På mange måter ble årets E3 den mest spenstige messen på flere år. Ikke så rart, da både Microsoft og Sony legger bredsida til i år for å prøve å selge idéen om nye konsoller til en hel spillverden. Overraskelsene sto i kø, messegulvet yrte av liv som aldri før, og de storslagne pressekonferansene var usedvanlig stappet med nye spill.
At våre tre utsendte har greid å velge seg fem favorittspill fra messen hver, uten at noen av titlene overlapper med hverandre, er derfor ikke så rart. I tillegg til å liste opp sine fem favoritter, forteller Øystein Furevik, Marius Kjørmo og Audun Rodem om de største oppturene og nedturene fra de hektiske dagene i Los Angeles.
Utgis på: PlayStation 3, Xbox 360, Windows Lanseringsdato: Oktober 2013
Om du er berre litt interessert i musikk og instrument er Rocksmith 2014 reine draumegåven sendt frå oven. Borte er forsinkelsesproblema frå det første Rocksmith-spelet, og tilbake står vi med eit spel som presist og utan problem leverer lyd ut i høgttalarane etter kvart som du spelar.
Det er derimot ikkje dette som gjer spelet sinnssjukt fett. Det beste med pakka er ein ny jam-modus der du kan skru saman ditt eige band ved å velje og vrake mellom ei rekke musikarar innan ein drøss av ulike sjangrar. Dei kunstige musikarane vil følje deg og dine rytmar, og skape driv eller ro alt ettersom kva du finn på. Det er nesten litt sprøtt kort godt det fungerer, og om du alltid har hatt lyst til å jamme med eit band, men aldri har fått sjansen, kan dette vere gull.
Fantasia ser ved første augekast ut som eit merkverdig og noko banalt prosjekt, men så snart ein deltek i det sjølv opnar ei heilt magisk verd seg framfor deg. I ei fargerik verd i typisk Disney-stil kan du leike med ting i omgjevnadane, vekkje dei til live, og skape eit musikalsk bilete der du etter kvart får tilgang til låtene som viser deg kvar moroa eigentleg ligg.
Blant låtene spelet vil by på kjem alle i tre ulike versjonar. Bohemian Rhapsody frå Queen kjem til dømes i originalversjon, heavyversjon og ein symfonisk versjon. Medan du spelar vel og vrakar du instrument frå kvar versjon og smeltar dei saman til ein høgst original komposisjon du berre vil høyre ein gong så lenge du lev. Det er litt som å vere dirigent for eit orkester på syretripp, og det er like fett som det høyrest ut.
Høyrt om Panzer Dragoon? Ikkje det? Vel, det er ein god, gammal serie frå Segas storleikstid. I spela rei du på ein drage som meir eller mindre flydde av seg sjølv slik at du skulle fokusere på å skyte alle fiendane i lufta rundt deg. På sett og vis var det skytehelvetespel i 3D.
Crimson Dragon er kanskje ikkje ein del av Panzer Dragoon-serien, men det er laga av dei same folka, og byr praktisk talt på akkurat det same. Her får vi lekre dragar som spyr eld, plasma og rakettar i alle retningar medan dei flyg eit berg og dalbaneløp mellom grotter, vulkanar og massive flygande kvalbeist. Å få det i hende badar deg i ei herleg nostalgisk kjensle, og det er utruleg deileg at det finnest nokon der ute som framleis tør å bruke litt peng på å lage slike spel.
Utgis på: Xbox 360, PlayStation 3 Lanseringsdato: 1. kvartal 2014
Skaparen av Mega Man hoppa for nokre år sidan av Capcom-skuta og har sidan den tid brukt tid på å kritisere den japanske spelindustrien, samt produsere actionspelet Soul Sacrifice. Snart er han tilbake med eit nytt actionspel som handlar om noko så originalt som zombier. I dette spelet tek du styringa over ein aggressiv rabagast som blant anna har lyst til å banke livskiten ut av Ruy Hayabusa.
Ved sidan av den unike visuelle stilen, er det helten sjølv som gjer dette spelet til noko heilt spesielt. Der Ryu frå dei tidlegare Ninja Gaiden er ein presis og kalkulert krigar får vi her eit beist som hiv seg inn i kvart slag med heile kroppen. Det endar raskt opp som ei valdeleg blodorgie der kroppsdelar flyg i alle retningar medan helten sjølv brølar og hoppar rundt som ein krakilsk apekatt. Herleg.
Utgis på: PlayStation 4, PlayStation 3, Windows, Xbox 360 Lanseringsdato: 4. kvartal 2013
I dette spesielle spelet møter vi ein akrobat i ei setting sterkt inspirert av både burlesk og film noir. Bakteppet for spelet er det som tyder på å bli ei moden historie om ei lita jente som kjem frå ein vanskelegstilt familie. I denne verda blir du hennar hjelpar og ven, og må nøste opp i kva som eigentleg foregår.
