Når man leser artikler på Gamer.no er det kanskje lett å glemme at det er over 30 forfattere som kan stå bak. Derfor forsøker vi noen ganger å gjøre noe spesielt. Noen skribenter utvider horistonen sin og prøver seg i sjangre og spill de egentlig ikke liker. Andre ganger skriver vi personlige lister om spill vi gleder oss til.
Men fra tid til annen svarer vi også i felleskap. Som når vi fortalte om våre beste minner fra Nintendo 64. Eller om spillene som gjorde mest inntrykk på oss. Men også musikken i spillene har vi pratet varmt om tidligere.
Denne gangen har vi spurt oss selv: «Hvilken spillverden vil du gjerne sett mer av?» Det er utallige spill som er utgitt gjennom tidene, og veldig mange av disse etablerer en egen verden. Noen ganger en som minner veldig om vår egen, mens vanligvis en som er veldig ulik. Enkelte av disse har kun blitt besøkt én eneste gang, mens andre har blitt til enorme mediafranchiser. Vi i redaksjonen har vidt forskjellige ønsker når det gjelder hvilket spillunivers vi vil besøke igjen:
Joachim Froholt
Tsjernobyl-sonen fra S.T.A.L.K.E.R.-spillene
Det er noe endeløst fascinerende over post-apokalyptiske verdener, spesielt når de gjøres ordentlig. Ingen har klart å gjøre dette bedre enn GSC Game World, som med deres STALKER-spill skapte en styggvakker verden full av interessante steder å besøke, monstre å flykte fra og tvilsomme mennesker å snakke med. I tillegg er den faktisk troverdig på sin måte, noe jeg sliter voldsomt med å si om for eksempel Fallout-spillenes verden der man ikke engang gidder å rydde unna skjelettene til de tidligere beboerne når man flytter inn i et hus.
Spesielt det tredje spillet i serien, Call of Pripyat, fremstår som en bauta innenfor åpen verden-spill – og det er virkelig synd at det også, enn så lenge, er det siste. Det hadde vært utrolig flott å kunne få utforske denne gufne spillverdenen igjen også i fremtiden.
Andreas Klebo-Espe
Når det kommer til bygging og forming av spillverdener er det få utviklere som rager like høyt som From Software. Det japanske studioet, med Hidetaka Miyazaki i spissen, har spesialisert seg på å designe mesterlig intrikate omgivelser, med veinett som setter til og med Oslo sentrum i skyggen. Av From Soft-spillene er det Bloodborne som står mitt hjerte nærmest, og en retur til Yharnams uhyggelige gater ville vært en drøm som går i oppfyllelse.
Miyazakis evne til å skape flotte verdener overgås kun av hans motvilje mot å oppklare de mange mysteriene i spillene hans. I Bloodborne er det opp til hver enkelt spiller å sette sammen og tolke historien slik de ser den, noe som for meg er en del av spenningen. Likevel skulle jeg gjerne hatt litt mer informasjon, for eksempel i form av en tur til spillverdenens fortid. Selv om jeg gjerne skulle hatt flere av Bloodbornes herlige kamper – og aller helst en oppfølger – hadde jeg gladelig tatt til takke med et utforskningseventyr i Gone Home-stil. Å kunne vandre gatelangs og snakke med beboerne i Yharnam rundt den tiden da monstrene inntok byen, ville trolig besvart en haug med spørsmål. Dessverre virker det ikke som From Soft har planlagt flere Bloodborne-eventyr med det første, så inntil videre må jeg fortsette å pønske på de utallige teoriene mine.
Erik-André Vik Mamen
Det er mange spilluniverser jeg gjerne skulle fått en nytt gjensyn med, men felles for dem alle er at jeg allerede kjenner dem ganske godt. Derfor vil jeg heller fremhevet et jeg ikke kjenner spesielt godt.
I FTL: Faster Than Light besøker vi mange planeter og blir kjent med flere ulike raser, men det er ikke veldig mange detaljer og spore. Jeg kan forstå at det er et poeng i et rougelike-spill å overlate mye til spillerenes fantasi. Likevel er det mye jeg vil ha svar på. Hvem er opprørerne? Hva slags informasjon er det spilleren besetter? Hva er bakgrunnen for konflikten?
