Disse spillene gleder vi oss til i 2012

Lasse Lerviks utvalgte

Diablo III
Utgis: I løpet av året.

Ja, så var denne luringen på lista mi over fjorårets mest etterlengtede spill også. Blizzard sliter ikke med det man visse steder i landet betegner som «makk i ræva», og tar ting fullstendig piano. Det er greit, altså, for siden sist har jeg fått kose meg med den nydelige betaen og ytterligere sementert mine tanker om at dette blir steinbra.

Det spørs om jeg har tid, lyst eller lov til å spille Diablo III like hissig som forgjengeren, men det spiller ingen rolle. Dette er et spill jeg kommer til å kose meg med over mange år, og som nok får jobben med å bekle tommeltvinningstimene som ellers går til ymse sports- eller skytespill når jeg kjeder meg.

Har man ventet i ti år så tåler man noen måneder til.

Dishonored
Utgis: I løpet av året.

Arven etter spill som Thief og Deus Ex har ikke akkurat slått røtter som Thurn und Taxis sin, og markedet for kreative snikespill ser ut til å være begrenset til retrospillere i Tyskland og vestavinden derfra. Franske Arkane Studios gir heldigvis fullstendig blaffen i det, og jobber på det jeg synes er det mest spennende skytespillet siden BioShock.

Den rustne Steampunk-settingen var nok til å fange interessen min, og lovnadene om et spill med få rigide regler og mange alternative løsninger får lysken til å knyte seg. Jeg har allerede vært heldig nok til å se et av spillets mange oppdrag, og om PR-blåserekka ikke har spilt meg fullstendig døv så lover dette riktig så godt.

At baguettbanden har fått med Deus Ex-produsent Harvey Smith og noen av de mest spennende hjernene fra Arx Fatalis og Dark Messiah of Might and Magic gjør meg selvsagt ikke mindre manisk.

BioShock Infinite
Utgis: I løpet av året.

BioShock 2 var temmelig labert, og det skyldes ikke det at det var et dårlig spill så mye som at Rapture egentlig er byen du kun vil besøke én gang. Overgangen til Columbia ser ut til å være en strålende kanal for galskapen til fantastiske Ken Levine, og jeg har aldri blitt så blåst tilbake av en presentasjon som da jeg så denne godbiten på E3 i fjor.

Av det jeg har sett så langt synes jeg dette virker som et uhyre kompetent skytespill med mange flere strenger å spille på en serien ellers, som vel gjør en del ting bedre enn selve skytingen. Jeg gleder meg til å se hvordan de politiske undertonene utfolder seg, for det er lite jeg vil mer for egen og industriens del enn at skytespillsjangeren får oppleve nok et BioShock.

Risen 2: Dark Waters
Utgis: 27. april.

Jeg har knapt noe forhold til Gothic-serien, og blir akkurat like skuffa hver gang jeg prøver å komme inn i den. Risen prøvde jeg aldri, og det er et av de rollespillene som ligger i vinduskarmen og venter på at jeg skal bli helt ferdig med Skyrim og Alpha Protocol og New Vegas og Deus Ex: Human Revolution.

Til tross for det så er det noe merkelig pirrende med oppfølgeren til Risen 2, og jeg tror ikke det skyldes at jeg relaterer noe veldig til pirater sånn i utgangspunktet. Produksjonen ser ut til å være bunnsolid og utysk, og har noe av det særpreget som gjør The Witcher 2: Assassins of Kings så gørrspennende. Jeg kan ikke love at jeg tar opp dette før jeg er ferdig med Risen, men jeg kan garantere at det er et spill jeg kommer til å glede meg til å spille i lange tider.

Pid
Utgis: I løpet av året.

Jeg har så lyst til å nevne Dragon's Dogma, Mass Effect 3, Ninja Gaiden 3, Borderlands 2, Grand Theft Auto V og alt mulig rart på dette punktet, men de er ikke spill jeg venter på som sådan. Jeg føler at jeg har ganske klare forventninger til dem, men de er bonuser mer enn noe. Det svenske indiespillet Pid, derimot, sitrer jeg etter å klype jekslene i.

Den fantasifulle og litt døsige visuelle stilen skal nok ha mye av æren for at jeg er så nysgjerrig på hva i alle dager dette blir fornoe. Noen av dere vet sikkert at jeg ikke er trippende begeistret for plattformspill som Limbo, Shadow Complex og Braid, så dette må jo kunne sies å være et sunnhetstegn til de grader.

Pid ser ut til å blande fysikklek med kreative fiender og et kompakt grensesnitt, Det visuelle uttrykket er riktig så flott, og det drømmeaktige preget er til å bli narkoleptisk av.

Marius Kjørmos utvalgte

Bioshock: Infinite
Utgis: I løpet av året.

Ken Levines oppfølger til det glimrende Bioshock fikk alle spilljournalister til å måpe da det ble vist frem på spillmessene i fjor. Fra det undersjøiske Rapture har vi nå beveget oss opp i skyene til den svevende byen Columbia. Byen er inspirert av tanker og ideer fra USA rundt forrige århundreskifte, og det virker som om utviklerne i Irrational Games har klart å snekre sammen nok en fascinerende og gripende verden. I disse symboltunge omgivelsene har de plassert en absurd historie om en detektiv som må redde ei jente meg mystiske krefter fra en mekanisk fuglemann. Hvordan kan man ikke like dette?