No høyrest dette kanskje ut som eit eventyrspel, men det blir eigentleg feil. Contrast er eit plattformeventyr som blandar 2D og 3D på ein finurleg måte. Du spring rundt i ei lekker og tredimensjonal verd, men så snart du finn skuggar kan du smelte inn i dei og klatre eller springe langs dei for å kome vidare. Det vesle eg har fått prøvd lovar særs godt, og det blir spanande å sjå korleis det fulle spelet utartar seg.
Eg har lyst til å seie nye kontrollar med vekt på fleirtal sidan både Microsoft og Sony prøvar å innovere på denne fronten, men prisen går til Sony. Grunnen er ikkje at PlayStation 4-kontrollaren nødvendigvis er betre enn Xbox One-kontrollaren, men den er uhyre komfortabel, og eg har frå lanseringa av PlayStation i 1995 hata den ukomfortable gledesdreparen til Sony. Med PlayStation 4 ser dei ut til å rette på det meste som kan klagast på. Komforten er betre, grepet er betre, avtrekkjarane er langt betre, og den nye trykkflata ser ut til å kunne by på litt moro.
Men lat oss ikkje gløyme Xbox One. Denne kontrollaren har godt mogleg dei beste analogstikkene eg har tatt i, og utruleg behagelege avtrekkjarar. Best av alt er derimot dei to nye ristemotorane som ligg under avtrekkjarane og gjev deg overbevisande respons når du skyt eit våpen, køyrer ein bil, eller kva det måtte vere.
Destiny. Sorry altså, men om det er eit spel som har skuffa meg under heile messa så er det Destiny frå Bungie. Eg har stor respekt for Bungie og jobben dei har gjort med Halo-serien og alt før den tid. Med deira varierte assortement i minne var eg difor svært spent på å sjå kva dei eigentleg ville gjere med sitt komande spel. Kva fekk vi? Joda, vi fekk eit nytt Halo. Det er kanskje eit Halo i ei stor verd med ei ny grafisk drakt, men den sterke kjensla eg får frå kvart einaste glimt er likevel Halo. At Peter Dinklage gjev stemma si til 343 Guilty Spark 2.0 gjer ikkje Halo-preget svakare.
Destiny blir sikkert eit fett spel med fantastisk fleirspelar og mange timar moro, eg hadde berre håpa på noko nytt og spenstig frå Bungie, i staden for ei utviding av det dei allereie har bevist at dei kan.
Utgis på: Windows, PlayStation 4, Xbox One Lanseringsdato: 2014
Det føltes i år som om E3 manglet det skikkelig store kanonspillet som jeg kan gå og glede meg til. Det nærmeste jeg kommer en vinner i år var The Witcher 3: Wild Hunt. Monsterdreperen Geralts nye eventyr er satt til en stor, åpen verden, og friheten til å utforske de dynamiske og levende omgivelsene virker svært forlokkende. Jeg har alltid likt den mørke og ubarmhjertige Witcher-verdenen, og det jeg fikk se på E3 tyder på at Geralts personlige reise blir preget av taktiske monsterkamper, mengder av interessante sideoppdrag, og en verden i moralsk forfall. Når også hurtigknappsekvensene er borte kan jeg ikke annet enn å glede meg.
Utgis på: Windows, PlayStation 3, Xbox 360 Lanseringsdato: Ukjent
For meg som elsker TV-serien har South Park- spillet stått høyt på lista lenge, og Stan, Kyle, Cartman, og gjengen leverte til det fulle. Spillet fremstår som en glimrende adaptasjon av serien, og handlingen utspiller seg i kjente omgivelser. Det er som å spille en episode, samtidig som det både hyller og harselerer med ulike rollespillelementer. Best av alt er likevel humoren, og det er ingen tvil om at Trey Parker og Matt Stone har involvert seg tungt i dette prosjektet. Under demonstrasjonen holdt flere journalister, meg selv inkludert, på å falle av stolen i latterkrampe. Se opp for prepubertal humor på sitt aller beste.
Utgis på: Windows, PlayStation 3, Xbox 360, Xbox One Lanseringsdato: 2014
Resident Evil-skaperen Shinji Mikami har ett mål for øye – å skremme vannet av deg. Hans nye skrekkeventyr tar oss med inn i en alternativ verden som blander blodig «body horror» med psykologiske skrekkelementer. Linjene mellom det virkelige og det fiktive viskes ut, og det var mange som hadde ganske høy puls gjennom demonstrasjonen.
