Spill kan være så mangt. For noen er det snakk noe så banalt som å plassere brikker i Tetris eller i Candy Crush Saga. For andre kan det være lynrask action i et skytespill. Et strategispill kan stjele verdifull søvn fordi man bare skal ta «en tur til». Og en fengende historie kan virkelig suge deg inn i en spillverden.
Det er liten tvil, folk er forskjellige. Det gjelder både dere lesere og oss i Gamer.no-redaksjonen. Derfor forsøker vi å være litt personlige og fortelle om våre egne preferanser. Tidligere hva vi fortalt hva vi synes om oppussede versjoner av spill, hva slags spillmusikk som har gjort mest inntrykk på oss, og spillene vi har brukt mest tid på igjennom våre liv. Denne gangen hadde vi lyst til å dele med dere hvilket spill som har gjort aller mest inntrykk på oss.
Andreas Bjørnbekk
Final Fantasy-serien var en gang i tiden synonymt med kvalitet, og nummer 10 i serien er for meg det siste ordentlig fantastiske spillet blant dem – og det som gjorde størst inntrykk. Final Fantasy X hadde alt jeg ønsket meg, og det var spesielt det kunstneriske som virkelig satte spor.
For det er fortellingen og alt rundt den som virkelig gjør at Final Fantasy X skinner. Den er nemlig full av fantastiske høydepunkter og metaforer, så vel som øyevætende øyeblikk og spenningsmomenter. Det som påvirket meg aller mest var imidlertid de relaterbare karakterene, som gjennom utallige dialoger og personlige øyeblikk tilbød en dybde uten like. Fortelling og karaktergalleri hadde likevel ikke vært det samme uten det helt makeløse lydsporet jeg fortsatt lytter til den dag i dag. Sammen skaper dette et univers som skiller seg kraftig ut uavhengig av formidlingsformat. Final Fantasy X er derfor et spill alle med en forkjærlighet for fantastiske fortellinger burde oppleve.
Øyvind S. Sund
Ikke noe annet spill har i større grad gjort meg oppmerksom på hva som er mulig å få til med spill som et fortellerteknisk medium. En tilsynelatende enorm og ugjestmild verden skjuler nemlig så utrolig mange små og store historier. Alle detaljer, alle figurer og alle gjenstander forteller enten en del av en større historie, eller sin helt egne lille historie.
Da jeg først fordypet meg i Dark Souls kom den ene mektige opplevelsen etter den andre – helt uten tegn til regi og svulstige Hollywood-strykere. Historietråden knyttet til ridderen Artorias og hans ulv Sif er noe av det mest hjerteskjærende jeg har opplevd i et spill noen gang.
Det var akkurat Dark Souls et stadig mer kynisk spillhjerte behøvde for å finne tilbake til en kjærlighet og entusiasme for mediet vårt som i en stund hadde ligget i dvale.
Bjarte Wathne Helgesen
The Legend of Zelda: Ocarina of Time
Året er 1998, det er jul. Eg har eigd min dyrebare Nintendo 64-konsoll i om lag eit halvt år. Men nye spel kostar flesk, og eg har eit stramt lommepengebudsjett. Den særs tynne spelsamlinga mi innbefattar, så vidt eg kan hugsa, Super Mario 64, GoldenEye 007 og Nagano 1998. Så: Julaften og Ocarina of Time.
Eg hadde aldri spelt eit Zelda-spel før. Eg hadde høyrd om serien, men eg visste lite om kva eg hadde i vente. Så første juledag gjekk eg inn i Hyrule med ganske blanke ark, og eg kom ikkje ut igjen før ein månad seinare. Dette var noko heilt nytt, det likna ingenting eg hadde vore borti før. Lite kan samanliknast med den magiske augeblinken då eg tok mine første prøvande steg ut på Hyrule Field. Eventyret som fulgte, er utvilsamt ein av mine største, og mest inntrykksrike, spelopplevingar nokosinne.
Erik-André Vik Mamen
Jeg har vært stor fan av eventyrspill i hele mitt liv. Jeg spilte mange av de store klassikerne på 90-tallet, men den norske spillperlen fra Funcom, Den lengste reisen, ble merkelig nok oversett. Omtrent samtidig med at oppfølgeren, Drømmefall, kom ut, fikk jeg omsider satt meg ned og spilt igjennom klassikeren. Selv om spillet da var nesten sju år gammelt lot jeg meg trollbinde.
