Rollespill har en lei tendens til å føles som arbeid. Samle ti villsvintryner, hent tre murstein til meg i byen. Ikke Disgaea. Disgaea streber ikke etter noe. Her dreier det seg om å være feig og nederdrektig, utnytte smutthull og generelt dyrke korrupsjon som en kilde til suksess.
Djeveldyrkelse fremfor heltedyrkelse
Disgaea handler nemlig ikke om helter, alver og dverger. Det handler om mindreårige demonfyrster, rappkjefta zombier og ikke minst om trebente morderpingviner – ja, treben som i sjørøverprotese. To av dem. De har flaggermusvinger og rumpetaske også.
Disgaea utspiller seg i underverdenen, som har mye til felles med Bakvendtland. De flinkeste demonene er unnasluntrende latsekker, og alle ser opp til paranoide gjerrigknarker som ikke makter å tenke på noe annet enn seg selv.
Vår antihelt Laharl er underverdenens mest arrogante og egosentriske svinepels, sønn av nylig avdøde Kong Krichevskoy. Istedet for å sørge over sin far bestemmer Laharl seg for å bestige tronen og utnevne seg selv til underverdenens fyrste. Det er her du kommer inn.
Men først må vi avkrefte en myte: Det er et kjent faktum at Disgaea er et sånt sært japansk rollespill som bare de aller mest krokryggede nerdene – med svette strategiguider importert fra det fjerne orienten – kan klare å stake bunnen av.
Dette er vrøvl. Disgaea er fortryllende tilgjengelig til taktisk rollespill å være. Det er ganske kjapt å komme igang, og selv de tidlige brettene er fiffige utfordringer som samtidig introduserer deg til spillets turbaserte kampsystem.
Kampene foregår på rutenett, og byr på massevis av særegne og interessante systemer: Kastesystemet, for eksempel, gir kamphanene dine voldsom rekkevidde eller lar deg omrokkere fiendens rekker. I tillegg kan du avbryte trekk for å posisjonere krigerne dine flere ganger i løpet av en runde, og på den måten sette sammen lange kombinasjonsangrep.
Satanisk strategisukkertøy
I tillegg belønnes du for å dyrke underverdenens tankesett: Vær feig, angrip aldri alene og tøy reglene til de dirrer. Hvis du angriper i flokk og denger løs på samme fiende så langt det lar seg gjøre, belønnes du med bonuspoeng som veksles i penger, utstyr og erfaringspoeng på slutten av kampen.
Mange brett har fargede ruter som gis statuseffekter av såkalte geo-blokker. Disse har også fargekoder, og hvis de knuses skifter de farge på rutene de står på. Hvis en annen geo-blokk står på et felt som får skiftet farge, skifter feltene farge på ny.
Disse kjedereaksjonene skader fiender, og gir voldsomme mengder bonuspoeng. I praksis er geo-blokksystemet som et blokkpuslespill vevd inn kampmekanikkene, som brukes flittig til å forme flyten i kampene, og legger til et spennende lag med problemløsning i tillegg til de taktiske utfordringene.
Alle klasser og monstre har selvsagt forskjellige spesialangrep som oppgraderes gjennom flittig bruk, mens våpen og utstyr kan kjøpes i butikken eller vinnes i kamp. Men verre enn det er det ikke, iallfall ikke i utgangspunktet. Ettersom Laharl og hans ikke spesielt lystige, eller for den saks skyld trofaste, undersåtter legger underverdenen for sine føtter åpner det seg enda flere muligheter. Alt fra våpen og sukkertøy til tøfler kan oppgraderes via Item World, som vilkårlig setter sammen brett som ofte byr på velfungerende geo-blokkpuslespill.
Laharl og hans undersåtter kan også bestå prøver og legge frem forslag for det djevelske storting for å forbedre seg. Du kan også gjenføde figurer, som da beholder en del evner men starter på nytt fra første nivå og kan bygges opp igjen, større og sterkere enn tidligere.
Evig lidelse
Det er kort sagt fryktelig mye å gjøre i Disgaea, og det er derfor det sees på som et fryktelig utilgjengelig og tungrodd spill. Men egentlig er det forholdsvis imøtekommende til japansk rollespill å være. Spillet kommer raskt i gang, og fortellingen er kortfattet, fargerik og sjarmerende, fylt til randen med animepastisjer og selvironi.
Det kreves riktignok en viss toleranse for japansk humor, og det forventes at du skal ta pauser i fortellingen for å bygge opp figurene dine, men det blir ikke nødvendig før spillet introduserer Item World. Dette er nesten et helt spill i seg selv, og belønner deg så rikelig for dyktig spill at det blir raskt og morsomt å bygge opp nye figurer.
