Det kom inn veldig mange gode tekster, og det var vanskelig å plukke ut vinnere. Vi har lagt vekt på tekster som er formulert på en forståelig måte, uten for mange forkortelser og vanskelige begrep, slik at de som ikke spiller mye World of Warcraft også kan ha glede av dem.
Her er noen av de tekstene vi likte aller best:
En skildring, skrevet av Dag Thomas Olsen:
Onyxia
Lukten fra de brente kroppene bredte seg langt utover Theramore.. Mange var de, som hadde prøvd seg på Onyxia - men alle hadde feilet. Blodsmaken dekket munnen, svetten randt nedover kinnet. Dette var dagen vi skulle ta Onyxia, endelig skulle vi befri Azeroth fra hennes ondskap.
40 tapre krigere kunne skimtes utenfor hulen til den svarte dragen. Svovelrøyken lå tykt den dagen, og man kunne føle nervøsiteten i luften. Plutselig lyder et skrik lengst fremme : "Kom igjen gutter, vi har en drage å hamle opp med!" - Et brøl løsnet fra gruppen, mens de stormet inn i hulen.
Der lå hun, sovende i sitt lille rede. Man kunne skimte bevegelser i de gjennomsiktige eggene - de var snart klare for klekking. Det ristet i bakken etter hvert åndedrag hun tok, og en flammene kilte lett ut av neseborene hennes. Noen ble lammet av frykt, mens planene om hvordan man skulle ta henne ble gått igjennom.
"Jeg takler ikke mer, dette blir for mye for meg!" - plutselig faller en person død om. "Veldig morsomt, kom deg på beina og gjør deg klar igjen!". Hunteren reiser seg sakte opp, men møter ingen jubel fra de andre i gruppen. "Hei, det var _litt_ morsomt vel?". Sukket de kom med laget ekkoer igjennom hele hulen - og plutselig åpnet hun øynene.
I et en vill fart begynner hun storme mot oss, nå var tiden inne - vi hadde ingen vei å gå. Grogg tar fatt i sverdet han hadde satt i bakken og bykster mot dragen med skjoldet sitt - en ildkule flerrer metallet og kampen er igang.
Armene mine sitrer med svette, mens jeg går løs med alt jeg har av krefter på dragen. Blodet fosser utover og ropene hennes skaper så mye trykk i luften at små drager klekker fra eggene og kommer mot oss. Jeg ser en jente løper mot meg og dytter meg til siden, mens trylleformlene spruter ut av munnen hennes. Sparklegem lader opp noen magiske formler og tar fort hand om småpdragene som kommer mot oss. Et beroligende slengkyss var alt vi trengte for igjen å slå løs på dragen.
Plutselig snur hun seg mot meg, og stirrer meg i øynene - tydelig ikke imponert over mine ferdigheter. En flom av flammer strømmer mot meg, og slår meg i bakken.
Jeg gisper etter luft, og merker livet ebbe ut av meg. I et tåkete syn ser jeg fra bakken, hvordan fler og fler faller døde om. Cepheus kommer løpende mot meg, og helbreder sårene mine så godt han kan, mens de andre gjør det de kan for å holde henne i sjakk.
Med kun fem i live, måtte noe drastisk skje. Uten å tenke, griper jeg om sverdet og hopper mot Onyxia. Det hele virker som en evighet, idet jeg flyr mot henne, skrikende med blod sprutende ut av munnen. Jeg hogger til alt hva jeg har, og kan kjenne sverdet stryke over nakkebeinet hennes.
Med et fryktelig hyl faller hun død om. Vi jubler, vi hadde klart det. Onyxia er ikke en plage for landet Azeroth lenger.
I Stormwind mottaes vi som konger, og en hærskare av personer står knelende idet vi brøyter oss vei inn til Bolvar Fordragon. Jubelen fyller kveldsnatten og fyrverkeriet er det vakreste som har vært i manns minne.
Dette er en historie vi aldri vil glemme.