Ikke bare var det vriene nøtter på høyde med de fleste LucasArts-klassikere. Det var også en fengende historie som blandet dystopisk science fiction med forventingsfull fantasy. Likevel var det nok de norske stemmene som gjorde aller mest inntrykk på meg. En sjanger jeg elsket, kombinert med morsmålet mitt var virkelig innertier. Skuespillet hørtes genuint ut, med norske kjendiser som Synnøve Svabø, Dennis Storhøi, Per Christian Ellefsen og Ingar Helge Gimle.
Petter Lønningen
Warcraft II: Tides of Darkness
Min spillhobby har en enkel tidsregning: før og etter Warcraft II. Warcraft II var ikke akkurat revolusjonerende da det kom, men det perfeksjonerte mye av det som andre før det bare hadde klart sånn halvveis. Foruten kampanjedelen, de (den gang) imponerende filmklippene, den (relativt) intrikate bakgrunnshistorien og muligheten til å lage egne brett var det særlig én ting som skilte seg ut: Flerspillermodusen.
Jeg husker fremdeles hvordan vi linket opp datamaskinene våre på et gutterom og tilbrakte time etter time bøyd over våre respektive skjermer. Noen satt på gulvet. Heldiggrisen den som fikk sitte i sengen. Eieren av rommet ruvet selvfølgelig over oss alle fra skrivepulten. Jeg husker lukten av Urge, Bonbon-snop, bokbind og utslitte pennal. Alt hva vi hadde lært av taktikk hver for oss skulle endelig settes ut i praksis, mens vi stadig flyttet oss rundt i rommet for å hindre at motspillerne kunne se hva slags geniale strategier vi la opp til på våre egne skjermer. Warcraft II hadde alt. Ikke minst en følelse av fellesskap.
Mikkjell Lønning
Det er lett å ta til flosklar når ein skal snakke om kjensler rundt kulturelle opplevingar. Likevel ser eg meg naudsynt til å bruke pompøse uttrykk når eg skal snakke om BioShock Infinite. Kvar gong eg spelar igjennom sit eg med open munn når rulleteksten går over skjermen. Sjølv om spelet har mange svakheiter, er historieformidlinga i BioShock Infinite rett og slett eineståande. Det er få, om nokon andre forteljingar uansett medium, som har grepe meg på det same viset. Den grandiose soga om Booker og Elizabeth har så mange augneblikk der det går kaldt nedover ryggen på ein, at det er vanskeleg å skilje mellom dei beste segmenta.
Nokre få spel blir direkte etsa inn i minnet ditt. BioShock Infinite er eit av dei.
Andreas Klebo-Espe
The Legend of Zelda: Ocarina of Time
Hver gang jeg tenker på spill er det alltid de samme to titlene som umiddelbart spretter frem i hodet: Final Fantasy VII og The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Av de to har Final Fantasy VII knepent stukket av med førsteplassen på min liste over favorittspill gjennom tidene, men spørsmålet om hvilket spill som har gjort mest inntrykk på meg handler ikke bare om å velge det jeg liker best. I stedet mener jeg valget må bli det spillet som i størst grad har formet min egen spillhistorie, og derfor landet jeg til slutt på The Legend of Zelda: Ocarina of Time.
Jeg stiftet mitt første bekjentskap til Link og Zelda en gang på barneskolen, da en venn av meg dro på jordomseiling og jeg fikk passe på Nintendo 64-konsollen hans. I de seks månedene han var borte fullførte jeg Ocarina of Time ved flere anledninger, og etter hver gang var jeg alltid like klar for å vende tilbake til spillets fantastiske verden. På mine reiser gjennom Hyrule begynte jeg virkelig å sette pris på historiene, omgivelsene og musikken man finner i spill, og jeg lærte meg å utvikle strategier for å oppnå målene mine – selv om disse som oftest bare gikk ut på å hamre på B-knappen til enten jeg eller motstanderen døde.
I disse dager er det sjelden jeg får tid til å besøke Kokiri Forest, Death Mountain og Jabu Jabu, men en gang i blant kan jeg sette meg ned etter en lang dag, koble helt av og ta en ridetur på Epona.
Jonas Magerøy
OBS: Denne teksten røper deler av historien i spillet.
Brothers: A Tale of Two Sons ødela meg fullstendig. Den svensk-syriske designeren Josef Fares forteller en tung historie hentet fra hans virkelige liv om tap, og hvordan man kan vokse seg sterkere etter å ha mistet noen man er glad i. Dette budskapet er tydelig fra starten, men det var et spesifikt øyeblikk i siste akt som fikk meg til å gråte meg i søvn.
Etter å ha kontrollert de to brødrene med sin respektive spak og handlingsknapp, føles det som du har mistet noe når eldstebror dør. Lillebror har alltid vært avhengig av storebrors styrke, men må finne veien hjem på egenhånd.
