Disaster: Day of Crisis handler om nettopp det tittelen tilsier: Katastrofer. Vulkanutbrudd, ildstormer, tsunamier, jordskjelv – naturen sparer ikke på kruttet. Blue Ridge City, en fiktiv by på kysten av USA, er stedet som får gjennomgå mest, et engang sprudlende metropolis med handlegater og velkledde mennesker. Der det før var kjøpesentre er det nå et episenter, og der det før var gater, er det nå vann.

I gry av kaoset møter vi den hårfine Raymond Bryce, effektiv redningsmann og empatisk marinesoldat. Han er ute med redningshelikopteret i de søramerikanske fjellregioner for å redde liv, men de blir raskt overrumplet av en uventet vulkansk erupsjon. Helikopteret skjener, ting går galt, og Raymond mister kollegaen/kompisen sin ned i en passerende lavastrøm. Steve, som kompisen het, bruker sine siste øyeblikk til å skryte av sin søster, og ber Raymond om å overlevere kompasset sitt (se: lykkemedaljong) til henne.

Vips, og vi er motivert til en strabasiøs reise gjennom alle de farer naturen har å by på.

Katastrofefysikk

Protagonisten vår er en mann av klasse. Han vil gjerne redde hele verden, men får stadig understreket at dette er utenfor hans kapasitet. Greit nok, én by får holde. Som ansatt i Blue Ridge Citys krisedivisjon og med fortid i militæret, er han mer enn nok villig til å brase gjennom kollapsende bygninger, oversvømte gater og ammunisjonen til slemme menn. Raymond, eller Ray som han stort sett blir adressert, er idealmannen med hjerte av fløyel og never av stein.

Ray finner fort ut at søsteren til den avdøde kompisen er kidnappet av en mystisk militærgruppe som kaller seg Surge, og setter i gang jakten gjennom den katastroferammede storbyen Blue Ridge uten tegn til å nøle. Ting blir snart mer mystisk enn tidligere antatt, der kjernefysiske våpen fort viser seg å være innblandet, samt at det gryer en stadig økende følelse av at katastrofene ikke bare står i regi av moder natur.

Disaster: Day of Crisis er bygget opp av tre elementer: kjøring, spasering og skyting. Spillet veksler mellom disse tre i et mønster som er så åpenbart planlagt at det tidvis tar vekk litt av den paniske katastrofefølelsen jeg så gjerne ville hatt mer av, og det hadde vært fint å kare seg gjennom byen uten å vite at det som oftest vil være en skyteseksjon i påvente av ti minutters vandring. Likevel, noen ganger er det så deilig hektisk at man glemmer dette faktum, takket være Wii-fjernkontrollen.

Når Ray løper gjennom jordskjelvrammede bygninger som faller sammen i takt med hvert steg han tar, vil også du som spiller føle intensiteten og stressfaktoren i situasjonen. At løpebevegelsene med Wii-fjernkontrollen må utføres i så rask suksesjon at man selv blir sliten, gjør bare ting bedre i dette tilfellet. Jeg pustet alltid lettet ut når Ray var i sikkerhet, ikke av medfølelse, men av fysisk utmattelse i armene, men uansett åndedrettsmotiv: det gir en positiv faktor av innlevelse.

Dette gjelder også andre aspekter av spillet. Bilkjøringen er ikke altfor hyppig, men utgjør en liten del av spillets positive side, og man vil alltid kose seg når Ray setter seg bak rattet. Styringen med Wii-fjernkontrollen lagt sidelengs er upåklagelig, og følelsen av å kjøre om kapp med en monstertsunami er ikke til å kimse av. Spesielt ikke når panikkopplevelsen berikes av knitrende direktesendinger over Wii-fjernkontrollens innebygde høyttaler.

Den barmhjertige samaritan

Går man derimot videre til det jeg så fint kaller «spaserseksjonen» av spillet, begynner ting å se litt gråere ut. Dessverre utgjør bevegelse til fots en mye større del av spillet enn forenevnte bilkjøring, og til tross for at man befinner seg midt oppi et slags moderne Ragnarok, tilbringer man altfor mye tid med å jogge rundt i stiv manér. I disse seksjonene er det som om verden står stille, og det er slettes ikke positivt i et spill som henter mye inspirasjon fra The Day After Tomorrow. Tiden skal være knapp, alt skal være kaos. Det føles i det minste øde, sett bort fra det relativt store antallet mennesker som ligger strødd omkring på brettene – klare til å reddes fra den sikre død.

Trykker man på Z-knappen vil Ray rope ut til mennesker som trenger hjelp, og peke nesen den veien de befinner seg. Det forklares med at «Ray har en naturlig evne til å vite hvor skadede folk befinner seg i terrenget». Når man finner skadelidende mennesker, er det fullt mulig å overlate dem til sin skjebne, men kjører man barmhjertig samaritan – eller medmenneske, om du vil – vanker det betydelig med ekstrapoeng. Og ekstra liv, er man heldig. Ingen vits å redde noen om man ikke selv tjener på det, vet du.