Et dikt skrevet av Trym Døviken:
Dagen da dragen falt:
I året 2005
Min sjaman var på vei hjem
Fra Moder Jord lød et kall:
"Onyxia står for fall"
Full av selvsikkerhet og mot
Traff jeg drager i slott,
I grotter og i det åpne blott
Ordrer jeg mottok
Og naturligvis godtok
Så kom endelig dagen
Jeg hakket og hadde vondt i magen
Sør for en fryktelig myr
Til en hule fylt med dyr
I hulen lurket farer
Men jeg leverte mine varer
Etter mange strevsomme uker
Var jeg blitt en sindig bruker
Av sjamanistiske helemetoder
Som reddet mine venners hoder
Reddet både tank og lauget
Da vi slaktet det store drauget
I Orgrimmar ble det fest
Hver ork, troll og udød var gjest
Onyxias hode på pinne
Brant seg inn i sinnet
(som et godt minne)
En skildring, skrevet av Thomas Haugen:
Kanskje litt klisjé, men det jeg fremdeles er mest imponert over når det gjelder World of Warcraft er faktisk alle de vakre stedene, den gjennomførte stilen på grafikken, og den enorme frihetsfølelsen jeg fikk første gang jeg spilte wow. Var en utrolig spesiell følelse å ha "en annen verden" å kunne logge seg inn i når man følte for det.
Så alt i alt må jeg nok si at første gangen jeg spilte wow er min største opplevelse fra spillet. En annen som står ganske høyt er første gang jeg spilte en instance med andre folk, var veldig fett å ha med seg masse andre folk som sloss med deg, og hjelper deg, healer deg osv.
En skildring, skrevet av Bendik S.:
Den største opplevlesen jeg har hatt må være da guilden min tok Vaelastrasz the Corrupt i Blackwing Lair. Dette var med min første raidguild i WoW, og jeg var med på hele oppbyggingen av guilden fra vi tok Lucifron frem til dette . Vi kom oss helt til Vaelstraz fighten, som er en av de mest spennede i spillet spør du meg; Uforutsigbart, høyt tempo og en veldig bra setting. Desverre for oss ble vi sittende fast på dette stadiet i over en måned.
Vi prøvde kveld etter kveld på å ta denne bossen. Vi nærmet oss målet sakte, og var nede på bare noen få % noen ganger, men klarte likvel ikke å få det til å sitte helt. Dette skapte bare en dårlig stemning i guilden egentlig, mange var frustrete...
Så kom kvelden da vi satte alt inn. Vi hadde satt av 4 timer til forsøk på Vaelastrasz. Allerede på første forsøk kjentes det som at vi var nærme målet. Vi kom helt ned til 2% av Hp'en hans. Like bra gikk det ikke på de eneste forsøkene.
Etter 3 timer med var vi alle slitene, men bestemte oss for å gjøre ett siste forsøk. Denne gangen skulle vi klare det. Til å begynne med gikk ikke ting så bra. Healingen vår fungerte ikke helt, og vi mistet en tank tidlig. Men det tok seg opp. Jeg prøvde å ikke legge merke til %, ettersom jeg måtte heale, men jeg så det tikke ned. "...15%...10%.." Så fikk jeg Burning Adrenaline, og var garantert å dø. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde raidet oppe, før jeg så "Release Spirit?" – vinduet. Nå kunne jeg kun se på hva de siste overlevende kunne gjøre. De fortsatte som før, men det var kaotisk. Etter noen skeunder til stod Vaelstraz på 1%. Det føltes som en evighet, men til slutt gikk han ned.
Det var den obligatoriske firstkill-skrikinga på Ventrilo, og bedre steming enn noen gang. Derfor ble dette mitt beste World of Warcraft fordi det var et skikkelig kick å endelig klare noe jeg/vi hadde arbeidet så lenge for.
En rørende henvendelse fra Kenneth Kongestad:
Jeg spiller ikke wow selv, men skriver denne mail på vegne av en vennine som for noen år siden brakk nakken i en stupe ulykke, Hun ble nettop 20 år og er pleie trengene for resten av livet, En av de få gledene hun har igjen her i livet er å spille World of Warcraft, Å kunne gi henne en beta nøkkel til det nye expansion pakken ville vært utrolig kjekt og ville vært et ett lyspunkt i en allerede grå å trist værdag, så jeg håper så inderlig at hun kunne gitt henne en av deres beta nøkler.
En historie om Asbjørn Ulsberg som møter sin kjæreste:
Min største WoW-opplevelse var, sett i ettertid, da jeg møtte min nåværende kjæreste og forhåpentligvis fremtidige kone.
Det skjedde i den lille Goblin-byen Ratchet i Barrens rundt april 2005, da jeg var på vei med båt til Booty Bay for å levere en quest. Da båten la til kai i Ratchet kom ei lita trolljente ved navn "Tuskeluske" sjanglende i land, godt beruset etter å ha drukket betydelige mengder alkohol i Booty Bay.