Helt mot slutten må lillebror svømme over en sjø. Han har av historierelaterte grunner sterk vannskrekk, og når du trykker på handlingsknappen hans skjer det ingenting. Han er for redd. Da innså jeg til mitt store sjokk at jeg måtte trykke på handlingsknappen til den døde storebroren. Det ga lillebror motet til å svømme over og komme seg hjem i trygghet.
Jeg kan ikke komme på et bedre eksempel på synergi mellom spillmekanikk og historiefortelling.
Håvard Hofstad Ruud
«Bring us the girl, and wipe away the debt». Setningen er noe av det første man hører når man starter BioShock Infinite. Javel. Så sendes man til den svevende byen Columbia, og herfra gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det er ikke noe problem å følge hverken historie eller logikk i starten, men så møter man Elisabeth. En kvinne med mulighet til å åpne portaler gjennom tid, rom og dimensjoner.
Herfra og ut gjelder det å holde tunga rett i munnen om man ønsker å henge med. Det reises gjennom dimensjoner hvor ulike valg og hendelser har påvirket de forskjellige virkelighetene man opplever, og særlig er avslutningen og forklaringen på det hele målbindende. Bioshock Infinite ga meg omtrent den samme følelsen som jeg hadde første gangen jeg så Inception. Jeg endte opp med å spille spillet både på konsoll og PC, og andre gjennomspilling var like inntrykksfull som den første.
Espen Jansen
Store spillintrykk er ofte knyttet til ung alder, og selv om jeg gjerne skulle (og burde) svart et rungende «Kingdom Hearts!» på dette spørsmålet, var det ett spill som kom det japanske Disney-kalaset i forkjøpet. Allerede året før Kingdom Hearts stjal hjertet mitt, fikk jeg nemlig min aller første spillmaskin, og åtteårige Jansen var storfornøyd med en blank, ny GameBoy Advance i bursdagsgave — det medfølgende Pokémon Silver var jaggu ikke dumt det heller.
I bakgrunnen bugnet det allerede av permer med kortsamlinger og VHS-kassetter med episoder fra TV-serien, men å få være en faktisk del av den eventyrlige Pokémon-verdenen, det var noe helt annet. Musikken, stemningen, de fantastiske monstrene, grafikken, det engasjerende nivåsystemet og historien; alt var perfekt tilrettelagt for en ung spradebasse som hadde fått et kall om å fange noen rare dyr.
Feraligatr, Ampharos, Azumarill, Togetic, Lugia og en ildsprutende, rød Gyarados var blant favorittene den gang, og eventyret jeg la ut på, er et jeg aldri, aldri kommer til å glemme.
Gøran Solbakken
Jeg var ganske tom etter at jeg hadde fullført Gone Home. Debutspillet til Fullbright Games der man trer inn i rollen som eldste datter i en familie, som når hun kommer hjem til finner familiens hus tomt for mennesker. Hele spillet går ut på å utforske det store huset, og historien fortelles gjennom ting man finner rundt omkring i huset, og at man innimellom hører en kvinnestemme som leser fra en dagbok.
Jeg spilte gjennom Gone Home uten pauser, og følelsene jeg opplevde underveis varierte fra frykt og bekymring til glede og lettelse. Det er noe med formidlingen, settingen og stemningen i spillet som virkelig har satt spor hos meg, og Gone Home er alltid et av de spillene jeg nevner når venner eller andre spør hvilke spillopplevelser som står meg nærmest, og som har satt mest inntrykk.
Audun Rodem
The Beginner's Guide er mer et interaktivt essay enn noe annet – en personlig fortelling fra én skaper som er laget for å kunne tolkes på utallige måter.
Og nettopp det er nok nøkkelen til hvorfor spillet festet seg: Hva kan vel gjøre mer inntrykk enn noe som er så åpent, der det du får ut av opplevelsen er det du selv velger å legge i den av tanker, opplevelser og sinnsstemninger?
Å navigere de fragmenterte spillideene er uhyggelig likt det å se inn i egne notater fylt med halvbakte ideer som antageligvis aldri fullbyrdes, mens fortellerstemmen som loser spilleren gjennom prototypene av spill og legger frem sin tolkning av det hele, minner om at nettopp det å finne en dypere mening inn i et kreativt verk ligger vel så mye på leseren som skaperen.
På sine to timer fikk The Beginner's Guide meg til å reflektere over mitt eget liv, yrke, interesser og hobbyer. Ingen spill har gjort et slikt inntrykk før, og ingen spill har greid å gjøre det siden.
Diskuter gjerne hvilket spill som har gjort mest inntrykk på deg i kommentarfeltet. Om du liker denne spalten må dere gjerne komme med forslag til fremtidige spørsmål vi kan besvare.