Ikke bare ser spillet utrolig imponerende ut, men det vi har sett av selve spillmekanikken virker like absurd og imponerende. Over hele byen er det et nett av taubaner som spilleren og fiendene kan hekte seg av og på tilsynelatende når en skulle ønske. Det virker vilt kaotisk og det blir mildt sagt spennende å se hvordan dette fungerer i praksis. Tror mange har Biochock: Infinite som en forhåndsfavoritt i 2012, undertegnede inkludert.

Mass Effect 3
Utgis: 6. mars.

Romeposet dundrer videre og nå er det tid for den store finalen. Shephard må forsvare menneskeheten når galaksen står i fare. Kampene finner denne gangen veien til jorda og Bioware kommer til å spille på alle de emosjonelle strengene når fremtiden for milliarder av mennesker og romvesener skal avgjøres. Spillet skal tilby en rekke ulike moduser som jeg har tenkt å ignorere fullstendig til jeg har spilt igjennom spillet ”slik det skal spilles”.

Utviklerne lover massive forbedringer i kampsystemet. Bedre bevegelsesmuligheter for spilleren, flere muligheter for nærkamp, og smartere fiender som nå samarbeider for å knekke deg. Like fult fremstår det så langt som om det er historien og figurene i spillet som vil engasjere meg mest også denne gangen. Jeg har full tro på at spillet kommer til å levere like bra som sine forgjengere, men klarer det å skru intensiteten opp enda et hakk til den store avsutningen?

Dishonored
Utgis: I løpet av året.

Den desidert mest spennende annonseringen i fjor var snikespillet Dishonored. Det er satt til en åpen fantasiverden og blir utviklet av Arkane Studios, under ledelse av blant annet Harvey Smith. Smith har en fortid fra spill som Deus Ex og Thief. Foreløpig er det begrenset hva vi har blitt vist, men spillet byr på en verden som virker svært interessant, og det gir deg muligheten til å styre spillets gang selv.

Joda, vi har hørt det før. Nesten halvparten av alle nye spill påstår at de gir spilleren uendelig frihet til å gjøre akkurat det hun vil. Slik er det jo sjelden, men når det gjelder Dishonored så kan det være verdt å lytte til det utviklerne sier. Med en rekke overmenneskelige krefter, og utallige måter å løse utfordringene på kan dette spillet raskt bli 2012 store suksess både hos kritikere og hos publikum.

Max Payne 3
Utgis: I mars.

Vi husker alle Max Payne. Den bitre noir-politimannen som fikk et spark i ballene av skjebnen hver gang han gikk rundt et hushjørne. Nå har han forlatt sine finske foreldre i Remedy og funnet et nytt hjem hos Rockstar, som har sendt ham til Sao Paolo, Brasil. Vi vet lite om historien, men utviklerne kan forsikre oss at selv om han befinner seg i varmere strøk blir ikke dette noen solskinnshistorie.

Max har blitt eldre, og enda bitrere enn han var før, og det ser ikke ut til at skjebnen er ferdig med ham enda. Selv om de originale spillene hadde en flott estetikk var det likevel spillmekanikken som gjorde spillet til det det var. Vi er lovet mer bullet-time, og også andre typer slow motion-sekvenser. Jeg gleder meg masse til å se Max i aksjon igjen.

XCOM
Utgis: I løpet av året.

Spilljournalister er på ingen måte immune mot nostalgi. De utallige timene jeg tilbrakte i de gamle Xcom-spillene gjør at det automatisk rykker i meg når jeg tenker på at de endelig kommer et nytt spill i serien. Jeg så spillet presentert under flere messer i fjor og selv om spillet havnet i skyggen av Bioshock: Infinite under 2K sine fremvisninger, så har jeg fortsatt troen på at vi kan få noe bra ut av den gamle taktikktunge serien.

Spillet er satt til 1962 og romvesener truer jorden. Nå er spillet en førstepersons taktisk skyter, og selv om det ved første øyekast så ut til å være et midt-på-treet spill i den sjangeren, så har det med seg en del elementer fra gammelt av, som muligheten til å bygge opp ditt eget team og forske på romvesenteknologi. Jeg spår ikke en megahit på salgslistene, men for alle gamle xcom-fans har jeg fortsatt fingrene krysset.

Marius har forøvrig valgt å gi hederlig omtale til Risen 2: Dark Waters, South Park: The Game, Krater, Prey 2 og Witcher 2 til Xbox 360. Så da har vi nevnt det også.

Audun Rodems utvalgte

Mass Effect 3
Utgis: 6. mars.

Fjorårets mest etterlengtede spill fortsetter sin seiersgang på toppen av listen min i år også. Etter å ha vært klar som ett hardkokt egg for å runde av kommandør Shepards romoddysé i fjor høst, rister min indre Sci-Fi-gnom nå av sterke abstinenser. 9. mars kan ikke komme kjapt nok!