Jeg hadde sett trolljenta før og hadde reagert på navnet hennes, da jeg syntes det hørtes mitenkelig norsk ut. Så jeg sa "Hey, kult navn! Norsk?" og fikk "Hehe, ja!" til svar. Deretter gikk båten og jeg vinket farvel til Tuskeluske. Så gikk tiden og jeg møtte av og til på denne Tuskeluske, men uten å utveksle så mange ord da jeg egentlig ikke var så veldig interessert i kontakt. For det første var hun mye lavere level enn meg, for det andre hadde jeg nok venner i spillet og for det tredje så var hun helt sikkert bare en tolv år gammel gutt. De fleste jente-karakterer i spillet spilles tross alt av gutter.
Så skulle vennegjengen møtes i bursdagsfest og praten gikk stort sett i WoW, og lite annet. Få var ekskludert fra samtalene, da stort sett alle spilte spillet. Så vi snakket om questing, om klasser, raser, PvP, PvE og ikke minst om opplevelser vi hadde hatt i spillet. Og underveis i samtalene kom plutselig navnet "Tuskeluske" opp. Det viste seg at flere av mine venner, som var lavere level enn meg, hadde tilbrakt mye tid sammen med denne Tuskeluske. Og en enda mer interessant detalj om Tuskeluske kom frem: Hun var jente!
Jeg ble straks mye mer interessert i denne trolljenta, og så fort jeg kom hjem fra festen la jeg henne til på vennelista i spillet og skrev "Hey, står til?" så snart hun kom online. Hun ble litt perpleks over denne plutselige interessen jeg viste henne, men var hyggelig, svarte meg tilbake og det tok ikke lang tid før vi begynte å gjøre quests sammen. Som en level 50 Orc Warrior og hun som level 30 Troll Rogue var jeg nærmest som superhelt å regne, da jeg kunne pløye gjennom det meste vi kom over av fiender; både spillere og såkalte "NPC's".
Jeg likte superheltrollen og selskapet til denne litt smårare, men veldig hyggelige trolljenta, så jeg tenkte at litt uskyldig flørting ikke kunne skade. Så vi spilte og flørtet i flere uker, til en dag da jeg fikk vite at hun skulle på sommerferie til Oslo. Vi avtalte å møtes og traff hverandre "In Real Life" omtrent to måneder etter at vi møttes i spillet. Etter bare noen få dager var vi kjærester.
Nå har det gått snart ett og et halvt år og vi bor nå sammen og det er vel ikke lenge før vi er mann og kone, med barn, hus, bil, båt og det hele. Utrolig, men sant.
Marte Haugen forteller om sin sterkeste opplevelse:
I januar i år mistet vi en av våre guildkamerater, han ble bare 19 år gammel. Han hadde vært syk lenge og vært borte i lange perioder på grunn av sykdom og sykehusinlleggelser. Men allikevel hadde han alltid humøret oppe når han var online og hjalp oss andre i gruppen når enn vi trengte det. Han var en av de flinkeste krigerene og tankerene jeg har sett i spillet så langt.
Noen dager etter begravelsen arrangerte en kamerat av han en minnestund online i WOW. Da han hadde mange venner i hele europa som ikke kunne reise utenlands til begravelsen var dette en flott mulighet for oss alle å ta farvel med en god venn. Vi møttes alle i Crossroads i the Barrens og gikk sammen til Shrine of the fallen Warrior. Vi trodde det skulle bli en liten prosesjon, men det var over 100 spillere som logget seg på for å delta i denne online "begravelsen". De fleste som stilte opp hadde fått sydd seg sorte kjoler eller dresser, og flere hadde blomster med seg.
Foreldrene hans logget seg på med karakteren hans og deltok i minnestunden, og de virket tydelig rørt av det store oppmøte. Kameraten som er nevnt tidligere holdt en minnetale for forsamlingen og alle som deltok kunne komme med gode minner og fortellinger og opplevelser de hadde hatt sammen med krigeren vår. Det hele ble avsluttet med fyrverkeri og AOE spells og et dypt savn av en god venn.
Personlig fikk jeg aldri møtt han, men vi spilte sammen i nesten ett år, og jeg så på han som en ekte venn. Mange mener at man ikke virkelig kan kjenne noen man bare har møtt over nettet, men vi alle kan bekrefte at de tar grundig feil.
