Police Quest
Sierra hadde en haug med eventyrspillserier i sin storhetstid, og noen var klart mer interessante enn andre. Det er nesten litt ironisk at den eneste Sierra-serien det fortsatt er en slags form for liv i er den som konsekvent fikk mest negativ omtale på åtti- og nittitallet, nemlig Leisure Suit Larry. I denne artikkelen velger jeg å fokusere på Police Quest (men du skal ikke se bort i fra at Sierra er tilbake i neste del).
Det første Police Quest-spillet kom i 1987, og ble designet av den tidligere politimannen Jim Walls. Etter 15 år i politiet hadde han pensjonert seg etter en alvorlig skyteepisode. Hans rike erfaring dannet grunnlaget for et usedvanlig interessant kriminaleventyr, som tilbød mye realisme og et autentisk bilde av en amerikansk politimanns hverdag. Kvaliteten gikk litt opp og ned i de neste spillene, men den hadde alltid noe spesielt ved seg som spillerne likte. Sent på nittitallet gikk det imidlertid nedenom og hjem – Police Quest ble SWAT, og selv om SWAT-spillene hadde mye positivt ved seg hadde de fint lite med seriens opphav å gjøre.
Jeg er nok ikke den eneste som har gode minner fra å cruise rundt i Lyttons gater med den klassiske amerikanske politibilen min. For meg som spiller er det ikke vanskelig å tenke seg en moderne utgave av spillet, i en åpen og tredimensjonal verden. Men for utgivere som er livredde for risikoer er det kanskje vanskeligere. I alle fall hvis man skal forsøke seg på et realistisk spill med fokus på etterforskning, hvor man ikke må drepe skurker rundt hvert gatehjørne. Men likevel: Det er lov å drømme.
Star Control
Jeg har tidligere snakket om min kjærlighet for Star Control 2 her på Gamer.no. Dette episke romeventyret er virkelig et av de beste spillene jeg noensinne har spilt, og bare tanken på et nytt spill i samme sjanger får meg til å skjelve av håp og forventning. Men hvorfor?
Star Control 2 foregår i en dyster fremtid der menneskeheten og deres tidligere allierte er slaver under Ur-Quan, en rase fæle kryp fra det ytre rom. Du er kaptein på et mektig romskip funnet på en fjern koloni som har unngått fiendens oppmerksomhet. Nå må du reise rundt i universet, samle ressurser og finne gamle (og eventuelt nye) allierte for å kvitte deg med Ur-Quan og deres undersåtter en gang for alle. Star Control 2 har en gigantisk historie full av humor og intelligens, et variert gameplay med elementer fra massevis av sjangere og et univers jeg veldig gjerne skulle stiftet et nytt bekjentskap med.
Det første spillet i serien var mer begrenset og strategi/actionfokusert, men fortsatt en flott spillopplevelse. Star Control 3 ble imidlertid utviklet av en annen utvikler, og ble heller ikke noen spesielt stor suksess. Jeg håper en eventuell Star Control-oppfølger bruker den geniale toeren som grunnlag, og det ideelle hadde selvsagt vært om de opprinnelige skaperne i Toys for Bob, som i dag eies av Activision Blizzard, hadde fått lov til å lage den. Mens vi venter på at Activision Blizzard skal gjøre det eneste riktige kan vi heldigvis gjenoppleve toeren, helt gratis.
The Patrician
Dette er sannsynligvis en serie vanlige gamere har lite erfaring med. Selv har jeg alltid elsket disse tunge handelssimulatorene, og selv om markedet åpenbart har forandret seg siden nittitallet, er jeg overbevist om at det fortsatt er rom for økonomiske strategispill som The Patrician og Capitalism. Vi trenger bare noen som tør satse på dem.
The Patrician foregår i Hansatiden, og setter deg i skoene til eieren av et lite handelsselskap. Ved hjelp av små og store seilskuter må du tjene penger på å kjøpe og selge varer. I motsetning til mange andre handelsspill er profitt bare et middel i The Patrician. Det virkelige målet er politisk makt, som du selvsagt kan kjøpe deg til. Penger er tross alt det politikk handler om. Seriens første spill kom i 1992, og så fikk vi en lang pause før etterfølgeren kom i 2000. Det tredje og til nå siste spillet kom i 2003, og var egentlig bare en utvidelse av Patrician II. De to siste spillene var mer omfattende enn originalen, men fokuset var det samme.