Skrekk er en vanskelig sjanger å mestre i dataspill, men The Evil Within ser ut til å ta en del riktige valg. Ofte er ikke det å sloss et alternativ, og det å måtte flykte er som regel mye mer skremmende enn å denge noen i hodet. Den innvendige ondskapen kan trolig få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste.
Utgis på: Windows, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One Lanseringsdato: 2014
Akkurat i det jeg føler at jeg er lei av den crust punk-inspirerte estetikken som eksempelvis Fallout, Borderlands, og Rage benytter seg av, dukker plutselig den originale veikrigeren opp med eget spill. Mad Max har sannsynligvis vært en av de mest innflytelsesrike filmene når det gjelder å definere hvordan samfunnet etter verdens undergang vil se ut, og spillet er i så måte lett gjenkjennelig.
Nøyaktig hva handlingen i spillet går ut på er fortsatt en gåte, men biljakter i åpne ørkenlandskap ser ut til å bli en viktig del av spillet. Oppgradering av våpen og kjøretøy står i fokus, og dersom de klarer å gjøre dette til en svært fri opplevelse kan det bli særdeles artig å bli med gærne Max på kjøretur til neste år.
Den islandske utvikleren CCP har lekt seg med virtuell virkelighet, og utviklet et eget lite spill til Occulus Rift-plattformen. Her setter du deg i cockpiten på et lite romskip, for så å sendes rett ut i intens skytekamp i verdensrommet. Til dette formålet virket VR-brillene særdeles bra, og for alle som noen gang har ønsket å styre en X-wing i Star Wars-universet er denne opplevelsen nå en realitet.
Vi fikk spille flerspiller tre-mot-tre, og selv om det er uvant å skulle orientere seg i verdensrommet var dette det mest underholdende jeg opplevde på E3. Dessverre har ikke CCP noen planer om å publisere EVE VR. Det er ment som et prøveprosjekt, men det viser i hvert fall at VR virkelig kan ha noe for seg i spillsammenheng.
Battlefield 4.
Opptur: Svenske utviklere
Spillbransjen går så det griner i nabolandet vårt, og i år var E3 i stor grad preget av svenske utviklere. DICE var selvsagt i fokus med Battlefield 4, men kanskje vel så gledelig var annonseringene om at de skal jobbe på både Star Wars: Battlefront, og Mirror’s Edge 2.
I tillegg avslørte Ubisoft at Malmø-baserte Massive skal ha ansvaret for Tom Clancy’s The Division, mens Stockholm-studioet Avalanche skal lage Mad Max for Warner Bros. Interactive. Hos Bethesda fikk vi se Wolfenstein: The New Order som utvikles av MachineGames i Uppsala, og når også Mojangs Minecraft ble avslørt til Xbox One var søta brors E3-dominans komplett. Kanskje kan den norske spillbransjen ta lærdom av våre naboer i øst?
Saints Row IV.
Nedtur: Saint’s Row og Wolfenstein
Årets E3 hadde i mine øyne ingen enorme skuffelser. Derimot var det noen av spillene som la lista alt for høyt for seg selv, og dermed skapte forventninger de ikke klarte å innfri. Saint's Row IV hadde en fantastisk åpningsscene hvor vår gjengleder har blitt president, og gjort om det hvite hus til sitt private ungkarsrede. Dette ble så angrepet av romvesener, og jeg fikk utrolig lyst til å spille. Dessverre var det et helt annet spill som stod igjen da denne scenen var over: Det kjente Saint’s Row, med åpen verden og usammenhengende sideoppdrag, som jeg begynner å bli lei av.
Wolfenstein: The New Order gjorde nøyaktig det samme. Vi fikk se en fantastisk åpningssekvens om bord på et tog hvor en lettere sadistisk nazidame prøver å skremme spillets hovedperson, mens en feminin herre tafset på henne under bordet. Scenen var strålende, og det at man tør å gjøre dette i et spill er helt fantastisk. Dessverre endret spillet seg raskt til å være et standard skytespill.
Wolfenstein: The New Order.
Disse spillene kan sikkert være underholdende og spennende, men på grunn av presentasjonen fikk jeg lyst til at de skulle være noe helt annet enn de er. Å innse at mange spill fortsatt er der at man må tvinge seg gjennom store mengder middelmådig spilling for å komme til de interessante historieformidlende delene, var min største nedtur.