I tillegg tror jeg at denne verden kunne klart seg fint i andre sjangere. Kanskje en romsimulator lignende Wing Commander? Eller hva med et historiedrevet eventyrspill? For å ikke snakke om et strategispill? Mulighetene er mange, og det er helt klart mye informasjon i de hundrevis av hendelsene som spilleren kan støte på i spillet. Vi har jo forsåvidt allerede fått et teaterstykke, så da er vel alt mulig?
Bjarte Wathne Helgesen
Franske Dontnod sitt overnaturlege tenåringsdrama var ein av dei store favorittane mine i 2015, og måten spelverda var lagt opp på, med små, avgrensa område, fungerte strålande til sitt formål. Men det var liksom så mykje meir der – eller det kunne ha vore det.
Arcadia Bay har noko Twin Peaks-aktig ved seg, utover dei direkte referansane til TV- serien i spelet. Det er noko mystisk og gåtefullt ved den vesle fiskarlandsbyen i Oregon, og det er ein plass det hadde vore utruleg spennande å få sjansen til å utforska meir av. Cruisa rundt i Chloe sin bil i fritimane, spionera på Nathan Prescott på kveldstid, eller berre leita etter fine plassar å fotografera. Moglegheitene er mange – eg ser på deg, Life is Strange 2.
Øyvind S. Sund
Elsweyr (The Elder Scrolls)
Ikke akkurat et overraskende ønske fra en som er glad i The Elder Scrolls, men jeg kan samtidig ikke se for meg en verden jeg vil se mer av i et spill akkurat nå en kattefolkets hjemland i Bethesdas enorme fantasyserie.
Tanken på å løpe rundt i en vill, vakker jungel og treffe på katter, små og store, vennlige og slemme, for ikke å snakke om alle de andre skapningene som visstnok lever i de dypere delene av dette mystiske landet, er rett og slett meget tiltalende. I tillegg er Elsweyr helt klart den delen av Tamriel med den mest unike og interessante bakgrunnshistorien og mytologien.
Et lite besøk i form av den brukerskapte modifikasjonen Moonpath to Elsweyr ga virkelig mersmak, og derfor håper jeg enda mer enn før på et offisielt besøk til Elsweyr snart.
Jonas Magerøy
Horizon Zero Dawn er bare noen måneder gammelt, men jeg vet allerede at verdenen Guerrilla Games har bygget er en jeg ønsker å tilbringe mer tid i. Det ultrastramme kampsystemet har hevet terskelen for kamp i sandkassespill, og det samme kan sies om historiefortellingen. Samtidig har de klart å skape en estetikk, som med blandingen av fotorealisme og godt designede skapninger og mosegrodde stålrammer fra en svunnen tid, gir deg både spenningsfølelse og hakeslepp når du runder neste hjørne.
Den hardbarka heltinnen Aloy og de nyanserte figurene som er strødd ut over verdenskartet gir deg gode grunner til å utforske mystikken i Horizons verden. Måten du avdekker biter av forhistorien samt de forskjellige stammenes religioner og skikker på, fungerer godt som spillmekaniske avbrekk mellom utforsking og kamper. Jeg vil ikke si noe om historien, men om de klarer å servere en like spennende historie i en annen del av det post-postapokalyptiske robotdinosaur-infiserte universet sitt, kommer nederlenderne til å skape spillhistorie, tro du meg.
Petter Lønningen
Jeg elsker middels dårlige spill. Det er ikke slik at jeg skyr gode spill som pesten, men middels dårlige spill kan være befriende i den forstand at man ikke har noen forventninger. Da The Order: 1886 endelig kom, ble møtt med enten slakt eller skuldertrekk av en nær sagt samlet spillpresse, også her på Gamer. En anmeldelse kan være en viktig pekepinn på hvordan en ellers travel spiller kanskje bør disponere tiden sin, men man må også ta to andre ting med i betraktningen: 1) i hvor stor grad anmelders smak stemmer overens med ens egen og 2) om spillet byr på noe du vet at du liker, enten det er spillmekanikk eller tematikk. Og her er saken: jeg elsker varulver, steampunk og artige Petter Smart-skytevåpen. At spillet i tillegg bare var åtte timer lang, var bare positivt.