Utgivere som Paradox Interactive og Stardock beviser stadig at det er mulig å tjene gode penger på å tilby spill i nisjesjangere, så lenge man leverer gode produkter og ikke knuser sparegrisen fullstendig for å lage dem. Skaperne av The Patrician måtte nylig erklære seg konkurs, sannsynligvis fordi de brukte alt for mye penger på utviklingen av actionrollespillet Sacred 2. Jeg håper de overlever strabasene, og at de snart går tilbake til røttene sine.
Ultima
Man kan ikke komme unna Ultima-serien i en artikkel som dette. Dette var i lang tid rollespillserien med stor R, og serien alle andre rollespill ble sammenlignet med. Seriens skaper, Richard «Lord British» Garriott, hadde så stor suksess med Ultima at han sent i fjor kunne finansiere en tur til den internasjonale romstasjonen.
Ultima-spillene er rollespill av den gode, gamle sorten. Faktisk var det i stor grad Ultima-spillene som oppfant «den gode, gamle sorten», i alle fall om vi holder penn-og-papir-spill utenfor. Her fikk vi et dypt gameplay i store fantasyverdener, med unike og spennende historier. Spillene var enormt store, og gav det som for mange virket som uendelige muligheter. På slutten av nittitallet ble det imidlertid også slutt for Ultima. Electronic Arts hadde tatt over Origin og virket ikke spesielt interessert i rollespill, mens Richard Garriott ble mer interessert i massive flerspillerrollespill (en sjanger han var med å skape med sitt Ultima Online).
Nå er det imidlertid på høy tid med et gjensyn med Ultima. De to siste spillene i serien (Pagan fra 1994 og Ascension fra 1999) ble delvis ødelagt av at Electronic Arts gav utviklerne for knappe tidsfrister – kanskje dagens mer kvalitetsbevisste EA kan sørge for at det samme ikke skjer igjen. Men med originalutvikler Origin ute av bildet, er det kanskje betimelig å spørre hvem som skal stå for utviklingen av et eventuelt nytt Ultima-spill.
Wing Commander
Jeg var litt usikker på om jeg skulle velge Freespace eller Wing Commander for denne artikkelserien. Begge er storslagne rom-epos med massevis av herlig action og heftige historier. Freespace har kanskje en viss fordel i forhold til spillbarhet, men Wing Commander er nok hakket mer kjent, og er serien Freespace hentet inspirasjon fra i utgangspunktet.
Det første Wing Commander-spillet følger krigen mellom menneskene og en rase kattelignende rombeist kjent som Kilrathi. Krigen har foregått i mange år alt, og menneskene ligger egentlig ikke spesielt godt an. Situasjonen er imidlertid i ferd med å forandre seg – på godt eller vondt. Wing Commander er nok mest kjent for sine filmatiske mellomsekvenser og heftige 3D-grafikk, men en minst like imponerende del av spillet er den dynamiske historien. Som pilot får du nemlig delta i en rekke avgjørende slag, og avhengig av disse slagenes utfall vil menneskeheten enten seire triumferende eller lide et grusomt nederlag.
I tillegg til herlig action i rommet, var det én ting som preget de tidlige Wing Commander-spillene: Stemning. Hvem husker vel ikke baren til Shotglass, de oppløftende samtalene med gamle Paladin og de triste begravelsene hvis noen av vennene dine ble drept. I senere spill ble dette erstattet av litt kitshy Hollywood-opplegg, men formålet var likevel det samme. Det skapte en følelse av å være til stede i konflikten. Du var ikke en navnløs, anonym figur som løste oppdrag, du var en ekte person, i et fellesskap som kjempet en tilsynelatende håpløs kamp.
Spillindustrien trenger et skikkelig rombasert actioneventyr nå. Det siste gode spillet i sjangeren var Freespace 2, og det kom for ti år siden. EA: Sett i gang, gi oss Wing Commander V. Og gjør det ordentlig.
- Les fortsettelsen: Spillserier som bør gjenopplives (del 2)
