Gameplay
Her er det tydelig at Divine Divinity har plukket opp en og annen idé fra andre spill. Verdenen er enorm, men den er heldigvis spekket med teleportere som aktiveres etter hvert som du kommer til dem (les: Diablo II). Hver rase har hvert sitt teleporter-nettverk, og du må få tak i en scroll fra hver rase før du kan benytte deres teleportere. Et nytt og godt alternativ er to små teleporterings-pyramider du får tidlig i spillet, som du kan plassere hvor du vil. Plasser for eksempel den første i en butikk, og ta den andre med deg. Når du har fylt opp ryggsekken er det bare å slippe ned den ned og teleportere seg tilbake til butikken og selge utstyret. Genialt! Du styrer, angriper, plukker opp og det meste annet med venstre museknapp. Høyre museknapp brukes til å kaste formler, sette feller, eller andre ferdigheter.
En smart funksjon jeg ikke har sett før er at Ctrl + venstre museknapp angriper nærmeste fiende, noe som kan være til stor hjelp når fienden gjemmer seg bak en husvegg eller ikke vil stå stille. Dersom du har spilt Baldur's Gate ble du ganske sikkert forelsket i muligheten til å pause spillet og gi ordre midt i en kamp. Da kan jeg glede deg med at Divine Divinity har lånt denne funksjonen. En annen ting du kan glede deg over er at tilnærmet hele spillverdenen er lastet samtidig, kun en håndfull steder krever lasting, men det er ikke snakk om lange ventetider her heller.
Divine Divinity er relativt ulineært, og antallet oppdrag og muligheter er imponerende. Oppdragene er svært varierte; fredsmegler, oppvaskhjelp og kongelig livvakt er bare noen av stillingene du kan prøve deg i. Faktisk får du fort så mange muligheter at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. At det er lagt vekt på detaljer og valgfrihet er tydelig. Dersom du skulle ha lyst til å bruke en kjele som hjelm, fint, gjør det. Lyst til å slakte grisen til naboen for kjøttets skyld? Du kan gjøre det også.
Eller hva med å kaste alle våpen og gå på villsvinjakt ala Obelix? Jo da, også det lar seg gjøre! Du kan til og med lage dine egne drikker av diverse urter og sopper, blande drikker med hverandre så de får nye effekter, lage gift av sopp eller råtten mat og dyppe våpnene dine i det. Mulighetene er mange. Du kan plukke opp eller flytte på det meste, og kan gjerne bære rundt på store steiner og stoler hvis du ønsker det, men jeg fant fort ut at det muligens var noe bortkastet muskelkraft å slepe det med seg.
Ser det pent ut da?
Jada, dersom du ikke er av den oppfatning at spill uten 3D-støtte ikke har livets rett blir du ikke skuffet. Spillverdenen er detaljert, formlene fargerike og animasjonene myke og fine. Rollefiguren løper svært naturlig, bare litt synd at bevegelsene ser ut til å gå i slow-motion. Vannpytter speiler omgivelsene på en realistisk måte, det er nesten så man går rundt dem for ikke å bli våt på beina. Grafikken blir noe ensformig i kloakk og grotter, man blir ganske enkelt lei av de samme mørke gangene og de samme ubrukelige skjelettene, men ellers er grafikken vellaget og variert. Hvilket utstyr du benytter påvirker utseendet av figuren på naturlig vis, du ser virkelig forskjell når du bytter ut det slitte kortsverdet ditt med et langsverd, eller den loslitte ringbrynja med en rustning. Ikke så sensasjonelt kanskje, men det er forseggjort, og et eksempel på at Larian Studios har fokusert på detaljer i Divine Divinity.
Musikken i Divine Divinity fortjener så absolutt et eget avsnitt. Fra første kontakt med spillet er det tydelig at det ikke er letteste motstandsvei som er valgt på dette punktet. Musikken er komponert av Kirill Pokrovsky, og er av det desidert beste jeg har hørt i et spill. Den er svært gjennomført og viktig for stemningen. Divine Divinity er dermed ikke et spill du bør spille mens du hører på radio. Musikken er heldigvis tilgjengelig for nedlasting som MP3 på spillets offisielle hjemmeside. Det må sies å være et kvalitetstegn når så mye energi blir lagt ned på musikken som det her åpenbart har blitt, og ikke kun er påslengt bakgrunnsstøy som i alt for mange spill.