Alt var kanskje ikke like bra *kremt, snikedelen, host-host* og hver for seg var ikke bestanddelene så unike, men kombinasjon med en konspirasjonsthriller med politiske implikasjoner, vakker arkitektur, flotte barter og en helt særegen stil var det genuint underholdende. Mitt håp er at Ready at Dawn ikke går i åpen verden-fellen, men heller bruker mer tid på å lage gode, fokuserte brett som ikke er så forutsigbare. For dette vil jeg ha mer av. Derfor går det ikke en eneste uke uten at jeg sjekker hva utviklerne holder på med. Bare sånn i tilfelle.
Men så liker jeg også Supernatural, Penny Dreadful og Jules Verne også, da.
Gøran Solbakken
En av de tingene jeg setter mest pris på i spill er universet som blir skapt. Et av de spillunivers jeg har spilt i den senere tid som jeg veldig gjerne skulle ha utforsket mer er fra Remember Me. Dette spillet kom i 2013, og utvikleren er Dontnod. De har i senere tid laget kritikerroste Life is Strange, og holder på med Vampyr, som kommer senere i år.
I Remember Me befinner vi oss i året 2084, og byen handlingen foregår i heter Neo-Paris. Det er store klasseskiller i samfunnet, noe også byen og handlingen i spillet bærer preg av. Jeg synes teknologien rundt minner i spillet er utrolig fascinerende. Den fungerer nesten som en valuta, og man kan modifisere, stjele og misbruke minner. Remember Me var et veldig lineært spill, og jeg skulle veldig gjerne har ruslet rundt i gatene, og utforsket hele Neo-Paris, og gjerne også andre plasser i dette spilluniverset.
Håvard Hofstad Ruud
Jeg trenger mer av Overwatch. Helt siden betatestene åpnet for halvannet år siden har Blizzards nyeste univers vært mitt heroin. Det er en dyp historie bak alle de forskjellige figurene i dette universet, noe jeg ikke har opplevd tidligere fra et skytespill som ikke har noen historiemodus. Det er godt, ondt og en hel del midt i mellom å skimte i figurene, men det er relasjonene dem imellom som virkelig er spennende.
Det er ikke så farlig med nye helter for å være ærlig. Jeg har mer lyst til å høre og se mer om bakgrunnshistorien til de heltene som allerede er i spillet. Det er sluppet en del hist og her, men foreløpig er historiebitene noe fragmentert og puslespillet er ikke helt lett å sette sammen.
Heldigvis er dette et univers jeg vet jeg kommer til å få se mer av. Bare ikke la meg vente så lenge mellom hvert drypp, Blizzard!
Mathias Hynne
Witcher-universet
Vi vet allerede hva CD Project RED kan gjøre med et slikt spill, og selv om Geralt sin historie er ferdig kunne jeg tenkt meg flere spill fra universet. Mange spennende dyr, monstre og mutanter i en svær åpen verden, med ny hovedkarakter hadde vært en våt drøm. Den fantastiske dybden den polske utvikleren viste i sitt tredje og siste Witcher-spill er noe jeg tenker på ofte, og serien har for meg blitt en slags målestokk for hva et RPG-spill skal inneholde.
Jeg ønsker meg en ny karakter, som CDPR finner på selv, slik at vi fortsetter en story med en unik karakter, og en historie som er bygd rundt denne karakteren. Hadde de implementert egenlagde karakterer som i for eksempel Skyrim, hadde spillet mistet mye av dybden der historien er direkte laget for hovedkarakteren.
Audun Rodem
Det er få spillunivers som har mer utappet potensial enn Monkey Island-spillenes skrudde versjon av Karibien. For selv om vi gjennom to tiår har fått se mye av både Ron Gilbert og LucasArts merkverdige piratunivers, føles det ut som om det er en hel uoppdaget verden igjen.
Guybrush Threepwoods mange eventyr har så langt bydd på godt over ti øyer – alle med sitt eget tema, sin egen stemning og sin egen plass i verdenen. Fra første møte med Melee Island i det første spillet, til Blood Island i The Curse of Monkey Island – alle er minneverdige innslag i serien.
Håpet er at vi en dag får se mer av et av spillmediets mest fargerike og tøyelige univers, med alle de merkelige figurene og pirat-pastisjene. Da står jeg først i køen.
Diskuter gjerne hvilket spill som har gjort mest inntrykk på deg i kommentarfeltet. Om du liker denne spalten må dere gjerne komme med forslag til fremtidige spørsmål vi kan besvare.
