Dermed tikker tallene fort oppover, og statistikken synger fremfor å tale. Alle de tilsynelatende kompliserte systemene i Disgaea er egentlig bare grensesnitt som gir ekstrem tilgang til reglene. Det høres kanskje mer ut som systemarkitektur enn underholdning, men skinnet bedrar.
Krever tid, men kaster den ikke bort
Som jeg har sagt tidligere er nemlig Disgaea lett å komme inn i. Alle de bunnløse spillsystemene introduseres sakte, men sikkert, og det er alltid lett å få oversikt over mulighetene dine. Det krever ikke at du sitter i timesvis av gangen for å komme noe sted, og hvis du slår av de lange, innfløkte angrepsanimasjonene tar kamper sjeldent mer enn femten minutter. Det sørger for at det skjer noe hele tiden, at du aldri føler at spillet blir seigt eller stillestående, selv om du egentlig bare oppgraderer figurene dine fordi det i seg selv er morsomt, mens fortellingen står på stedet hvil.
Da betyr det ingenting at spillets historie stort sett fortelles via stillbilder og tekst, og at det eneste stedet du kan ferdes utenom slagmarkene er det vesle slottet til Laharl. Nettopp det at spillet er så oversiktelig, men likevel dypt gjør det oppslukende – all din oppmerksomhet blir rettet mot målere som fyller seg og tall som tikker stadig raskere oppover. Fortellingen fungerer mest som kulisser for reglene og setter stemningen for å fuske med reglene og se etter utspekulerte måter å få tallene til å stige enda litt raskere.
Spillet holder oversikt over hvor mange ganger du har spilt hvert brett og hvor mange monstre du har drept på dem. Nytt utstyr dukker opp i butikkene ettersom du handler i dem. Du får premie for å krype halvdød til sykestua. All innsats blir belønnet på en eller annen måte, og dermed kan man sette sine egne mål og spille akkurat slik du vil. Uansett hvor dypt du dykker ned i spillsystemene er det noe som funkler, som lokker deg til å gripe etter det.
Konklusjon
Disgaea svarer ikke egentlig til dagens forventninger. Det er ikke filmatisk eller realistisk, men ser bokstavelig talt ut som det er ti år gammelt – og det er likevel mye mer medrivende enn de fleste av dagens storslagne publikumsfavoritter. Selv om dette er tredje gangen Disgaea gis ut siden PlayStation 2-utgaven fra 2004, er det ikke forbigått av noe annet enn sine egne oppfølgere. DS-utgaven har flere nyttige tillegg, som et kart på en øverste skjermen og et relativt velimplementert pekergrensesnitt, men ellers er det akkurat det samme spillet og det holder sannelig mål den dag i dag.
Regelsettet er dypt og mangfoldig, men introduseres sakte og sikkert, og kiler deg bare med mulighetene og lokker deg til å utforske spillet, heller enn å sende tentakler opp fra dypet og hale deg skrikende ned i mørket. Selv om mesteparten av spillet foregår blant menyer og statistikkskjermer er det langt mer interaktivt og langt mer imøtekommende enn mange moderne spill. De tydelige reglene setter tydelige grenser og får spillet til å føles virkelig helhetlig.
Det er ikke ofte at regelsett, fortelling og mekanikker blir så samkjørte som de er i Disgaea, og det bør feires hver eneste gang det skjer. Disgaea DS er en sikker vinner, enten du er rollespillfan, animetilhenger, glad i turbaserte klassikere som Jagged Alliance og X-Com eller ganske enkelt bare har lyst til å prøve noe nytt.