Samtidig er den mer fornuftige siden av meg en smule mer skeptisk i år enn i fjor. Med en action-fokusert visning av spillet under E3, og med Dragon Age II friskt i minnet, håper jeg inderlig at BioWare ikke tar for løst på de to viktigste elementene i serien: dialogene og figurene.

Kollega Kjørmos tidlige observasjoner under GamesCom-messen fjor, tyder på at spillets kampsekvenser i det minste holder kvaliteten fra det foregående spillet. Om det stemmer er jeg allerede fornøyd, men håpet er at BioWare også har tatt seg tid til å ta seriens avslutning enda et skritt lengre enn tidligere.

BioShock Infinite
Utgis: I løpet av året.

Etter å ha latt BioShock 2 passere nesten uprøvd, er jeg klar til å hoppe på den dystopiske skybyen, Columbia, for å oppleve Irrational Games neste "hva om alt gikk galt"-scenario. Den flyvende steam-punk-byen virker uhyre spennende, med skinneganger som man kan hekte seg på og bruke som transportnettverk, og svære luftballonger som dominerer utsikten.

Med oss på lasset har vi den jagede og mystiske Elizabeth, noe som forhåpentligvis kommer til å føre til mange interessante samtaler. Det lille jeg har hørt av dialoger i dette spillet har utmerket seg positivt, og den helhetlige fremstillingen av Columbia og byens innbyggere er ulikt alt annet jeg har sett i videospill. Det virker også som om Irrational Games har valgt å tematisere rase, nasjonalisme og propaganda på et nivå vi alt for sjelden ser i spillmediet. Jeg gleder meg til å følge utviklingen av BioShock Infinite videre mot utgivelsen i høst, og håper at spillet innfrir mine skyhøye forventninger.

Fez
Utgis: I løpet av første kvartal.

Jeg har alltid blitt dradd mot spill som utfordrer konvensjoner og som prøver noe litt anderledes i en bransje preget av iterasjon. Det at noe er anderledes er likevel ikke ensbetydende med kvalitet, og derfor er det jeg nærmer meg Fez med optimistisk varsomhet.

I det som i utgangspunktet ligner på ett plattformspill fra nittitallet, er muligheten til å løse problemer ved å veksle fritt mellom flere dimensjoner det som skiller Fez fra røkla. Jeg vet at lignende lek med perspektiver og dimensjoner har blitt gjort før, men håpet mitt er at indieyndlingen vil strekke seg litt lengre for å gjøre denne mekanikken til en viktig del av opplevelsen. Før jeg får fingrene i spillet er det likevel umulig å bedømme om Fez bare surfer avgårde på en bølge av tiltalende estetikk, eller om det faktisk gjemmer seg et godt spill bak det skjønne ytre.

StarCraft II:Heart of the Swarm
Utgis: I løpet av året.

For å være helt ærlig er jeg en middelmådig StarCraft II-spiller. Jeg spilte mye av StarCraft II: Wings of Liberty de første par månedene etter slipp, men innså hurtig at jeg hadde hverken tid eller lyst til å dedikere meg til ét spill, bare for å kunne slå meg på brystet og erklære meg en Terran-kommandør. Så jeg spilte ferdig kampanjedelen og omlag hundre nettkamper, og sa meg ferdig.

Det jeg ikke hadde regnet med var hvor underholdende det skulle være å se StarCraft II bli spilt av proffene. Plutselig ble jeg dradd inn igjen av en e-sportkultur som vokste og vokste, og før jeg viste ordet av det satt jeg våken foran PCen natt til lørdag med en lunken kaffekopp og fulgte finaleoppgjøret i GSL mellom NesTea og BoxeR.

Jeg gleder meg til å spille Zerg-rasens kampanjedel i StarCraft II: Heart of the Swarm, og om jeg klarer å samle en jevngod røverbande til litt vennlig nettspillmoro tar jeg gjerne et par kamper. Mest av alt gleder jeg meg likevel til å se hvordan StarCraft II fortsetter å utvikle seg på et profesjonelt nivå, lenge etter jeg har lagt spillet på hylla.

Grand Theft Auto V
Utgis: Mot slutten av året.

Rockstar Norths sandkassespill fengslet meg faktisk ikke så suverent mye før Red Dead Redemption tok meg på sengen. Joda, jeg fikk presset en god slump kvalitetstimer ut av Grand Theft Auto: Vice City og Grand Theft Auto IV, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at det var noe som manglet. Det var først med villvest-eventyret fra 2010 at kunne jeg traske rundt i timesvis før jeg gikk lei, og gjøre oppdrag etter oppdrag uten å føle at jeg bare jobbet meg videre for å se hva som skjedde videre i historien.

Grand Theft Auto V havner på listen fordi jeg håper og tror at Rockstar North endelig har hamret ned et solid rammeverk og har utviklet en god forståelse for sandkassespill som vil kunne holde meg engasjert i timesvis. Med debut-traileren som setter tonen for et gjensyn med Los Angeles-inspirerte Los Santos, og som viser en variert og levende landskap, har jeg et håp om at dette kan bli seriens beste innslag så langt.