Utgis på: Windows, PlayStation 3, Xbox 360, PlayStation 4, Wii U Lanseringsdato: 22. november 2013
For andre år på rad troner Watch Dogs høyt oppe på E3-topplisten min, og ikke uten grunn. Mens kortene begynner å falle mer og mer på plass øker iveren etter å selv få sprade rundt i liksom-Chicago og leke superhacker. Ubisoft har skapt noen av de mest engasjerende og unike åpne verdenene de siste årene, og jeg har ingen grunn til å tro at Watch Dogs blir spillet som snur trenden.
Watch Dogs blir nok det første spillet jeg kjøper meg når Xbox One og PlayStation 4 står under TV-en, mye takket være Ubisofts glimrende visning i år.
Utgis på: PlayStation 4, Xbox One Lanseringsdato: 2014
For fem år siden, lenge før spilljournalistyrket fikk huket tak i meg, sto fattige student-Audun overfor et veivalg. PlayStation 3 eller Xbox 360? Jeg satte opp en liste over hvilke eksklusive titler jeg ville spille og hvilke som kom fremover. Det ble PlayStation 3, og på toppen av listen som sørget for det tronet Final Fantasy Versus XIII.
Fem år etterpå har spillet skiftet ham, plattform og navn, men er fremdeles noe av det jeg ser mest frem til på spillfronten. Tetsuya Nomura kompromissløse japanske ballegrep på actionrollespillsjangeren har fascinert meg lenge nå, og ut i fra traileren som ble vist under Sonys konferanse tar han og gjengen i Square Enix det hele ett skritt lenger.
Utgis på: Xbox One, Xbox 360, Windows Lanseringsdato: 2014
Selv om jeg føler nettskytespillenes rykte som en stagnert sjanger er svært overdrevet, frister det å kalle Titanfall for noe «nytt og spennende». Respawn Entertainment-gjengens første spill etter det dramatiske bruddet med Activision i 2010 så spinnvilt ut da jeg fikk se en kamp bak lukkede dører på messegulvet. Titaner banker gørra ut av hverandre og river piloter ut av førerhusene sine, mens en horde av fiender tevler i storslagne kamper nede på bakken. Dette ser ut som det neste store flerspillerspillet.
Titanfall er kanskje ikke det spillet jeg gleder meg mest til, men er helt klart det spillet jeg tror jeg kommer til å ha det mest gøy med i en god stund.
På en måte er jeg litt skuffet over Super Mario 3D World. Spillet føles ikke like eventyrlystent som Super Mario Galaxy, og er på mange måter «bare» en videreføring av formelen som ble etablert i fjorårets Super Mario 3D Land. Et par runder med noen av brettene på messegulvet stagget likevel grinebiteren i meg. Super Mario 3D World blir utvilsomt et knakende godt plattformspill.
Selv om innovasjon og nye opplevelser ikke er hovedfokuset i det neste Mario-spillet, virker det fremdeles som om Nintendo greier å bevare magien.
Når jeg trasker rundt på messegulvet i en ledig time har jeg et dilemma. Skal jeg prøve å huke tak i en spontanavtale, eller skal jeg prøve et spill som ligger lett tilgjengelig? I år valgte jeg å gjøre sistnevnte, og det var slik jeg snublet over Capybaras geniale Super Time Force. Etter bare 10 minutter med spillet vet jeg allerede at dette tidsreiseeventyret mest sannsynlig blir et av årets mer forunderlige og omdiskuterte indiespill.
Det sideskrollende plattformspillet blander tidsgrenser, spoling av tid og tidskloner i et herlig actionsprell som jeg gleder meg til å utforske nærmere.
Endelig får vi en ny konsollgenerasjon. Ny teknologi presser vanligvis frem nye idéer og konsepter som spillverdenen ikke har sett tidligere. Nå er vi litt tidlig i prosessen til å kunne fastslå hvordan fremtiden blir, men det lille glimtet Sony, Microsoft og utgiverne har gitt oss av neste konsollgenerasjon vitner om at de kommende årene vil by på både mer intrikate og åpne spillopplevelser med uante muligheter. Vi får bare håpe at bransjen ikke går kreativt ad undas på grunn av eskalerende storspillbudsjett, og at risikofylte prosjekter fremdeles kan komme fra andre enn indiebølgen. Personlig gleder jeg meg til å se hva de neste årene bringer.
Wii U.
Nedtur
I år som i fjor er jeg mest skuffet over Nintendo. Joda, jeg gleder meg til å hygge meg med mange av spillene som kommer, men i det store og hele mangler selskapet en driv fremover. Så å si alt er oppfølgere, og de fleste av disse er rene attpåklatter til tidligere idéer. Jeg vil helst ha noe nytt og spennende, ikke mer av den samme nostalgisuppa de har servert i flere år nå.
Vi kommer med sniktitter og intervjuer fra årets E3 fortløpende i ukene fremover. Følg med her på Gamer.no.