Alt er lagt opp til at man skal redde alle man ser. Og selv om de forskjellige ofrene har en helsemåler som synker gradvis nedover mens Ray gjør hva samvittigheten tiltaler, er det fullt mulig å redde dem igjen, når helsemåleren er på bunn. Dette gir ingen mening. Jeg ble faktisk skuffet når det ene katastrofeofferet mitt med den store sementblokken over beinet maktet å overleve uansett hvor mange ganger jeg feilet – ikke fordi jeg liker å se folk dø, men fordi det eliminerte en betydelig følelse fra både meg og spillet. Livet har ingen verdi. Dette er et spill. Tapsfølelsen eksisterer ikke.

De forskjellige redningsmetodene inkluderer vasking av sår, hjertekompresjon, frakt til tryggere område, løfting av stein, utdeling av medisin og, bokstavelig talt, å rekke en hjelpende hånd. Alt gjøres med bevegelser av Wii-fjernkontrollen som føles helt naturlige, nesten så naturlige at jeg ikke engang tenkte over det, og det gir en fin grad av innlevelse. Trist nok, denne innlevelsen blir fort oppveid av blasse og upolerte figurmodeller som i enkelte tilfeller føles direkte pinlige.

Disaster: Day of Crisis er sånn rent over fjøla en godkjent grafisk affære, men i visse tilfeller må man virkelig bite i det sure eplet og innse at dette ikke holder mål.

Skyting på skinner

Når jeg først har reddet titalls mennesker fra den sikre død, er det tid for å snu på hælen. Ray har alltid med seg en liten pistol i lomma, evig ammunisjon har den også. Ingenting galt med det, man trenger faktisk så mange kuler i magasinet. Horder på horder med soldater skal legges ned, alle nærmest identiske. Jeg tror det ble talt tre forskjellige fiendetyper i alt, ikke medregnet sluttbosser. Her i skyteseksjonen blir plutselig Disaster: Day of Crisis en arkadeskyter med røtter i Time Crisis og Ghost Squad, der Wii-fjernkontrollen er lyspistol og treffsektoren (hitboxen) til fiendene tilsvarer intimsfæren deres.

All skytingen foregår på skinner, det vil si at Ray beveger seg automatisk og at skytingen står i fokus. Sikting og skyting er hva det koker ned til, men som oftest er det også mulighet for å ta dekning med Z-knappen. I arsenalet har som sagt Ray sin trofaste håndpistol med evig ammunisjon, men i tillegg en rifle og en pumpehagle. Alle våpnene kan oppgraderes i styrke, ladehastighet og ammokapasitet, men det er fullt mulig å gjennomføre spillet med kun det grunnleggende. I og med at man kun får se siktekornet på skjermen, begrenser variasjonen på våpnene seg til skuddhastighet og kraft, der riflen selvfølgelig skyter fortere og pumpehaglen kraftigere. Ingen overraskelser her.

Det er arkade, det er presis sikting med Wii-fjernkontrollen, og det er brukbart gøy. Opptil flere steder møter man på profilerte figurer som kun kan legges ned med våpenhjelp, og det blir definitivt utgitt uforskammet mye ammunisjon gjennom spillets gang. Knepet er å ta dekning mens motstanderne skyter, og hoppe frem idet de lader om.

Sluttbosser kan tåle over femti skudd i panna, men det dukker ofte opp en rosa ring rundt de svake punktene deres (mer taktisk å skyte på kniven til motstanderen enn i hodet) som da vil gjøre prosessen mye raskere. Presisjon og timing er nøkkelen til suksess her, selv om vill veiving med maskingeværet også kan gi positive resultater.

Mellom hvert nivå kan man, som nevnt, oppgradere våpen, men også lese ekstra informasjon om de forskjellige katastrofene og figurene. Spillet er delt opp i brett, som igjen er deler av et kapittel. Hvert kapittel tilsvarer en naturkatastrofe. Man får sånn cirka ti timers spilletid ut av hele pakken på normal vanskelighetsgrad, og låser opp et vanskeligere alternativ ved spillets slutt.

Konklusjon

Disaster: Day of Crisis er et godkjent eventyr. Redningsmann og tidligere marinesoldat Raymond Bryce er en kul kar som lar seg føre hen av en historie som er underholdende nok, om noe forutsigbar. Handlingen kan best sammenlignes med en gjennomsnitts actionfilm, mens spillmekanikken er en interessant blanding av skyting på skinner, bilkjøring og dristige redningsmanøvre.

Å navigere til fots kunne med fordel vært litt mer fleksibelt og en automatisk kameravinkel hadde ikke vært å forakte, men likevel makter Disaster: Day of Crisis å trekke deg i strengene - godt hjulpet av Wii-fjernkontrollen - med plenty av fysisk innlevelse og tidvis deilig hektiske situasjoner.

Naturkatastrofer er i vinden som aldri før, og selv om tematikken lykkes mye bedre i Disaster: Day of Crisis enn i for eksempel Lucasarts’ Fracture, er det fortsatt ikke snakk om noen umiddelbar klassiker. En fin lapskaus av spillsjangre får en litt vondere smak ispedd betydelige trekkfaktorer, og av den grunn sklir Monolith Softwares nyeste presist inn på sekstallet.