The Book of Unwritten Tales
Eventyrspill er en av favorittsjangerne mine, men det er ikke til å stikke under en stol at kvaliteten på moderne eventyrspill generelt er så som så. Spesielt gjelder dette spill som stammer fra det kontinentale Europa – merkelig nok virker det som de jeg og fleste europeiske eventyrspillskaperne har fullstendig ulik oppfatning av hvordan et godt eventyrspill bør være. Gang på gang har jeg blitt skuffet av europeiske eventyrspill med hårreisende ulogiske gåter, fullstendig manglende progresjonsfølelse, historier som er helt på trynet og elendige oversettelser til engelsk.
Heldigvis finnes det unntak, og et slikt unntak er The Book of Unwritten Tales. Dette eventyret er nemlig skikkelig godt, og det faller ikke i noen av de vanlige fallgruvene som europeiske eventyrspill vanligvis kjemper om å havne oppi.
The Book of Unwritten Tales er et fargerikt fantasy-eventyr som foregår i en verden truet av en ond trollmann. Tre usannsynlige helter – en vakker alveprinsesse, en naiv liten gnom og en egoistisk luftskipkaptein – er selvsagt de eneste som kan redde verden. Bakgrunnshistorien er ikke den mest spennende, men alle de morsomme tingene som skjer underveis veier så definitivt opp for dette.
Spillet koser seg nemlig med klisjeer og aldri lar sjansen til å komme med en vittighet gå fra seg. Bifigurene, som ofte er en kilde til ergrelse i eventyrspill, er aldri slitsomme eller masete. I stedet er de genuint morsomme, og flere av dem byr på minneverdige karakterer. Oversettelsen til engelsk, et superviktig element det slurves alt for ofte med, er kompetent, og skuespillet er faktisk glimrende.
Også gåtedesignen fungerer. Utrolig nok er alle gåtene mulige å løse uten «walkthrough» eller parapsykologiske evner, og de oppleves som kule utfordringer og ikke frustrerende hinder lagt i veien for deg. Dessuten belønnes du stadig av historieprogresjon og tilgang på nye områder; her er det ikke slik at belønningen for å løse én gåte bare er en enda vanskeligere gåte like etterpå. Og som om ikke det var nok, er spillet overraskende stort. Hvor mange timer jeg brukte vet jeg ikke helt, men det var sikkert over 20.
Selvsagt er det noen småting som skurrer. Oversettelsen virker som den blir gradvis dårligere i løpet av spillet, og den helt siste delen virker litt som hastverksarbeid. Spillet har heller ingen skikkelig tilfredsstillende slutt, synes jeg. The Book of Unwritten Tales er uansett et av de mest solide og underholdende eventyrspillene jeg har spilt på en stund, og selv om jeg kanskje vil rangere spill som Gray Matter og The Blackwell Deception litt høyere er det et skikkelig lyspunkt for sjangeren.
Den lange forsinkelsen for den engelske utgaven av The Book of Unwritten Tales har dessuten en annen positiv effekt: Utviklerne har alt rukket å jobbe i to år med oppfølgeren, som er like rundt hjørnet.
Du kan kjøpe spillet fra det offisielle nettstedet. Det kan også importeres fra britiske nettbutikker.
QUBE
Det første spillet til forretningsinitiativet Indie Fund, QUBE, har allerede blitt en suksess, noe som lover godt for indieutviklere med gode ideer men manglende budsjetter – og liten lyst til å signere bort alt av rettigheter til større utgivere. Faktisk trengte dette spillet bare fire dager på å dekke hele lånet fra Indie Fund, nok et eksempel på at Steam sannsynligvis er den viktigste kanalen for uavhengige utviklere.
QUBE er et førstepersons hjernetrim/plattformspill hvor målet er å navigere seg gjennom en serie stadig mer utfordrende testmiljøer. Høres det kjent ut? Ja, QUBE minner litt om Portal – det er det ikke til å komme unna. Både konseptet og grafikkstilen vekker minner fra Valves klassiske hjernetrimmer, selv om spillmekanikken som ligger i bunn for QUBE-opplevelsen er en helt annen enn de innovative portalene til Valve.
Her får du nemlig et sett hansker som kan trekke ut og skyve inn deler av vegger, tak og gulv. Men det er kun spesifikke, fargede elementer som kan manipuleres, og de ulike elementene har forskjellige egenskaper. De enkleste er røde plater, som kan trekkes ut opp til tre ganger for å lage plattformer. Etter hvert kompliseres situasjonen av brytere som lar deg snurre rundt på veggene som om rommet du er i skulle være en stor Rubik's Kube og brytere som påvirker tyngdekraften. I tillegg må du noen ganger forholde deg til baller, som må hjelpes gjennom hinderløyper.
Det hele starter veldig lett, men når alle de forskjellige elementene etter hvert kombineres blir spillet ganske så utfordrende. Faktisk er det et par testmiljøer som er litt i overkant vanskelige, ikke minst fordi suksess avhenger litt for mye av timing og raske reflekser. Men stort sett fungerer vanskelighetsgraden godt, og mange av spillets nøtter frembringer den herlige følelsen av å være litt smart når du løser dem. På sitt beste er QUBE svært tilfredsstillende å spille, men det har definitivt også evnen til å frustrere stort.
Dessverre er QUBE litt i korteste laget, og jeg synes heller ikke det er veldig engasjerende. Det byr på solid hjernetrim, men der spill som Portal kombinerer dette med humor og en spennende historie er QUBE helt sterilt. Det er ingen handling her, ingen eksterne motivasjonsfaktorer som frister deg fremover når situasjonene begynner å bli vanskelige og du kanskje føler du har fått nok. Til gjengjeld synes jeg presentasjonen fungerer godt. Det er definitivt imponerende å se nivåene forandre seg dynamisk mens du spiller, og spillet gjør god bruk av sin rene visuelle stil.
Det er liten tvil om at QUBE er et spill jeg vil anbefale deg å prøve, og det skulle ikke forundre meg om det utvides med nytt innhold etter hvert. Men kjøper du dagens versjon bør du være oppmerksom på at det er et spill med kort varighet, og at det heller ikke har særlig mye som frister til gjenspilling.
Du kan kjøpe QUBE via det offisielle nettstedet.
Les også: Fire godbiter på nettet
Les også: Fem nedlastbare indieperler
Les også: Fem herlige nettutgivelser
Les også: Fem nedlastbare perler
