er den svake og ubetydelige, nå er det fiendene som flykter ved synet av meg! Og det føles godt.
Det er selvsagt betraktelige frynsegoder knyttet til stillingen som Drageherre. Jeg følte meg ganske så mektig når jeg for første gang spradet rundt i min helt egen borg, komplett med både bekvemmeligheter som teleporteringsmaskin og egne tjenere, klare til å samle inn ingredienser og komponenter jeg skulle trenge for å oppgradere våpen og brygge drikker.
Grillings
Og så er det jo selve dragen, da. Det føles rett og slett vidunderlig å seile mellom fjelltopper som om jeg var en gigantisk ørn, med smaragdgrønt vann under meg og vinden som drivstoff under vingene. Den uoppnåelige kisten du så mens du kverket orker, langt oppe på en fjellhylle, er plutselig lett tilgjengelig. Områder som tidligere tok flerfoldige minutter å traversere er nå en lite svipptur borte.
Det områdene i Divinity 2 har til felles er at alle er spekket med nydelige og på mange måter forrædersk idyllisk terreng. Utforskning er ofte en stor del av rollespillopplevelsen, og det blir ti ganger mer spektakulært når man kan utforske hver eneste lille fjellhylle og tretopp fra luften. Plutselig virker det kjedelig å returnere til spill som ikke har drageflyging som spillmekanikk.
Noe som trekker litt ned på kulhetsfaktoren ved bruk av drageformen, men som er ganske nødvendig for balansen i spillet er det faktum at det ikke er mulig å angripe fiender på bakkenivå – i drageform. I lufta er det fugler og andre drager som kjemper for sine territorier, i tillegg til at anti-luftsvåpen forsøker å slukke enhver drages evigbrennende flamme. Områdene kan likevel nytes i fred så fort de nærmeste fiendene er utryddet. En død fiende er en død fiende i Divinity 2: Ego Draconis.
Dessverre preges Divinity 2 av et litt for lite budsjett. Animasjonene er generelt sett tråkige og stive, og spillet er stappende fullt med tekniske problemer. Jeg opplevde mangfoldige krasj til skrivebordet, og svært, svært variabel ytelse. I tillegg er det sjelden hurtiglasteknappen funker som den skal, spillet har en tendens til å hente frem gamle lagringer uten grunn. Oppdragsloggene kan også være svært kryptiske,og gir ikke alltid nok informasjon. Det kan være vanskelig å henge med, rett og slett.
Dette gjelder også til en viss grad for historien. Denne er egentlig svært spennende, med nok av drama og intriger. Likevel kunne utviklerne ha gjort mer ut av det. Vi blir servert bare et par mellomsekvenser av nokså laber kvalitet, og viktige vrier i plottet fikk av og til litt for lite dialog til å fylle ut uklarheter og små sprekker i plottet.
Konklusjon
Divinity 2: Ego Draconis kan egentlig sies å være for svært dedikerte gamere. Spillet er den rake motsetning til nåtidens lettfordøyelige og strømlinjeformede spill, Ego Draconis krever en betraktelig innsats av deg, spilleren. Vi snakker heller ikke om noen trippel A-tittel, produksjonsverdiene vil kanskje skuffe de mest kresne.
En del av tida du bruker på spillet vil være preget av forvirring, og frustrasjon fremfor alt. Men er du noe som helst lik meg vil du likevel kose deg stort. Divinity 2 er nemlig så proppet fullt av stemning og sjarme at man skal være ganske kald og kynisk for å klare å laste spillet for noen av dets feil.
Og så er man en drage. En drage!
